Skoleundervisningen – i strid med folkeretten?

- Avhandlingen min handler om hva den oppvoksende generasjon i Norge skal lære om det samiske folk. Med utgangspunkt i Barnekonvensjonen viser avhandlingen at det er svært langt mellom liv og lov hva angår det barn skal lære. Undervisningen i Norge er mangelfull, både kunnskapsmessig og holdningsmessig.  

Dette sier Hadi Lile, som nylig har fått godkjent sin doktoravhandling som altså stiller spørsmålet: Lærer barn i Norge det de skal om det samiske folk, jfr. FNs barnekonvensjons artikkel 29 (1) om formålet med opplæring? Lile svarer et entydig nei på spørsmålet.

Rettssosiologiske dilemmaer

- Hovedspørsmålet er tilsynelatende enkelt, sier Lile.

-Men det er ikke enkelt å svare på, ikke på en grundig vitenskapelig måte. For å kunne gi et svar, må man først finne svar på hva barn skal lære om det samiske folk, i følge Barnekonvensjonens bestemmelser. Deretter må man finne hva barn faktisk lærer. Forskjellen mellom «skal lære» og «faktisk lærer» er i realiteten et skille mellom to problemstillinger som hører hjemme i to forskjellige vitenskaper, jus og sosiologi.

Lile har løst dette dilemmaet ved å forankre sin avhandling i en rettssosiologisk tradisjon om studiet av lovers virkning. Avhandlingen tar denne tradisjonen videre og bidrar til metodeutvikling på flere områder. Lile forklarer at:

- Det viste seg at tidligere studier av lovers virkning ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til utfordringene som ligger i oversettelsen av lovens mening, de lege lata, til sosiologiske spørsmål. Denne operasjonaliseringen er avgjørende for å få data som som så presist som mulig svarer på om loven er oppfylt eller ikke. Skrekken er å gjennomføre en omfattende datainnsamling som bommer på loven.

I konklusjonen til bedømmelseskomiteen står det at avhandlingen: er ambisiøs og fornyende i sin kombinasjon av en rettsdogmatisk analyse av BK artikkel 29 (1) og en sosiologisk analyse av virkningene av den samme bestemmelsen.

Den juridiske innfallsvinkelen

Barnekonvensjonens artikkel 29, første ledd, handler om formålet med opplæring. Avhandlingens juridiske del beskriver innholdet i statens forpliktelser i flg. bestemmelsen. Deretter beskriver Lile graden av statens ansvar og rettsvirkningen av konvensjonsartikkelen før han drøfter statens vilje til å gjennomføre bestemmelsen, og å ta den på alvor. Her blir blant annet spørsmålet om Kunnskapsløftet er i tråd med Barnekonvensjonen tatt opp.

- Det juridiske spørsmålet, hva barn skal lære er delt i to hovedproblemstillinger, forteller Lile.

- For det første måtte jeg fastslå innholdet i den aktuelle artikkelen, altså en detaljert analyse av hvert ord og hver setning i bestemmelsen. For det annet måtte jeg fastslå graden av bestemmelsens juridiske tyngde og rettsvirkning.

Formålet med opplæring

Da FN etter andre verdenskrig prøvde å bli enige om retten til opplæring var man smertelig klar over at dette ikke var nok. Den nazistiske skolen var eksempelvis meget velorganisert, men  produserte  Hitlerjugend på løpende bånd. Det var altså også viktig å få sagt noe om formålet med opplæring.  Barnekonvensjonens artikkel 29, første ledd, setter den internasjonale standarden i så måte. Her snakkes det om å realisere  barnets fulle potensiale, nedfelle respekt for menneskets rettigheter og fundamentale friheter, utvikle barnets respekt for foreldre, egen kulturelle identitet, og for kulturer som er ulike barnets egen. Herunder nevnes spesielt etniske, nasjonale og religiøse grupper i tillegg til urfolksgrupper.

-Dette at urfolk nevnes spesifikt var det som opprinnelig tente min interesse, sier Lile, som selv har en original bakgrunn, med samisk far og iransk mor.

- Men det er ikke bare det at urfolk nevnes som er relevant for avhandlingen. Flere deler av konvensjonens bestemmelser gir viktige føringer for hva barn skal lære om samiske folk.

Den sosiologiske innfallsvinkelen

-Før man kan beskrive hva barn faktisk lærer, må det sies noe om forutsetningene for læring, sier Lile.

- I hvor stor grad har norske myndigheter vist vilje til å gjøre Barnekonvensjonens bestemmelser retningsgivende for opplæringen av barn i Norge?  Og er Kunnskapsløftet (læreplanen) i harmoni med opplæringsmålene i Barnekonvensjonen?  I tillegg til å beskrive forutsetningene for læring, eller mangel på slik, drøfter avhandlingen også om barna faktisk lærer det de skal, kunnskapsmessige så vel som holdningsmessig.

For å få svar har Lile gjennomført to spørreundersøkelser blant 1000 elever og lærere, besøkt 15 skoler i sju kommuner og gjennomført en rekke intervjuer.

Tvilsom praksis

-Undersøkelsen viser klart at Barnekonvensjonens bestemmelser i svært liten grad har vært retningsgivende for nasjonale opplæringsmål og praksis. Kunnskapsdepartementet har ikke utredet hva det folkerettslige formålet med opplæring, som følger av Barnekonvensjon eller andre konvensjoner, skal ha å si for opplæringen av barn i Norge. Helt opplagte opplæringsmål er ikke med i læreplanen. Eksempelvis skal norsk historie gjennomgående presenteres på en positiv, oppbyggende måte, men det medfører at regjeringens 112 år lange fornorskingspolitikk av samene og kvenene ikke nevnes.  

-Hva med praksis, og forutsetningene for god opplæring?

Altfor lite kunnskap

-Et overveldende flertall av de 190 lærerne jeg spurte mente at de verken hadde fått tilfredsstillende opplæring om det samiske folk, verken under lærerutdanningen eller i form av etterutdanning. Dette har ikke uventet ført til at det store flertall av de 817 elevene som er spurt hadde enten ikke fått noen undervisning i samisk kultur og historie i det hele tatt, eller i beste fall i meget liten grad.

-Dette lover ikke særlig godt for selve opplæringen?

-Nei, og den er da heller ikke på noen måte tilfredsstillende, sier Lile. Han nevner de svært manglende kunnskaper om samene som folk som et skrekkens eksempel:

To folk, et land

-Både lærerne og elevene var av den oppfatning at statsborgerskap var ensbetydende med begrepet folk. Samene ble i denne sammenheng sett på som en gruppe individer som deler en samisk kultur. Forståelsen av at samene er et selvstendig folk, på lik linje med det norske folk, manglet fullstendig. Denne feilaktige oppfatningen henger nok også sammen med de svært sviktende kunnskapene om fornorskingshistorien, sier Lile.  

Han forteller at flere elever og lærere mente at samene ikke var likeverdige, og ikke hadde like sterk tilhørighet til Norge som nasjon, med mindre man var en del av det norske folk.

-Det sier i grunnen svært mye at erkjennelsen av at Norge som stat er basert på territoriet til to folk, nordmenn og samer, er nærmest totalt fraværende, sier Hadi Lile.

Emneord: Barnekonvensjonen, Undervisning, Utdanningsrett Av Christian Boe Astrup
Publisert 7. nov. 2011 10:13 - Sist endret 23. feb. 2012 15:20