Forskningsstrategi 2005-2009

Tematiske satsingsområder for Norsk Senter for Menneskerettigheter (SMR), vedtatt av SMRs styre 02.12.2004.

 

Innledning

I løpet av den siste halvdel av det tjuende århundret er de internasjonale menneskerettighetene blitt et verdensomspennende og stadig viktigere politisk og rettslig prosjekt. Gjennomføringen av menneskerettighetene byr på betydelige utfordringer og moralske dilemmaer, og de reiser kompliserte forskningsoppgaver. Med sitt flerfaglige forskningsmiljø, tilknytninger til internasjonale forskernettverk, samt engasjement i praktisk arbeid verden over, står Senter for menneskerettigheter (SMR) godt rustet til å hanskes med disse utfordringene.

SMRs vedtekter fastsetter i § 1 at Senteret gjennom forskning og utredning skal "bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene" og videre at grunnlaget for SMRs virksomhet er "det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene". Dette innebærer at det er de internasjonale menneskerettighetene som danner fokus for forskningen ved SMR. Disse rettighetene studeres ut fra en rettslig synsvinkel hvor formålet er å fastlegge innholdet i normene og gjennomføringen av dem i nasjonal rett, som en politisk prosess hvor menneskerettighetene bidrar til å organisere internasjonale og nasjonale samfunnsmessige relasjoner, og som en kulturell prosess hvor menneskerettighetene bidrar til å påvirke uttrykksmåter, identiteter og sosiale formasjoner i forskjellige kontekster. På denne bakgrunn gis det rom for en flerfaglig metodisk, teoretisk og empirisk tilnærming til fagfeltet menneskerettigheter.

Forskningsstrategien skal bidra til at SMR kan være et internasjonalt ledende forskningsmiljø for internasjonale menneskerettigheter. Formålet med denne delen av SMRs forskningsstrategi er å identifisere hva som skal være de tematiske satsingsområdene for Senterets forskning.

Satsingsområdene skal innvirke på disponeringen av SMRs ressurser, så som støtte til forskningsgrupper, forskningssøknader, nyrekruttering, kontorplasser, driftsmidler o.a. En slik forskningsstrategi gjør det lettere å drøfte og håndtere dilemmaer som måtte oppstå mellom idealer om forskningsfrihet, samfunnsansvar og finansieringsbehov. Et viktig formål med forskningsstrategien er å definere konkrete forskningsprosjekter og å generere ekstern finansiering innen de prioriterte områdene.

SMRs forskningsstrategi innebærer en satsing på fire hovedområder i en periode på fem år fra 2005, og med evaluering etter tre år:

• Menneskerettigheter og makt studerer forholdet mellom demokrati og menneskerettigheter, forholdet mellom internasjonale og nasjonale rettsregler om menneskerettighetene, og menneskerettighetenes samfunnsmessige betydning.
• Menneskerettigheter og utvikling studererforholdet mellom menneskerettigheter og sosiale endringsprosesser.
• Menneskerettigheter og mangfold studerer utfordringene for møter mellom befolkningsgrupper med ulike etnisk, kulturell eller livssynsmessig tilhørighet.
• Menneskerettigheter og konflikter studerer menneskerettigheter i konflikter og som instrument i fredsprosesser.

Forskning på hvert av disse fire hovedområdene gir rom for rettslige, samfunns- eller humanvitenskapelige og filosofiske tilnærmingsmåter og studerer menneskerettighetenes innhold, mekanismer, grunnlag, aktører eller kontekster. Geografisk kan forskningsprosjektene spenne fra globale via nasjonale til lokale emner.

SMR vil utbygge flerfagligheten, videreutvikle forskernettverkene, og dra nytte av synergien i å være operativ i transnasjonale menneskerettighetsprosjekter. Forskningen tar sikte på publisering på internasjonalt nivå, som regel i internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering. Forskningen skal skape en kunnskapsbasis for den øvrige virksomheten ved SMR, slik som undervisning, formidling, prosjekter i andre land, eller å fremme menneskerettigheter i praksis.

De utpekte satsingsområdene skal ikke begrense forskningsfriheten ved SMR. Senteret trenger en bred forskningskompetanse for å ivareta sin rolle som pådriver for menneskerettighetene, i kraft av å være en Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter i henhold til FNs Paris-prinsipper. Forskerne kan også velge forskningsområder i tråd med § 1 i SMRs vedtekter og i samsvar med den akademiske frihet.

Hovedområde 1: Menneskerettigheter og makt

1.1 Menneskerettigheter, demokrati og politisk legitimitet

Et særtrekk ved de internasjonale menneskerettighetene er at de skal danne utgangspunkter og sette grenser for demokratisk, politisk styring og rettsanvendelse. Mens den klassiske debatten har omhandlet forholdet mellom demokrati og rettsstat slik den er utformet i nasjonale konstitusjoner, innebærer de internasjonale menneskerettighetene at det settes internasjonale rammer for folkestyret. Det internasjonale menneskerettighetsregimet opererer gjennom egne tilsyns- og domstolsorganer og det har oppstått en tiltakende global menneskerettighetsdiskurs. Dette reiser nye problemstillinger.

Det er nødvendig å analysere grunnbegrepene som benyttes, så som “demokrati", forstått snevert som folkestyre, eller utvidet til å også inkludere internasjonale menneskerettigheter. “Rettsstat" og “konstitusjonalisme" må også analyseres på nytt i lys av et slikt perspektiv. SMR skal undersøke teoretiske sider ved forholdet mellom folkestyre og internasjonalt menneskerettighetsvern, slik det blant annet kommer til uttrykk i den norske debatten rundt Makt- og demokratiutredningen ("rettsliggjøring") og i lignende debatter i andre land.

Det er også behov for empiriske studier av hvilket rettslig og politisk handlingsrom de internasjonale menneskerettighetene gir nasjonale myndigheter, og på hvilke politiske arenaer premisser og føringer legges for menneskerettighetsarbeidet i det enkelte land. Er det dekning for maktutredningens konklusjoner om at menneskerettighetsdiskursen griper om seg? Hvilken forskjell gjør det om en konflikt omtales som et spørsmål om menneskerettigheter? Gir en slik vinkling av samfunnsmessige spørsmål alvorlige demokratiske omkostninger? Hvilke erfaringer har enkeltmennesker, organisasjoner og selskaper med å bruke internasjonale menneskerettigheter som strategi for anerkjennelse og innflytelse? Og hvilken politisk legitimitet har de internasjonale menneskerettighetene og -organene i forhold til det nasjonale folkestyret?

Andre viktige forskningsspørsmål gjelder strategier for menneskerettighetsrealisering i ulike land. I hvilken grad kan menneskerettigheter realiseres i land uten flerpartisystem eller i land der rettsvesenet i begrenset grad er uavhengig av den utøvende makt? Vil en sentralisert statsmakt være bedre egnet enn en desentralisert statsmakt fra et menneskerettssynspunkt, og i tilfelle under hvilke forutsetninger? Hva med føderale ordninger? Hvilke nye utfordringer stiller internasjonale og overnasjonale organer som EU, EØS-samarbeidet og WTO i forhold til de tradisjonelt statssentrerte menneskerettighetsforpliktelsene? Hvilke institusjonelle ordninger vil være påkrevet for å sikre etniske minoriteters effektive politisk deltakelse på alle nivåer, slik som forholdet mellom nasjonale folkevalgte organer og organer valgt av urfolk (jfr pkt 3.1 nedenfor)? Kan begrunnelsene for menneskerettighetene danne grunnlag for nye forpliktelser for ikke-statlige aktører i form av multinasjonale selskaper og NGOer?

1.2 Menneskerettighetene i nasjonal rett

Det er viktig å klarlegge hvilken relevans og argumentasjonsvekt internasjonale menneskerettigheter har ved norske domstoler og i forvaltningen, både i forhold til menneskerettighetskonvensjoner som er gjort til en del av norsk rett og til konvensjoner som ikke er gjennomført i norsk rett. Dette reiser interessante rettsmetodiske spørsmål. Men disse spørsmålene er også viktige å avklare både av hensyn til de internasjonale menneskerettighetenes effektivitet, og til hvilke bånd de legger på gjennomslagskraften til Stortingets lovgivning.

Det er særlig de sivile og politiske rettighetene slik de framgår av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), og håndhevet av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD), som har hatt betydning for rettsanvendelsen ved norske domstoler. Det er imidlertid også av interesse å studere hvordan norske domstoler håndterer økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette kan ha betydning for spørsmålet om ytterligere menneskerettighetskonvensjoner, slik som kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, bør gjøres til norsk rett, og om dette bør gjøres med den fortrinnsrett overfor annen lovgivning som følger av inkorporering i menneskerettsloven.

Ved siden av de rettsvitenskapelige problemstillinger som oppstår, vil det være interessant å foreta samfunnsvitenskapelig studier av hvem som bruker domstolene i rettslige prosesser, og i hvilken grad påberopelsen av menneskerettighetene øker eller minsker samfunnsmessige forskjeller. Det bør også undersøkes om det på visse områder skjer et "underforbruk" av det potensialet som ligger i de internasjonale menneskerettighetene i rettslige prosesser. Endelig vil det være av interesse å foreta komparative studier av tilsvarende problemstillinger i andre land.

Hovedområde 2: Menneskerettigheter og utvikling

2.1 Individuelle og kollektive menneskerettigheter som grunnlag for utvikling

Internasjonal innsats for å løse grunnleggende utviklingsproblemer har de senere år fokusert på det som kalles "rettighetsbasert utvikling". Tanken er at respekt for de internasjonale menneskerettighetene kan fremme utvikling.

Det er fortsatt behov for avklaringer om sammenhengen mellom menneskerettigheter og utvikling. I hvilken grad tilfører menneskerettigheter utviklingsbegrepet et nytt meningsinnhold? Videre oppstår spørsmålet om hvilke føringer menneskerettighetene legger på valg av økonomiske strategier eller modeller for sosial sikkerhet. Kan det oppstå motsetninger mellom rettighetsfremming og hensynet til økonomisk og sosial endring? På hvilken måte gir menneskerettighetsregimet normativ, politisk eller rettslig støtte og beskyttelse for fattige eller sosialt ekskluderte individer og befolkningsgrupper? I hvilken grad kan en menneskerettighetstilnærming bidra til utvikling i stater med ekstrem fattigdom og i land med et svakt statsstyre? Viktige empiriske forskningsspørsmål er om sivile og politiske rettigheter fremmer utvikling, og om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter – så som retten til mat - kan operasjonaliseres på måter som kan bidra til å presisere og regulere nasjonal og internasjonal utviklingspolitikk. Kan et slikt rettighetsfokus bidra til å endre oppfatningen om utviklingsbistand som veldedighet til å se den som en rettslig plikt?

Det er videre grunn til å forske på menneskerettighetsdiskursen, aktørene som er involvert både i rettslivet og samfunnet ellers, og hvilken betydning dette har for utviklingen i landet. Andre viktige forskningstemaer gjelder rettighetsbaserte tilnærminger til tjenesteyting i forhold til helse, vann og mat og retten til arbeid. Fokuset er først og fremst på situasjonen i utviklingsland, men denne tilnærmingen kan også tenkes anvendt på marginaliserte grupper i industriland.

2.2 Retten til utvikling som menneskerett

Det er ulike syn på hvorvidt "retten til utvikling" er en rettslig bindende menneskerett. Retten til utvikling er omstridt i internasjonal politikk, men begrepet har stått sentralt i internasjonal menneskerettighetsdiskurs i tre tiår. Siden 1997 har FNs menneskerettighetskommisjon hatt en "uavhengig ekspert" til å utrede innholdet i og den operative betydningen av Erklæringen om retten til utvikling (1986). Dette arbeidet har gitt en viss konseptuell, men begrenset operasjonell klargjøring.

Temaet byr på flere interessante forskningsoppgaver. Retten til utvikling reiser for det første spørsmålet om internasjonale forpliktelser. Har stater i det hele tatt forpliktelser til å bistå utvikling i andre stater, til å dele byrdene som folk i andre stater har? I den grad retten til utvikling gjelder individers og gruppers rettigheter, oppstår spørsmålet om denne retten gir noe mer enn det som allerede er dekket av individuelle og kollektive rettigheter i eksisterende traktater. Forskningsområdet internasjonale forpliktelser reiser også spørsmål om ikke-statlige aktørers ansvar. I hvilken grad bør multinasjonale selskaper pålegges menneskerettighetsforpliktelser?

I tillegg til slike rettslige problemstillinger er det viktige forskningsoppgaver knyttet til å undersøke den retorisk-politiske dimensjon om bruken av retten til utvikling i internasjonal politikk, spesielt i internasjonale menneskerettighetsfora. Endelig oppstår det praktisk-operasjonelle spørsmålet vedrørende måter å sette retten til utvikling ut i live. Representerer de såkalte "development compacts" (rettighetsregulerte, gjensidige forpliktende samarbeidsavtaler) en fruktbar operasjonalisering av retten til utvikling? Eller er det en mer farbar vei å lese rettighetsforpliktelser inn i eksisterendeavtaleregimerog samarbeidsformer, slik som fattigdomsstrategier, eller bi- og multilaterale avtaler?

Hovedområde 3: Menneskerettigheter og mangfold

3.1 Minoriteters og urfolks rettigheter

Statene er i dagens verden konfrontert med multikulturelt sammensatte befolkninger der individer og grupper forlanger politisk, økonomisk og kulturell anerkjennelse. I flerkulturelle samfunn som det norske oppleves diskriminering på grunnlag av religion, kultur og etnisk tilhørighet. Møtet mellom kulturer kan også innebære at nye diskrimineringsspørsmål oppstår, f eks i hvilken grad krav fremsatt av representanter for fremmede kulturer kan komme i konflikt med likestilling mellom kjønnene. Det kreves forskning på hvilke krav de internasjonale menneskerettighetene stiller til flerkulturell respekt og ikke-diskriminering innenfor rettsstatlige- og demokratiske rammer. Det bør også undersøkes hvilke prinsipper som bør gjelde for håndteringen av rettighetskonflikter som oppstår i flerkulturell sammenheng. Endelig ligger det forskningsoppgaver i å se på hindringene og mulighetene for at individer og grupper fra ulike kulturer kan oppnå sine rettigheter.

De internasjonale menneskerettighetene verner urfolks rett til å opprettholde og utvikle sin kultur, og deres rett til bruk av landområder de har befolket. I norsk og nordisk sammenheng oppstår spørsmål om hvilke rettslige krav det samiske urfolket har over sin kulturarv, over jord og ressurser, og til institusjoner som sikrer former for selvråderett. Spenninger mellom samers menneskerettigheter og andre innbyggeres interesser og rettigheter krever både rettsvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning. Forholdet mellom urfolks krav og andre minoriteters krav reiser grunnleggende spørsmål i politisk teori, om hvilke faktorer som kan telle som grunnlag for særlig beskyttelse og selvstyre i forhold til en majoritetskultur. Det bør også undersøkes i hvilken grad kollektive rettigheter kan gi grunnlag for utviklingen av en gruppeidentitet. Det er grunn til å trekke sammenlikninger mellom urfolks og minoriteters menneskerettslige stilling i Norge og Norden, og i andre deler av verden.

3.2 Tros- og livssynsfrihet i møtet mellom ulike religioner og livssyn

Retten til tros- og livssynsfrihet kan bli utfordret i møtet mellom ulike religioner og livssyn. Muslimske kvinners bruk av hijab i skolen og i arbeidslivet har vært diskutert i mange land. Dette eksempelet illustrerer at religiøse ytringer kan oppfattes som å komme i konflikt med barns og kvinners rettigheter, ønsket om en sekularisert offentlighet, og behovet for ro og orden. Det ligger interessante forskningsoppgaver i å undersøke hvor langt tros- og livssynsfriheten går og bør gå i forhold til andre legitime verdier og interesser. Forskningen bør også fokusere på samarbeid og solidaritet på tvers av religioner og livssyn.

Historisk erfaring viser at religiøse tradisjoner og sekulære ideologier dels kan motivere eller bli brukt til å legitimere innskrenkninger i og krenkelser av menneskerettighetene, dels kan bidra til å sikre respekt for menneskerettighetene. Aktuelle forskningstema er derfor under hvilke sosiale og politiske omstendigheter, på hvilke måter og i hvilken utstrekning en bestemt religion eller et livssyn gir basis for aksept og legitimering av menneskerettighetsnormene? Hvorvidt kan ulike religiøse tradisjoner og livssyn være grunnlag for en velfundert, stabil og omforent oppslutning om menneskerettighetene, også på tvers av normative skillelinjer og rivaliserende tolkningstradisjoner i den moderne verden? Hvordan kan menneskerettigheter bli konseptualisert og operasjonalisert på måter som er forenlige med mangfoldet av divergerende normative tradisjoner?

Hovedområde 4: Menneskerettigheter og konflikter

4.1 Menneskerettigheter i konflikter

En av de største og mest komplekse menneskerettighetsutfordringene verden står overfor i dag, er å gi meneskerettslig beskyttelse til personer som lever i krig og konflikt. SMR har bred empirisk kompetanse på konfliktområder i Midt-Østen, Asia, Afrika og Sentral-Amerika. Den empiriske konfliktkunnskapen vil i dialog med rettsvitenskapelig kunnskap om humanitærrett og krigens folkerett, gi en solid faglig basis for forskning innen menneskerettigheter i konflikter.

Det er for det første viktig å studere hvilke aktører som påberoper seg de internasjonale menneskerettighetene i konflikter, og betingelsene for at disse aktørene skal vinne fram i ulike politiske prosesser. Dernest må innholdet i menneskerettighetsnormene i konfliktsituasjoner undersøkes. Menneskerettighetskonvensjonene gir mulighet for å suspendere visse - men ikke alle - menneskerettighetene i krig og krisesituasjoner. Det er grunn til å studere nærmere hvilke situasjoner som kan gi grunnlag for slike unntak, og hvilke unntak som kan gjøres. Ved siden av tradisjonelle mellomstatlige konflikter er det i dag særlig aktuelt å se nærmere på interne konflikter i en stat, og situasjoner hvor det foreligger trusler om terrorangrep. Det er videre grunn til å undersøke anvendelsen av reglene i den internasjonale humanitære rett/krigens folkerett i forhold til anvendelsen av de internasjonale menneskerettighetene i konfliktsituasjoner. Er det behov for visse minstestandarder ("fundamental standards of humanity")?

4.2 Menneskerettigheter i freds- og demokratiseringsprosesser

I forlengelsen av problematikken rundt menneskerettighetene i konflikt, er det nødvendig med forskningsbasert kunnskap om bruken av menneskerettigheter som et instrument til å skape, trygge og bygge fred. Menneskerettighetenes rolle i fredsforhandlinger og fredsavtaler, og som elementer i overgangsprosesser, spesielt demokratiseringsprosesser, er her sentrale forskningstemaer. Aktuelle problemstillinger er hvordan en skal sikre forsoning, gjennom for eksempel sannhetskommisjoner, med ofrenes krav om at overgripere skal straffes gjennom rettsoppgjør ("transitional justice"). På samme måte, hvordan vil menneskerettighetene påvirke en konsolidering av demokratiprosesser, når det styrende regimet kan bli stilt til ansvar for overgrep hvis de taper neste valg? I heterogene stater med intern konflikt, vil føderale løsninger bidra til en styrking av menneskerettighetsvernet? Er det grunn til å innføre spesielle ordninger for å beskytte minoriteter?

En problemstilling som det er blitt mer og mer fokusert på i skyggen av tradisjonelle kriger, men særlig av interne konflikter, er sammenhengen mellom fred og menneskerettigheter. Den tradisjonelle tilnærmingen er at de to begrepene supplerer hverandre, og at de forutsetter hverandre, også i den forstand at det hevdes at det ikke er mulig å etablere en varig fredsordning uten at menneskerettighetene respekteres. Ved flere anledninger er dette postulatet blitt utfordret. Det hevdes at det i noen konfliktsituasjoner ikke er mulig både å skape fred og å respektere menneskerettighetene fullt ut – f.eks. individets rett til fritt å bevege seg og å bosette seg i eget land. Disse sammenhengene bør gjøres til et emne for forskning, en forskning med ulike faglige synsvinkler, både rettsvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige, filosofiske og moralske.

 

Emneord: forskningsstrategi