SENSORVEILEDNING - HØSTEN 1996- 3 AVDELING

INNLEDNING

Praktikum består av fire deloppgaver. Rettsspørsmålene i de enkelte delene er uavhengige av hverandre. Bare i beskjeden grad må man i senere deloppgaver trekke på faktum gitt i de foregående. Innholdsmessig er det hovedsakelig tale om spørsmål hentet fra dynamisk tingsrett og materiell konkursrett. Relevant pensumstoff finnes derfor særlig i Andenæs: Konkurs (1993) og Falkanger: Tingsrett (1993).

DEL I

1. INNLEDNING

Oppgaven gjelder tvist om eiendomsretten til en tomt. Partene er Peder Ås' konkursbo og Lars Holm. Boets stilling beror på Ås' rett i forhold til Lars Holm.

Både Peder Ås og Lars Holm har kjøpt eiendommen av Lillevik kommune. Det er således tale om en dobbeltsuksesjonskonflikt. Ås kjøpte eiendommen allerede i mars 1975, mens Holm inngikk kjøpekontrakt i august 1995. Utgangspunktet er derfor at eiendommen tilhører Ås, fordi Holm som hovedregel ikke får større rett enn den kommunen hadde.

Det er to spørsmål som må drøftes: (1) Siden Ås' rett var utinglyst da Holm tinglyste sitt skjøte, får man spørsmål om ekstinksjon for Holm. (2) Selv om det i utgangspunktet skulle være grunnlag for ekstinksjon, får man spørsmål om Ås likevel kan vinne rett pga. rettsvernshevd. Rekkefølgen for drøftelse av disse spørsmål skulle være underordnet: Det avgjørende må være om kandidatene viser forståelse for sammenhengen mellom reglene.

2. GRUNNLAG FOR GODTROERVERV FOR HOLM?

Da Holm tinglyste sitt skjøte 1. september 1995 var Ås' rett utinglyst. Holms rett vil derfor etter tingl. § 20 første ledd kunne gå foran forutsatt at Holm på tinglysningstidspunktet var i aktsom god tro mht. Ås' rett, jf. tingl. § 21 første ledd.

Oppgaven gir ikke opplysninger verken om at Holm undersøkte grunnboken eller besiktiget eiendommen. Slike undersøkelser ville imidlertid ikke ha frarøvet Holm hans gode tro; Ås' rett var utinglyst og både materialer og campingvogn var fjernet fra tomten. Falkanger (s. 465) uttaler at hvor en undersøkelse av grunnboken ville vært resultatløs, er det neppe avgjørende at den ikke er foretatt. Det må derfor være forsvarlig om kandidatene på denne bakgrunn fastslår at Holm var i aktsom god tro.

Pga. Holms manglende undersøkelser er det for så vidt mulig å drøfte om den gode tro må bygge på legitimasjonen - i den forstand at en erverver som ikke har undersøkt om avhenderen var legitimert, ikke kan ekstingvere selv om legitimasjonen ville vist seg å være i orden, jf. Brækhus og Hærem s. 465 f. Også Lilleholt drøfter problemstillingen, men mener det er tvilsomt om det kan være noen alminnelig regel at den gode tro må bygge på legitimasjonen, se s. 147 f.

Det må imidlertid ikke lede til trekk om nevnte problemstilling ikke er tatt opp.

3. RETTSVERNSHEVD FOR ÅS?

Ekstinksjon for Holm er imidlertid betinget av at Ås heller ikke på andre måter enn ved tinglysning har oppnådd rettsvern. Stikkordet er her rettsvernshevd. Ifølge Falkanger s. 499 kan nemlig hevd også være et rettsvernssurrogat. Betraktningen er at en rettighet som er utøvet i hevdstid på en slik måte at hevd ville ha inntrådt dersom det ikke hadde foreligget lovlig adkomst, skal ha samme beskyttelse som en hevdet rettighet, se Falkanger l. c. Kandidatene bør få klart frem at det ikke er tale om «ekte hevd», hvilket iallfall må få betydning i relasjon til hevdsl. § 5. I vår sak er det særlig to vilkår med grunnlag i hevdsl. § 2 som må drøftes:

For det første om Ås i hevdstid kan sies å ha utøvet den rådighet som er naturlig for en eier. Ås' mest intense bruk av eiendommen består i å ha hatt materialer plassert der samt å ha benyttet en campingvogn der som kontorbrakke. Fra november 1992 har det derimot ikke vært materialer på eiendommen. Campingvognen «ble stående», men synes ikke å ha vært benyttet som kontor. Kandidatene må - i lys av rettspraksis og teori - drøfte om dette er en tilstrekkelig rådighetsutøvelse, se Falkanger s. 233 f. Konklusjonen må være av mindre betydning.

For det andre må det drøftes om kravet til kontinuitet i rådighetsutøvelsen er oppfylt. Spørsmålet foranlediges av at campingvognen ble brukt på en ukestur påsken 1993 og på en tre ukers ferietur sommeren 1994. Tomten var ryddet for materialer allerede i november 1992, slik at det i de nevnte perioder ikke ble utøvet noen form for rådighet. Falkanger s. 236 ff. gir den nødvendige bakgrunn for en konkret og skjønnsmessig drøftelse. Legger man først til grunn at Ås' bruk av eiendommen har vært tilstrekkelig, skulle det være forsvarlig å konkludere med at heller ikke bruken av campingvognen annetsteds i de to periodene stenger for hevd.

DEL II

1. INNLEDNING

Oppgaven omhandler to tvister: Ås' konkursbo er part i begge. Motpartene er hhv. Hans Tastad og Ole Vold. Begge tvistene gjelder omstøtelseskrav.

2. TVISTEN BOET - TASTAD

Boet krever kr. 50.000 av Tastad. Bakgrunnen er at Tastad har oppnådd å få kjøpe en bil av Ås med taktsverdi kr. 150.000 for kr. 100.000. Dette skyldes at han har utnyttet stillingen som eneste interessent og Ås' behov for kontanter. Disposisjonen er ingen gave etter deknl. § 5-2 da den mangler preg av gavmildhet, se Andenæs s. 188 f. Eneste aktuelle omstøtelseshjemmel er deknl. § 5-9. Er vilkårene for omstøtelse på dette grunnlag oppfylt, må man kunne legge til grunn at boets tap har vært kr. 50.000, jf. deknl. § 5-12.

Spørsmålet etter § 5-9 er først og fremst om disposisjonen kan karakteriseres som en utilbørlig aktivaunndragelse. Andenæs (s. 244) uttaler at dette alternativet omfatter vederlagsfrie disposisjoner som ikke nødvendigvis innebærer gave - det «kan f.eks. etter omstendighetene være utilbørlig overfor de øvrige fordringshavere å kjøpe skyldnerens eiendeler til underpris». Synspunktet synes å være i tråd med Brækhus s. 144. Derimot hevder Huser (s. 541) at selve gavebegrepet kan det ikke være rom for noen særlig utvidelse av. De reelle grunner som ligger bak disse synspunktene, skulle gi kandidatene grunnlag for interessante drøftelser basert på det konkrete faktum. Det kan neppe stilles bestemte krav til konklusjonens innhold.

3. TVISTEN BOET - VOLD

3.1 Innledning

Boets påstand er at Vold skulle levere tilbake bilen han hadde kjøpt. Vold avviser dette, og hevder subsidiært at han ikke pliktet å levere bilen tilbake uten å få tilbakebetalt kjøpesummen på kr. 30.000. Vi får følgelig spørsmål om både vilkår og virkning av omstøtelse. Det aktuelle objektive grunnlag er deknl. § 5-5, og det kan ikke være nødvendig å supplere med en drøftelse basert på deknl. § 5-9. Det må likevel være akseptabelt å dessuten anvende § 5-9.

3.2 Vilkår for omstøtelse

Når det gjelder vilkårene for omstøtelse etter § 5-5, er det her særlig tre forhold som må drøftes:

(1) For det første om det ble foretatt en «betaling av gjeld». Problemet er her grensen mellom betaling og selvstendige kjøp. Det er nemlig ikke tilstrekkelig at en disposisjon rent faktisk har den virkning at debitors gjeld dekkes - dette må være dens primære funksjon, se Andenæs s. 201 f. og Huser s. 223 ff. Det må foretas en konkret, men objektiv vurdering. Oppgaven gir nokså få opplysninger. For å anse kravet om primær dekningshensikt for oppfylt, taler iallfall at kjøpet kom i stand etter pågang fra Vold med trussel om konkurs. Opplysningen om at «Vold var Volvoforhandler, og regnet med at han kunne få god nytte av Ås' gamle bil», synes derimot å være ment som grunnlag for et argument i motsatt retning. At Vold er Volvo-forhandler, kunne imidlertid isolert sett styrke grunnlaget for å konstatere primær dekningshensikt: Å få «omgjort» bilen til kontanter var dermed enklere. Tilbake står hva man skal legge i at Vold regnet med at han kunne «få god nytte» av bilen. At kjøpesummen var nøyaktig lik Volds krav, kunne vært et godt argument for at det var tale om betaling av gjeld. Her må man imidlertid merke seg at kjøpesummen samsvarte med takst. - Faktum synes å innebære at spørsmålet om primær dekningshensikt er såpass tvilsomt at det ikke kan stilles bestemte krav til konklusjonen.

(2) For det andre får man spørsmål om den evt. betaling av gjeld kan sies å være foretatt med et usedvanlig betalingsmiddel. Det er her i tilfelle tale om en uhjemlet betaling av pengegjeld med løsøre, noe som i regelen vil anses som betaling med usedvanlig betalingsmiddel, jf. Andenæs s. 207 og Huser s. 266 ff.

(3) For det tredje får man spørsmål om betalingen allikevel etter forholdene fremtrådte som ordinær. Et viktig moment her er den uhjemlede oppfyllelsens individuelle hensiktsmessighet. En oppfyllelsesmåte vil klart være hensiktsmessig hvis den fyller begge parters behov på en enkel og praktisk måte, se til illustrasjon RG 1958 s. 566 (Kristiansund). Også her må man trekke inn at det var tale om en Volvo, en biltype Vold forhandlet, og at Vold regnet med at han kunne få god nytte av bilen. Likeledes må nevnes at Ås hadde selv en annen bil. På den annen side fremgår det ikke at Ås hadde planer om å selge Volvoen før han ble utsatt for presset fra Vold. Har man først kommet til at det er foretatt en betaling av gjeld med usedvanlig betalingsmiddel, synes det vanskelig å «redde» den aktuelle disposisjon på ordinær-reservasjonen.

Det kan være grunn til å presisere at hvor kandidaten legger hovedtyngden av drøftelsen innenfor de tre ovennevnte forhold, ikke kan være avgjørende. F.eks. må det være akseptabelt om det vesentlige av drøftelsen relateres til «usedvanlig betalingsmiddel» og i mindre grad til «betaling av gjeld». Samtlige forhold må likevel være nevnt.

3.3 Virkningen av omstøtelse

Forutsetningen her er at vilkårene for omstøtelse i § 5-5 er oppfylt. Den annen part skal da fralegge seg den berikelse han har oppnådd ved den omstøtelige disposisjon, jf. § 5-11 første ledd. Boet har rett til å kreve at oppgjøret skal skje ved tilbakelevering av det mottatte, jf. § 5-11 andre ledd, følgelig plikter Vold å levere tilbake bilen. Innsigelsen om at han har krav på tilbakebetaling av kjøpesummen på kr. 30.000 bør raskt avvises. Ås har i den omstøtelige disposisjon ikke mottatt noen kjøpesum, men i stedet fått slettet sin gjeld. Vold er følgelig henvist til å melde den opprinnelige fordringen på kr. 30.000 med krav på dividende.

DEL III

1. INNLEDNING

Oppgaven reiser tre spørsmål: (1) Plikter Hansen å levere pianoet tilbake til Kari Ås? (2) Har Hansen i så fall krav på å få kjøpesummen refundert? (3) Kan boet til Peder Ås, forutsatt at Kari Ås får medhold overfor Hansen, ta beslag i pianoet?

2. KARI ÅS' KRAV OM TILBAKELEVERING AV PIANOET

2.1 Innledning

Grunnlaget for Kari Ås' krav må være at hun anser seg som eneeier av pianoet, og at Peder Ås derfor ikke hadde rett til å selge det. Dette er familierettslige problemstillinger, men helt elementære: Kari Ås må anses som eier, og det ekteskapelige felleseiet gir ikke i seg selv Peder Ås noen disposisjonsrett over ektefellens eiendeler, jf. el. § 31. Utgangspunktet er derfor at Kari Ås har krav på å få pianoet tilbake.

Et spørsmål er imidlertid om Hansen kan vinne rett til pianoet pga. ekstinksjon, jf. godtrol. § 1. I denne henseende er det særlig to spørsmål som må tas opp: (1) Var Hansen i aktsom god tro da han hentet pianoet 12. november 1995? (2) Kan pianoet sies å være fravendt Kari Ås ved tyveri, jf. godtrol. § 2 nr. 1?

Noen kandidater trekker inn ekteskapsloven § 33 og 35. Sistnevnte bestemmelse kan ikke danne grunnlag for Kari Ås' krav, fordi det ikke var tale om Peder Ås' salg av egne eiendeler, men derimot hans salg av en eiendel tilhørende Kari Ås, se ovenfor.

2.2 Spørsmålet om Hansen var i aktsom god tro

Godtrol. § 1 nr. 1 stiller som vilkår for ekstinksjon at mottakeren får overlevert tingen til seg i god tro. Av oppgaven fremgår at pianoet ble avertert til salgs i lokalavisen, at Kari var bortreist og at Hansen ikke kjente ektefellene Ås fra før. Det er opplyst at pianoet ble besiktiget og avhentet, men det fremgår ikke engang uttrykkelig at dette skjedde i ekteparets bolig. Man må derfor kunne legge til grunn at Hansen var i aktsom god tro.

Noen kandidater trekker også i godtro-vurderingen etter godtrol. § 1 nr. 1 inn el. §§ 33 og 35. Forutsetningen må da være at Hansen i aktsom god tro har lagt til grunn at Peder Ås var eier av pianoet, men at han burde ha skjønt at Peder Ås var gift. Legges det videre til grunn at pianoet kan regnes som «vanlig innbo i det felles hjemmet» etter el. § 33, kan det spørres om Hansen også i relasjon til samtykke-vilkåret hadde rimelig grunn til å tro at Peder Ås hadde rett til å inngå avtalen. Svaret måtte vel her være bekreftende, men det er noe søkt i det hele tatt å ta opp denne problemstillingen. Oppgaven gir som nevnt ikke holdepunkter verken for at Hansen burde ha skjønt at Peder Ås var gift eller at pianoet befant seg i det felles hjemmet. Dessuten kan det diskuteres om et piano kan regnes som «vanlig innbo».

2.3 Ble pianoet fravendt Kari Ås ved tyveri?

Problemstillingen i denne henseende knytter seg til det forhold at hjemmelmannen har tyveri-, men ikke underslagsinnsigelse, i behold, jf. godtrol. § 2 nr. 1. I utgangspunktet er det de strafferettslige begreper som her skal legges til grunn. Kandidatenes prestasjoner må imidlertid vurderes utfra fremstillingen i pensum, se Falkanger s. 480 ff. De bør kjenne sondringen mellom ihendehavelse og besittelse, og i pensum gis det eksempler som kan benyttes pr. analogi. Gode grunner synes å tale for at man ved piano og andre gjenstander i ektefellenes felles bolig må kunne tale om sambesittelse, slik at det i utgangspunktet er mulig med godtro -ekstinksjon.

3. HANSENS KRAV PÅ Å FÅ KJØPESUMMEN REFUNDERT

Forutsetningen er her at Kari Ås får medhold i sitt krav om tilbakelevering av pianoet. Rettsreguleringen når det gjelder vindikasjonsoppgjøret beror på Hansens subjektive stilling:

(1) Skjer vindikasjon til tross for at Hansen har vært i god tro (forholdet er bedømt som tyveri), reguleres spørsmålet av godtrol. § 3 nr. 2: Dersom eieren «kan lastes for» at gjenstanden er kommet på avveie, har mottakeren i utgangspunktet krav på å få dekket sine utgifter til erverv - typisk kjøpesummen, se Falkanger s. 485. Jeg har vanskelig for å se at denne bestemmelsen kan gi Hansen krav mot Kari Ås på refusjon av kjøpesummen i vårt tilfelle.

(2) Hvis vindikasjon bygges på at mottakeren var i ond tro, er man utenfor godtrol. § 3 nr. 2. Det kan i prinsippet tenkes erstatningsplikt for hjemmelsmannen på ulovfestet grunnlag. Slik forholdene ligger an i vårt tilfelle, skulle imidlertid dette nokså klart være utelukket.

4. KAN BOET TIL PEDER ÅS TA BESLAG I PIANOET?

Forutsetningen er også her at Kari Ås har fått medhold i sitt krav om tilbakelevering av pianoet. Spørsmålet om beslag reguleres av hovedregelen om beslag i deknl. § 2-2: Boet kan bare ta beslag i formuesgoder som på beslagstidspunktet tilhører skyldneren, i dette tilfellet Peder Ås. Bestemmelsen kan i utgangspunktet tas på ordet også i relasjon til skyldnerens ektefelle, jf. el. §¥40: Det er således klart at boet ikke kan ta beslag i pianoet.

DEL IV

1. INNLEDNING

Oppgaven gjelder prioritetskonflikt, med opptrinnsrett - opplåningsrett som det sentrale tema. Situasjonen er ikke ukjent, en lignende oppgave ble gitt høsten 1991, med grundig sensorveiledning forfattet av adv. Sønnik Jørgensen.

I vår oppgave har Lillevik Sparebank ytet billån med sikkerhet i en pantobligasjon knyttet til boliglån, og hvor boliglånet i mellomtiden er blitt delvis nedbetalt. Før billånet ble avtalt fikk imidlertid Privatbanken et annenprioritets avtalepant, og før billånet ble utbetalt fikk Lillevik kommune tinglyst utlegg.

Sparebanken krever første prioritets pant for sitt samlede tilgodehavende, kr. 425.000. Privatbanken og kommunen aksepterer bare å stå bak kr. 250.000 til Sparebanken, som var den resterende del av boliglånet. I dette ligger også en uenighet mellom Privatbanken og kommunen om deres innbyrdes plassering. Dersom kommunen får medhold i sitt krav om bare å stå bak kr. 250.000 til Sparebanken, hevder endelig sistnevnte at tilleggslånet i ethvert fall måtte ha prioritet foran Privatbanken.

Før man går løs på den samlede prioritetsrekkefølge, kan det være naturlig å vurdere de enkelte partsrelasjoner isolert:

2. FORHOLDET MELLOM SPAREBANKEN OG PRIVATBANKEN

Spørsmålet her gjelder Sparebankens rett til opplåning av en tinglyst pantobligasjon i forhold til annen prioritets avtalepanthaver (Privatbanken). Sparebankens pantobligasjon må sies å være en reell pantobligasjon. Opplåningsretten ved denne typen pantobligasjoner har i teorien vært omtvistet, se Falkanger særlig s. 582. Sistnevnte legger til grunn at obligasjonen virker som en prioritetsreservasjon i forhold til etterstående avtalepanthavere, slik at nye gjeldsposter kan trekkes inn under sikkerheten, se s. 584 ff. Basert på denne oppfatningen skulle stillingen bli: Da Sparebankens pantobligasjon ikke har blitt nedskrevet, må Privatbanken som annenprioritets panthaver finne seg i opplåningen, slik at Sparebanken i forhold til Privatbanken får første prioritets pant for kr. 425.000.

Noen kandidater vil muligens ta opp spørsmålet om foranstående panthavers lojalitetsplikt, jf. Rt. 1994 s. 775 og Falkangers artikkel i Lov og Rett 1995 s. 100 ff. Det synes tvilsomt om det i vårt tilfelle er noe å hente fra denne problematikken. Faktum i oppgaven gir iallfall lite holdepunkter for drøftelse av om pantsetter i forhold til Privatbanken hadde adgang til ytterligere opplåning, samt for drøftelse av om Sparebanken visste eller burde vite om slike begrensninger.

3. FORHOLDET MELLOM SPAREBANKEN OG KOMMUNEN

Spørsmålet her gjelder Sparebankens rett til opplåning i forhold til en utleggstaker (kommunen). Kandidatene må ta utgangspunkt i at kreditor skal ha den beste ledige plass til enhver tid, se Falkanger s. 574 og s. 586: En foranstående panthaver kan altså i utgangspunktet ikke foreta opplåning med prioritetsmessig virkning for en utleggstaker.

Falkanger drøfter på s. 576 ff. den situasjon at obligasjonen først blir «effektiv» en tid etter tinglysningen: Hvis lånet utbetales selv om långiver vet om et mellomkommende utlegg, vil lånet få prioritet etter utlegget. Har långiveren derimot ikke kunnskap om utlegget, beror løsningen på innholdet av långiverens undersøkelsesplikt, dvs. på plikten til å undersøke i tinglysningsregistrene. Oppfatningen er at långiveren bare har en slik plikt hvor det har gått «lang tid» mellom tinglysning og utbetaling. Stillingen må eventuelt bli tilsvarende når det gjelder opplåning: Sparebanken kontrollerte grunnboken da den mottok lånesøknaden. Spørsmålet blir derfor om 10 dager skal regnes som kort eller lang tid. Sett hen til at oppgaven ikke gir opplysninger som burde gjort Sparebanken ekstra på vakt, må det vel kunne legges til grunn at det var tale om kort tid. I så fall må kommunen finne seg i å stå bak kr. 425.000 til Sparebanken.

Endel kandidater vil nok være kjent med utkastet til ny tinglysningslov (NOU 1982: 17) som inneholder forslag til lovbestemmelse om bl.a. opplåning (utk. § 25). Luftfartsl. § 3-30 omhandler opplåning, og bygger på prinsippet i utkastet til ny tinglysningslov. Det ovenstående er basert på kommentarene i NOU 1982: 17, hvor det i forhold til gjeldende rett anses som en endring at utleggstakeren må varsle panthaveren, se s. 150.

4. FORHOLDET MELLOM PRIVATBANKEN OG KOMMUNEN

Privatbanken har tinglyst sin pantobligasjon i god tid før kommunen får utlegg. I det interne forhold skulle derfor Privatbanken få prioritet foran kommunen, jf. tingl. § 20.

5. PRIORITETSREKKEFØLGEN

5.1 Innledning

Den samlede prioritetsrekkefølge beror på hvilke løsninger man legger til grunn i de enkelte relasjoner. Utover pensum er det her grunn til å merke seg Eckhoffs artikkel om trekantede prioritetskonflikter i Festskrift til Sjur Brækhus (1988) s. 125 ff. Det er tale om nokså vanskelige spørsmål, og det kan neppe stilles særlig store krav til kandidatene. Derimot må innsiktsfulle drøftelser gis god uttelling.

Nedenfor drøftes spørsmålet om prioritetsrekkefølgen under ulike forutsetninger:

5.2 Sparebanken får første prioritets pant for sitt samlede tilgodehavende, kr. 425.000

Forutsetningen her er i tråd med konklusjonene ovenfor, både Privatbanken og kommunen må stå bak kr. 425.000 til Sparebanken. For den samlede prioritetsrekkefølge gjenstår bare prioritetsforholdet mellom Privatbanken og kommunen. Her er to betraktningsmåter mulige:

(1) Legger man til grunn den interne prioriteten mellom Privatbanken og kommunen, blir stillingen: Sparebanken 425.000 - Privatbanken 150.000 - kommunen 75.000. Løsningen er i samsvar med det såkalte «kork»-prinsipp: Pga. Privatbankens opptrinnsrett vil den til enhver tid ha prioritet umiddelbart etter Sparebankens utestående. Når utlegget tinglyses, er det følgelig ingen «ledig» prioritet mellom Sparebanken og Privatbanken.

(2) Legger man derimot avgjørende vekt på utgangspunktet om beste ledige plass for kreditor, vil man kunne få følgende løsning: Sparebanken 425.000 - kommunen 75.000 - Privatbanken 150.000. Til støtte for dette resultatet kan anføres at Privatbanken pga. Sparebankens opplåningsrett må være forberedt på å stå bak kr. 500.000. En utleggstaker må derfor kunne utnytte «ledig» plass innenfor obligasjonen med første prioritet. Trekkes forholdet til Privatbankens opptrinnsrett inn, kan man i tilfelle si at den først blir aktuell ved realisasjonen.

Jeg antar at oppslutningen vil være størst om alternativ (1).

5.3 Opplåningen står seg i forhold til Privatbanken, men ikke i forhold til kommunen

I de interne relasjoner skulle stillingen her være: (1) Privatbanken må stå bak kr. 425.000 til Sparebanken, (2) kommunen må bare stå bak 250.000 til Sparebanken, og (3) Privatbanken har tidsprioriteten i forhold til kommunen. Det er for dette tilfellet Sparebanken hevder at tilleggslånet i ethvert fall måtte ha prioritet foran Privatbanken. Det er vel særlig følgende tre løsninger som kan tenkes:

(1) Sparebanken 250 - kommunen 75 - Sparebanken 175 - Privatbanken 150. Betraktningen bak en slik løsning må igjen være at obligasjonen pålydende kr. 500.000 på første prioritet virker som en prioritetsreservasjon, slik at Privatbanken må være forberedt på å stå bak dette beløpet. En innvending er at løsningen innebærer en tilsidesettelse av Privatbankens opptrinnsrett. I forlengelsen kommer at resultatet medfører at det blir Privatbanken som må lide for at Sparebanken har foretatt en opplåning som den ikke kan gjøre gjeldende overfor kommunen.

(2) Sparebanken 250 - kommunen 75 - Sparebanken 100 - Privatbanken 150 - Sparebanken 75. Betraktningen bak en slik prioritetsrekkefølge er at Privatbanken må finne seg i å stå bak kr. 425.000 til Sparebanken. Hensynet til opptrinnsretten er varetatt, mens Sparebanken må bære konsekvensen av at opplåningen ikke kan gjøres gjeldende overfor kommunen.

(3) De ivrigste tilhengere av «kork»-prinsippet vil muligens legge til grunn et tredje alternativ, som riktignok innebærer at kommunen ikke bare blir stående bak kr. 250.000 til Sparebanken, nemlig: Sparebanken 250 - Privatbanken 150 - kommunen 75 - Sparebanken 175. Synspunktet må her være at utlegget stenger helt for opplåning på første prioritet. Løsningen innebærer ingen «innbrudd» i prioritetsforholdene. På den annen side blir effekten at Privatbanken slipper konsekvensene av en opplåning den selv måtte respektere, fordi den ikke står seg overfor kommunen.

5.4 Opplåningen står seg verken overfor kommunen eller Privatbanken

Sparebanken vil i så fall få første prioritet for kr. 250.000, og vil komme sist med tilleggslånet. Spørsmålet blir forholdet mellom kommunen og Privatbanken. Legges tidsprioriteten dem imellom til grunn, går Privatbanken foran. Skal kommunen gå foran, må betraktningen være at den kan utnytte «ledig» plass innenfor Sparebankens obligasjon, se pkt. 5.2 ovenfor.

VEKTLEGGING M.V.

Vanskelighetsgraden synes utvilsomt størst når det gjelder deloppgave nr. IV. Imidlertid er det ikke her grunn til å stille store krav der problemene er størst, nemlig den samlede prioritetsrekkefølgen. Man må derfor kunne ha som utgangspunkt at de fire deloppgavene teller tilnærmelsesvis likt, og at man som alltid lar helhetsinntrykket være avgjørende.

Oslo, den 5. desember 1996

Arne Tjaum