Ad-hoc seminar om Høyesteretts dom i Server-saken

Innledere: professor emeritus Hans Christian Bugge og professorene Erik Røsæg og Trond Solvang

   
Instans Norges Høyesterett - Dom
Dato 2017-02-09
Publisert HR-2017-331-A
Stikkord Miljørett. Forurensning. Vrakfjerning. Sjølovens ansvarsbegrensningsregler. Domstolens prøving av forvaltningsvedtak.
Sammendrag Etter et skipshavari ble Kystverket og berørte kommuner påført betydelige utgifter i forbindelse med opprensking av oljesøl. Kystverket påla eier og driver av skipet - representert ved P & I-assurandøren - å refundere statens utgifter til opprenskingen, jf. forurensningsloven § 76, og å fjerne den gjenværende delen av skipsvraket, jf. forurensningsloven § 37 andre ledd jf. § 28. Høyesterett kom i likhet med lagmannsretten til at merverdiavgift som Kystverket hadde betalt på varer og tjenester anskaffet fra næringsdrivende, kunne inkluderes i refusjonsbeløpet. At staten allerede hadde mottatt disse avgiftsbeløpene gjennom merverdiavgiftssystemet, var ikke avgjørende. Det måtte skilles mellom staten som bruker av avgiftspliktige tjenester og staten som avgiftsinnkrever. Høyesterett kom videre til at berørte kommuner feilaktig hadde ansett sin innsats i aksjonen som avgiftspliktig omsetning og beregnet merverdiavgift på sine krav til Kystverket. Da utgifter som kan kreves refundert etter forurensingsloven § 76 må bygge på et faktisk og rettslig korrekt grunnlag, kunne dette merverdiavgiftsbeløpet ikke tas med i refusjonskravet. I vedtaket om å fjerne vraket hadde departementet bygget på det alternative vilkåret «virke skjemmende» i forurensningsloven § 28. Tingretten og lagmannsretten anså vedtaket gyldig basert på alternativet «være til skade og ulempe for miljøet», som departementet ikke hadde tatt stilling til. Høyesterett kom til at domstolene ikke kunne prøve gyldigheten av vedtaket på et vilkår som departementet ikke hatt standpunkt til. Dette punktet i lagmannsrettens dom ble opphevet. Høyesterett kom videre til at managementselskapet ikke kunne anses som eier, jf. forurensningsloven § 37 andre ledd, og derfor ikke være adressat for kravet om fjerning. Det ble endelig avgjort at plikten til å etterkomme vrakfjerningspålegget ikke var begrenset av de økonomiske rammene i begrensningsfondet som var opprettet etter sjøloven kapittel 12. (Rt-sammendrag)
Henvisninger: Forurensningsloven (1981) §28§37§76 | Sjøloven (1994) kap 12
Publisert 3. mars 2017 17:28 - Sist endret 3. mars 2017 18:24