Hva har skjedd med Amerika – og hvem kan reformere henne?

Amerika står i flammer. Demokratiets funksjonsevne står på spill sier Geir Stenseth i denne kronikken i Dagens Næringsliv.

Demonstranter i Oregon la seg tirsdag kveld ned i ni minutter, som var tiden politimannen i Minneapolis hadde kneet på George Floyds nakke.

I et intervju med CNN nylig viste Chuck Schumer, demokratenes senatsleder, til Alexis de Tocqueville. Franskmannen skrev «Demokrati i Amerika» i 1830, en klassiker som lever i beste velgående i amerikansk bevissthet. Tocqueville observerte likhetsideen som den grunnleggende byggesteinen i det amerikanske demokratiet, sammen med frihetstanken. Men likhetsidealet, fremholdt han, kan paradoksalt begrense friheten, dersom ikke alle borgerne får del i samfunnsbyggingen. I motsatt fall kan det oppstå majoritetstyranni.

For å sitere Ibsens dr. Stockman: «Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, er den kompakte majoritet».

Det gjelder ikke minst rasemotsetningene. Schumers henvisning til Tocqueville gjaldt rasespørsmålet, som allerede i 1830 ble ansett som en fare for det amerikanske demokratiet. Det er det sannelig også nå.

USA har ingen gode mekanismer for å støtte opp om mindretallets behov: Det er ingen aktiv bekjempelse av fattigdom, arbeidsløshet og mangel på utdannelse i den afrikansk-amerikanske befolkningen. Likhetsprinsippet kan derfor underminere friheten til en stor minoritetsgruppe.

President Donald Trump velger nå å aktivere landets opprørslovgivning. Som i Norge er det slik i USA at militærmakt i utgangspunktet ikke skal kunne settes inn mot egne borgere. Men der som her gir lovgivningen unntak, og opprørsloven fra 1807 gir presidenten mulighet til å sette militære styrker inn mot egen befolkning.

Hovedregelen er at dette først kan skje etter anmodning fra delstatsmyndighetene. Men der presidenten mener at delstatene ikke klarer å håndtere opptøyene på egen hånd, eller der delstatene ikke greier eller vil beskytte grunnlovsbeskyttede rettigheter eller føderal lovgivning, åpner loven for at presidenten kan gå inn med militærstyrker. Det er nok bakgrunnen for Trumps formulering i talen i Rosehagen: «Dersom en by eller delstat nekter å ta nødvendige skritt for å forsvare innbyggernes liv og eiendom, kommer jeg til å bruke det militære for å sette en rask stopper for problemene deres».

Nå er det omdiskutert hvor langt presidentens rett til å gripe inn uten delstatsanmodning rekker.

Når det gjelder beskyttelsen av konstitusjonelle rettigheter og føderal lovgivning, ville det være en skjebnenes ironi om Trump brukte hjemmelen: Det var en lovendring som ble innført etter borgerkrigen – nettopp for å beskytte den svarte befolkningen.

Å sette inn det militære kan bli sett som noe nær den ultimate materialisering av majoritetstyranni. Presidenten utleder sin makt fra folkeflertallet, det samme gjør kongressen, og Høyesterett har nå fått en sammensetning der de dommerne som forventes å utgjøre tungen på vektskålen, er utnevnt – ikke etter konsensus – men etter flertallsbeslutning.

Dersom opprørslovgivningen faktisk blir brukt, er det ikke bare «tough on crime»-politikken som vil bidra til at mange i den afrikansk-amerikanske befolkningen – i særdeleshet unge menn – føler seg utestengt: Ved å få det militære på nakken, vil mange trekke i tvil om de egentlig behandles som alminnelige samfunnsborgere.

Dermed er USA nok et skritt tilbake: Folk som opplever at staten løser sine sosiale problemer ikke bare med anholdelse, brutalitet og straff, men også ved å sette borgerne til veggs med militærmannskaper, mister interessen for å delta i normale samfunnsaktiviteter.

En ond spiral for demokratiet vil i så fall ha tatt en ny omdreining.

Å reformere strafferettspleien i USA kunne blitt et stort valgkamptema til høsten, i likhet med å innføre allmenn helseomsorg, gratis collegeutdannelse og hardere skattlegging av de aller rikeste. Slike tema er ikke lenger fremmed for den amerikanske befolkning, og flere av kandidatene for det demokratiske partiet sto klare til å markedsføre dem. Disse kandidatene er imidlertid ute – hvordan blir det nå?

Joe Biden er neppe den rette til å reformere Amerika, men hva om han fikk en farget kvinne ved sin side?

Er Kamala Harris den rette visepresidentkandidaten for Biden?

Så lenge primærvalgkampen hennes varte, var nettopp justisreform en hovedsak; særlig fremhevet hun egen innsats som leder av påtalemyndigheten i San Francisco-området. Flere hevdet imidlertid at hun ikke var den progressive aktoren hun ønsket å fremstå som, men en hardtslående og effektiv «cop».

Det ser ut som en akilleshæl.

(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 3. juni 2020.)

 

Publisert 11. juni 2020 13:59 - Sist endret 12. juni 2020 11:22