Disputas: Jens Petter Berg

cand.jur. Jens Petter Berg ved Senter for rettsinformatikk, IFP, vil forsvare sin avhandling for graden dr.juris. (doctor juris): Vitenskapsteoretiske og moralfilosofiske grunnproblemer i en postrettsrealistisk norsk rettsvitenskap

Prøveforelesninger

Se prøveforelesning [1]

Se prøveforelesning [2]

Bedømmelseskomité

professor Dag Michalsen, Oslo (leder)
professor Hans Petter Graver, Oslo
professor Eva-Maria Svensson, Göteborg

Leder av disputas:  prodekan for forskning, professor Inger-Johanne Sand

Sammendrag

Torstein Eckhoff (1916–93) preget lenge norsk rettsvitenskap med (a) et domstolspraksisbeskrivende ideal for det juridiske metodefaget, og (b) det syn at rett og moral er separate institusjoner (separasjonstesen om rett og moral). Bergs avhandling tematiserer vitenskapsteoretiske og moralfilosofiske grunnproblemer som oppstår dersom de to nevnte fundamenter for Eckhoffs metodesyn og rettsteori forkastes. Med utgangspunkt i den begrepsanalytiske linjen i norsk rettsteori, og især definisjonsteorien til Eng (U/enighetsanalyse 1998), formulerer, begrunner og forsvarer Berg fire hypoteser, betegnet som «grunnantakelser», om disse grunnproblemene.

Begrepet ‘grunnantakelse’ klassifiseres som en valgt, normforeskrivende definisjon, og defineres som ‘et argumentativt begrunnbart standpunkt til et vitenskapsteoretisk, filosofisk eller allment rettsteoretisk grunnproblem i norsk rettsvitenskap’. I erkjennelsesteoretisk forstand hevdes grunnantakelsene ikke å være sanne, i den betydningen at de korresponderer med faktisk forekommende språkbruk eller rettsoppfatninger blant rettsvitenskapere i Norge. Siktemålet er å argumentere på en etterprøvbar måte for grunnantakelsenes fruktbarhet som fundament for en bedre forståelse av rettsvitenskapen, rettsordningen og rettsanvendelsen i Norge, dvs en tilnærming som støtter seg på koherensteorier og pragmatiske teorier om sannhet.

Bergs første vitenskapsteoretiske grunnantakelse er:

(1) Den metodologiske vitenskapelighetsnormen for rettsvitenskapelig forskning må formuleres som et krav om (i) analytisk sjølstendighet og argumentativt etterprøvbar holdbarhet i forhold til oppnådde resultater, og (ii) tilstrekkelig beherskelse av forskningsmetode og forskningsteori.

Bergs samlende synspunkt er at de gjeldende reglene for doktorgradsbedømmelse og for bedømmelse av søkere til vitenskapelige stillinger ved de juridiske fakultetene samsvarer med hans grunnantakelse, men at empiriske undersøkelser trengs for å kunne ta nærmere stilling til om bedømmelsespraksis virkelig er i samsvar med bedømmelsesnormene. En viss opprydding trengs likevel på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, både når det gjelder offentlig innsyn i innstillinger fra sakkyndige komiteer, særlig i saker om ansettelse i vitenskapelige stillinger, og når det gjelder vurderingen av de vitenskapelige kvalifika¬sjonene til høyesterettsdommere og andre som uten doktorgradskompetanse utpekes til å være med i slike komiteer.

Bergs andre vitenskapsteoretiske grunnantakelse er:

(2) Det overordnete forskningsidealet for rettsvitenskapere må være å utøve verdi- og argumenttransparent forskningsaktivitet, det vil si å tydeliggjøre (i) verdimessige forutsetninger, verdivalg og verdievaluerende synspunkter, og (ii) normforeskrivende elementer, i alle ytringer om gjeldende rett og den juridiske argumentasjonsteorien.

Berg argumenterer for det syn at Eckhoffs domstolspraksisbeskrivende ideal for det juridiske metodefaget innebar et avvik fra den lange linje i den rettsvitenskapen som vokste fram i Skandinavia gjennom 1900-tallet. I konfrontasjon med de Ross’ syn på verdienes status som kognitivt meningløse ønsker Berg å berede grunnen for en mer omfattende, rasjonell diskusjon av verdiaspektene ved rettsvitenskapernes forskningsaktivitet. Grunnantakelsen impliserer ikke noe om hvilke verdipreferanser rettsvitenskapere bør ha. Idealet om verdifri, eller verdinøytral, forskning, forkastes som uholdbart, først og fremst pga rettsvitenskapens unike rolle som deltaker («rettskildefaktor») i rettsanvendelsen. Oppstillingen av et normforeskrivende («nynormativistisk») ideal for rettsvitenskapen som det sentrale forskningsidealet for rettsvitenskapere, forkastes også, fordi et slikt ideal ikke bidrar vesentlig til verdi- og argumenttransparens i forskningen.

Bergs første moralfilosofiske grunnantakelse, om formell sammenheng mellom rett og moral, er:

(3) En urimelig (urettferdig) avgjørelse av et rettsspørsmål kan ikke regnes som gjeldende rett.

Berg tar utgangspunkt i problemstillingen om det er plausibelt å fastholde den såkalte separasjonstesen, trass i at rimelighetshensynet faktisk – ukontroversielt – har en betydelig forankring i gjeldende rett. Berg presenterer fire innbyrdes uavhengige moralfilosofiske argumentasjonslinjer som begrunner grunnantakelsen: (a) forankring i en nylesing av universaliseringsmaksimen i Kants moralfilosofi; (b) forankring i Rawls’ teori om rettferdighet som rimelighet; (c) forankring i Tranøys teori om allmennmoralen og (d) forankring i den faktiske sammenhengen mellom rett og moral etter gjeldende norsk rett. Sistnevnte moralfilosofiske argumentasjonslinje understøttes av en rettsdogmatisk analyse av koplinger mellom rett og rimelighet i den norske rettsordningen, hvor konklusjonen er at det er uholdbart å hevde at separasjonstesen i sin alminnelighet er gjeldende rett – som uskrevet rettskildeprinsipp, sedvanerett, uskreven rettsregel eller bakgrunnsrett – i Norge. At separasjonstesen ikke er gjeldende rett, åpner for at de tre førstnevnte moralfilosofiske argumentasjonslinjene hver for seg eller i kombinasjoner regnes for forenlig med gjeldende rett. Etter gjeldende rett står rettsanvenderne fritt til å la rimelighetsmomentet få avgjørende betydning, eller tvert imot tillegge andre momenter mer vekt. Etter Bergs grunnantakelse om moralske krav til rettsanvendelsen vil rimelighetsmomentet ikke bare være et relevant moment, men et i utgangspunktet tungtveiende moment, som heller ikke kan neglisjeres i situasjoner hvor andre argumenttyper trekker tungt i motsatt retning. Rimelighetsmomentet som argumenttype får mao en «tung forhåndsvekt». Denne vektnormen kan klassifiseres som et uskrevet rettskildeprinsipp.

Bergs andre moralfilosofiske grunnantakelse, om materiell sammenheng mellom rett og moral, er:

(4) En rettsavgjørelse som (i) ikke er forenlig med de internasjonale menneskerettighetene eller (ii) ikke fremmer gjennomføringen av dem, kan ikke regnes som gjeldende rett.

Berg tar utgangspunkt i problemstillingen om det er plausibelt å regne inkorporasjonen av de internasjonale menneskerettighetene i den interne rettsordningen for ikke å være forankret i en moralsk stillingtaking til fordel for disse rettighetene, med den konsekvens at inkorporasjonen ikke har betydning for spørsmålet om å oppstille en moralsk plikt til å legge avgjørende vekt på den løsning av et tvistespørsmål som er forenlig med menneskerettighetene. Berg presenterer fem innbyrdes uavhengige moralfilosofiske argumentasjonslinjer som begrunner grunnantakelsen: (a) forankring i en universalistisk moralposisjon om hvert enkelt menneskes iboende verdighet; (b) forankring i Amartya Sens teori om rettigheter som mulighetsbetingelser for handling; (c) forankring i allmennmoralen; (d) forankring i separasjonstesens uholdbarhet og (e) forankring i innarbeidingen av internasjonale menneskerettigheter i den gjeldende norske rettsordningen. Bergs siktemål er å binde den norske rettsordningen moralsk til de internasjonale menneskerettighetene, altså å etablere en sammenhengstese innenfor grunnantakelsens rekkevidde, og slik tilføre en ny dimensjon til den hjemlige diskurs om internrettens forhold til disse rettighetene. En moralsk fordring til internrettens forenlighet med de internasjonale menneskerettighetene forutsettes å være argumentativt begrunnbar, på samme måte som øvrig rettsanvendelse. At bedømmelser bygger på verdimessige forutsetninger, verdivalg og verdievaluerende synspunkter utelukker mao ikke rasjonell og etterprøvbar argumentasjon om inntatte standpunkter. Etter Bergs grunnantakelse vil føringene fra de internasjonale menneskerettighetene i utgangspunktet alltid være moralfilosofisk forpliktende, og dermed også rettslig avgjørende, uansett føringene fra internrettslige argumenttyper.

I avslutningskapitlet «Veien videre» skisseres et framtidig forskningsprogram for rettsteoretisk analyse av aktuelle erkjennelsesteoretiske, ontologiske og beslutningsteoretiske grunnproblemer.

 

Publisert 19. mai 2008 14:48 - Sist endret 6. mars 2014 11:28