English version of this page

Disputas: Kreditorprioritet og finansiell stabilitet

Master i rettsvitenskap Sjur Swensen Ellingsæter ved Institutt for privatrett vil forsvare sin avhandling for graden Ph.d: Kreditorprioritet og finansiell stabilitet: En studie av fremveksten og begrunnelsene for kreditorhierarkiet i EU/EØS-rettens bankinsolvensrett

Original tittel: Creditor Priority and Financial Stability: A study of the emergence and rationales of the creditor hierarchy in EU and EEA bank insolvency law  

Disputasen vil foregå på engelsk

Bildet kan inneholde: slips, herre, hvitkrage-arbeider, hake, dress.

Sjur Swensen Ellingsæter

Foto: Erik Krafft

Tid og sted for prøveforelesning

Bedømmelseskomité

  • Professor Inger Berg Ørstavik, Universitetet i Oslo (leder)
  • Professor Georg Ringe, Universität Hamburg (1. opponent)
  • Professor Michael Schillig, King's College London (2. opponent)

Leder av disputas

Prodekan Vibeke Blaker Strand

Veiledere

  • Professor emeritus Kåre Lilleholt
  • Partner Dr. juris Knut Bergo

Sammendrag

Innledning
Denne avhandlingen omhandler EU/EØS-rettens regulering av kreditorprioritet ved bankinsolvens, det vil si hvordan tapene skal fordeles blant en banks kreditorer når den går over ende og ikke lenger er i stand til å betjene forpliktelsene sine. EU/EØS-rettens bankspesifikke prioritetsregler er spredt over en samling direktiver og forordninger som har blitt vedtatt på ulike tidspunkter. Disse reglene avviker fra reglene for kreditorprioritet som gjelder i konkurs og annen alminnelig insolvensbehandling, og som så å si gjelder for alle andre selskaper.

Formålet med avhandlingen er todelt. Et første formål er å kartlegge og systematisere de ulike bestemmelsene som sammen utgjør EU/EØS-rettens regulering av kreditorprioritet i bankinsolvens, og hvordan disse reglene avviker fra nasjonal alminnelig insolvensrett. Det siste eksemplifiseres gjennom en sammenligning av alminnelig insolvensrett i England, Norge og Tyskland. Et andre formål er å kartlegge hvordan avvikene mellom bankspesifikk og alminnelig kreditorprioritet best kan begrunnes, og hvordan disse begrunnelsene eventuelt varierer mellom regler som skriver seg fra ulike tidsperioder.

Hva går forskjellene mellom alminnelig og bankspesifikk kreditorprioritet ut på?
Likedelingsprinsippet fremheves gjerne som hovedregelen for kreditorprioritet. Dette prinsippet går ut på at hver kreditor skal bære en forholdsmessig andel av tapene knyttet til et selskaps manglende betalingsevne. Men alminnelig insolvensrett åpner for store avvik fra dette prinsippet. Innenfor visse grenser kan selskaper avtale med enkeltkreditorer at de skal stille enten foran (f.eks. gjennom at en enkeltkreditor gis en panterett eller annen sikkerhet) eller bak andre kreditorer i køen. I tillegg svekkes likedelingsprinsippet av enkelte ufravikelige regler for hvordan midlene skal fordeles mellom de alminnelig usikrede kreditorene, dvs. kreditorer som ikke har fått fortrinnsrett eller godtatt å stå bak øvrige kreditorer. Likedelingsprinsippet fravikes ytterligere av de bankspesifikke prioritetsreglene. For det første fjernes flere av begrensningene som vanligvis gjelder for sikkerhetsstillelse, noe som bidrar til en styrking av bankenes kontroll over prioriteten mellom sine kreditorer. For det andre øker også differensieringen mellom de usikrede kreditorene. For det tredje oppstiller offentligrettslig lovgivning og forvaltningsvedtak i økende grad krav til at banker benytter seg av adgangen til å avtale avvik fra likedelingsprinsippet med enkeltkreditorer, og at det derved utpekes et kreditorsegment som skal være i stand til å bære tapene hvis banken går over ende slik at andre kreditorer skånes.

Hvilke begrunnelser forklarer best forskjellene?
Avvikene fra likedelingsprinsippet i alminnelig insolvensrett samsvarer best med begrunnelser basert på antagelser om at prioritetsregler er av betydning for selskapers tilgang til lån, hensynet til avtalefrihet og privat eiendomsrett og, i noe mindre grad, rettferdighetsbetraktninger. Felles for disse begrunnelsene er at de reflekterer en avveining av interessene til selskapene og forskjellige kreditorgrupper. Situasjonen er en annen for de bankspesifikke prioritetsreglene, der fordelingen mellom kreditorene behandles som et middel for å beskytte samfunnets interesse i å opprettholde finansiell stabilitet.

Finansiell stabilitet har lenge vært det uttalte målet med bankspesifikke prioritetsregler, men virkemidlene har variert. Den tidlige reguleringen – rundt årtusenskiftet – tok sikte på å fjerne begrensninger i adgangen til sikkerhetsstillelse. Dette kan begrunnes ut i fra en tanke om at markedsaktørene derved selv ville kunne finne ut hvordan de best kan beskytte seg mot at en banks fall utløser en «dominoeffekt» i finanssystemet. Dette samsvarte med tidsånden, i og med at bankreguleringen på denne tiden i økende grad fikk innslag av «selvregulering».

De bankspesifikke prioritetsreglene som har kommet til etter finanskrisen har derimot vært utformet som absolutte lovs- eller myndighetskrav til hvordan tapene skal fordeles mellom ulike kreditorgrupper. Dette samsvarer med en ny generell trend i bankregulering, som har blitt mer detaljert og basert på teknokratisk «fine-tuning». Disse reglene kan også forstås som en konsekvens av at oppmerksomheten i senere tid er rettet mot hvordan prioritetsregler kan bidra til å forhindre at finanssystemet destabiliseres fordi tvil om betalingsdyktigheten til en bank fører til at bankens innskytere og kortsiktige kreditorer trekker ut pengene sine.


 

Publisert 14. jan. 2020 15:09 - Sist endret 27. jan. 2020 11:28