Prøveforelesning
Bedømmelseskomité
Professor Trude Haugli, Universitetet i Tromsø (leder) 2.opponent
Professor Maarit Jänterä-Jareborg, Universitetet i Uppsala 1. opponent
Høyesterettsdommer Steinar Tjomsland, Oslo
Leder av disputas: Prodekan for studier Finn Arnesen
Veileder: Professor em. Lucy Smith og professor Giuditta Cordero Moss
Sammendrag
Temaet for avhandlingen er primært norsk retts regler og praksis i internasjonale barnefordelingssaker og ved internasjonale barnebortføringer. Avhandlingen er en gjennomgang og analyse av gjeldende rett, med vekt på sammenhengen mellom de ulike reglene og en vurdering av hvorvidt regelverket ivaretar barns rettigheter og spesielt barnets beste. Hovedvekten er lagt på norsk lovgivning og rettspraksis, men også internasjonale instrumenter som ligger til grunn for det norske regelverket eller som ellers er av særskilt betydning, slik som Haagkonvensjonen av 1996 til beskyttelse for barn over grensene og EUs Brussel II bis-forordning, gjennomgås. Avhandlingen konsentrerer seg om de internasjonale privat- og prosessrettslige reglene, men også barneloven, FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon behandles. Et gjennomgangstema i avhandlingen er avveiningen mellom behovet for en effektiv internasjonal regulering som medfører at bortførte barn kommer raskt tilbake til sitt bostedsland, slik at barnefordelingssaken kan avgjøres der, rettsenhet og forutberegnlighet på den ene side, og hensynet til det enkelte berørte barn på den andre. Avhandlingen fokuserer på barnets beste som en minimumsstandard, og stiller spørsmål ved om Haagkonvensjonen 1980 i tilstrekkelig grad ivaretar det enkelte barns beste, eller om konvensjonen i for stor grad legger vekt på hvilke løsninger som tjener til det beste for barn som gruppe.
Avhandlingen legger stor vekt på å fremstille og analysere ”law in action”. I tillegg til avgjørelser fra Høyesterett og Kjæremålsutvalget, er det derfor en rekke henvisninger til avgjørelser fra lagmannsretter og tingretter. Det trekkes også inn en stor del utenlandsk rettspraksis.
Avhandlingen faller i to deler. Den første delen omfatter den internasjonale privat- og prosessrettslige reguleringen av internasjonale barnefordelingssaker, med reglene om jurisdiksjon, rettsvalg, anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser. Avhandlingen analyserer gjeldende norsk rett med utgangspunkt i norske lovregler og de relevante konvensjoner som Norge har tiltrådt. Det fremsettes lovendringsforslag og vurderes hvorvidt Norge bør tiltre nye internasjonale instrumenter. Første del avsluttes med en gjennomgang av barnelovens regler om lovlige utenlandsreiser og utenlandsflytting med barn (”relocation orders”).
Avhandlingens andre del er en gjennomgang av reguleringen av internasjonale barnebortføringer i Haagkonvensjonen 1980. Hovedregelen er at barn som er ulovlig bortført straks skal tilbakeleveres. Avhandlingen analyserer bostedsbegrepet (”habitual residence”) og foreldreansvarsbegrepet, og gjennomgår hvordan konvensjonens regel er gjennomført i rettspraksis. Det foretas så en gjennomgang av hver enkelt unntaksregel, med bakgrunn, tolking og norsk og internasjonal rettspraksis. Selv om både hovedregelen og unntakene kan synes klare, viser avhandlingen at det er kompliserte vurderinger som må foretas. Det er et vesentlig siktemål å sikre en effektiv tilbakeleveringspraksis og preventiv effekt, men av hensyn til det enkelte barn er det likevel betydelig rom for skjønnsutøvelse. Avhandlingen drøfter særskilt betydningen av at de fleste bortføringer foretas av barnets hovedomsorgsperson, og at bakgrunnen for en del bortføringer er at bortføreren er utsatt for partnervold.
Avhandlingen har også et kapittel med vurderinger av tilbakeleveringsplikten i forhold til menneskerettighetene. Her gjennomgås forholdet mellom Haagkonvensjonen, FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Haagkonvensjonen har ikke noe overnasjonalt håndhevingsorgan, men siden alle Haag-statene i Europa har ratifisert EMK, vil EMDs uttalelser om tolkingen av Haagkonvensjonen bidra til en enhetlig tolking. Hovedvekten i kapitlet legges således på EMDs praksis og hvordan denne har bidratt til gjennomslag for Haagkonvensjonens hovedregel.
Summary in English:
The topic of the thesis is Norwegian law on international child custody cases and international child abduction. The thesis provides a description and analysis of the law in these fields, with emphasis on the relationship between the different regulations and the question of whether the rules sufficiently protect the rights of the child and in particular the child’s best interest. The focus is on Norwegian legislation and case law, but the thesis also examines the international instruments which Norwegian law is based on, or which are important for other reasons, i. e. The Hague Convention 1996 on Protection of Children Across Borders and EU’s Brussels II bis regulation. The main focus is on private international law, but also the Norwegian Children Act, the UN Convention on the rights of the Childs and the European Human Rights Convention are relevant. One essential question is the balance between the need for an effective international regulation, which means that abducted children will be returned to their state of habitual residence and the child custody case will decided there, uniformity of law and legal security on the one hand, and the interests of each individual child on the other. The thesis emphasises the child’s best interest as a minimum standard, and asks whether the Hague Abduction Convention sufficiently protects each indivdual child, or whether the Convention puts too much emphasis on solutions which are best for children as a group.
The focus of the thesis is on “law in action”. In addition to siting many cases from the Supreme Court (Høyesterett/Kjæremålsutvalget), the thesis also refers to cases from lower courts and foreign case law.
The thesis consists of two parts. The first part concerns the international private and procedural law on international child custody cases, with regulations on jurisdiction, choice of law, recognition and enforcement of foreign decisions. Norwegian legislation, conventions ratified by Norway and Norwegian case law are analysed. Changes in the legislation and new Conventions which might be ratified are suggested. There is also a seperate chapter on relocation orders.
The second part ot the thesis focuses on the Hague Child Abduction Convention from 1980. The main rule in the Convention is that a child who is abducted should be returned immediately. The thesis analyses the concepts of habitual residence and custody, and describes how the rule of the Convention is developed in case law. Each of the exceptions from this rule is then analysed; the background of the exception, questions of interpretation and case law. Even if the main rule and the exceptions may seem clear, the thesis shows that their interpretation may be complicated. It is important to have an effective return procedure and a preventive effect, but there also has to be sufficient protection of each individual child. The thesis takes into special consideration the fact that most abductions are now carried out by the child’s primary care taker, and that the background for several abductions is domestic violence.
There is a chapter on the relationship between the duty to return the child and human rights; the relationship between the Hague Convention and the UN Convention on the rights of the child and the European Human Rights Convention. There is no supra national court system for the Hague Conventions, but all Hague states in Europe have ratified the European Convention on human rights. The decisions of the European Court on Human Rights will therefore have a unifying effect, and has contributed to the effectiveness of the Hague Convention.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Gørill Arnesen.