English version of this page

Disputas: Rettslig bevisvurdering - om dens rammer, redskaper og grensene for vår erkjennelse

Cand. jur Markus Jerkø ved Institutt for privatrett vil forsvare sin avhandling for graden Ph.d: Rettslig bevisvurdering - om dens rammer, redskaper og grensene for vår erkjennelse.

Markus Jerkø

Foto: privat

Tid og sted for prøveforelesning

Bedømmelseskomité

Leder av disputas

Prodekan Trygve Bergsåker

Veileder

Sammendrag

Alle rettsavgjørelser har en rettslig og en faktisk side. De bygger på en forståelse av rettsreglene og en oppfatning om virkeligheten – eller om hva som har skjedd – for eksempel at den tiltalte har begått det drapet han er tiltalt for. Begge deler er i utgangspunktet like viktige for avgjørelsen, og om begge deler kan det også herske betydelig usikkerhet. Men til tross for dette får norske dommere ingen opplæring i hvordan de på en rasjonell måte kan vurdere de beviser som blir ført for retten, og norske jusstudenter lærer heller ingenting om bevisvurdering i løpet av studiet. Den bevisvurdering som praktiseres i norske domstoler, er i det hele tatt overlatt til den enkelte dommers skjønn og magefølelse. Avhandlingen er ment som et bidrag til å rette opp denne skjevheten ved å legge et grunnlag for en mer presis og rasjonell bevisvurdering i norske domstoler.

Språket spiller en sentral rolle i avhandlingen. Det er gjennom språket vi kommuniserer og argumenterer, og det er gjennom språket vi beskriver og forstår virkeligheten. En mest mulig presis og rasjonell bevisvurdering forutsetter at vi snakker så presist som mulig om det vi vet, om bevisene og hva de kan fortelle oss, og om den usikkerhet som alltid vil være til stede i rettslige bevisvurderinger. Et av avhandlingens siktemål er å gi jurister en bedre og mer presis forståelse av sentrale og kjente begreper som ʻfaktumʼ, ʻbevisʼ og ʻsannsynlighetʼ.

En mest mulig presis og rasjonell bevisvurdering forutsetter også at bevisbedømmeren har en mest mulig presis forståelse av svaret på noen grunnleggende bevisteoretiske spørsmål: «Hva er det som skal bevises?», «Hvem skal bevise det?» og «Hvor sterkt skal beviset være?». Det som skal bevises, kaller vi «bevistemaet». Den som må bevise dette, har «bevisbyrden», mens «beviskravet» angir hvor sterkt beviset må være. Bevistemaet, bevisbyrden og beviskravet har ikke vært grundig analysert i nyere, norsk juridisk teori. I stedet brukes ordene på upresise måter som leder til en rekke forskjellige sammenblandinger og skinnproblemer. Blant annet forekommer det at bevistemaet blandes sammen med andre faktiske påstander som verserer for retten, og at den bevisbyrde som retten plasserer på den av partene som påberoper seg bevistemaet, blandes sammen med bevisbyrder som er et produkt av fremlagte beviser og rettslige eller faktiske presumsjoner. I avhandlingen presenteres helt nye analyser av disse størrelsene, som er ment å gi jurister en mer presis forståelse av bevisvurderingens rettslige rammer, slik at bevisvurderingen kan bli mest mulig presis innenfor disse.

Publisert 15. jan. 2015 13:49 - Sist endret 26. jan. 2020 20:47