Kreditorprioritet og finansiell stabilitet

Norsk sammendrag

Problemstillinger

PhD-prosjektet tar for seg to spørsmål. Det første spørsmålet er det følgende: Hvilke konkurrerende hensyn er i spill når man utformer regler om prioriteten blant kreditorer ved såkalt krisehåndtering av banker? Det andre spørsmålet knytter seg til det første og lyder som følger: Hvordan avveier EU/EØS-retten disse motstridende hensynene?

Bakgrunn

De fleste stater har generelle regler som omhandler rettsvirkningene av at et selskap enten er eller er i ferd med å bli insolvent. I norsk rett utgjør konkurs og gjeldsforhandling eksempler på slike behandlingsformer. Det grunnleggende problemet insolvensretten befatter seg med er at skyldneren ikke har tilstrekkelige midler til å oppfylle alle forpliktelsene sine. Av denne grunn er det nødvendig at insolvensretten inneholder regler om i hvilken rekkefølge kravene til ulike kreditorer skal dekkes.

Banker er underlagt egne former for insolvensbehandling. Årsaken til dette er samfunnets interesse i å sikre videreføring av viktige finansielle tjenester og å unngå at én banks problemer sprer seg til resten av finanssystemet. For eksempel krever krisehåndteringsdirektivet (direktiv 2014/59/EU) at medlemsstatene oppnevner en offentlig myndighet med kompetanse til å ta kontroll over banker på randen av insolvens når dette er påkrevet av slike hensyn. Denne krisehåndteringsmyndigheten kan skrive ned bankens gjeld eller overdra eiendelene dens til en tredjepart.

Utøvelse av krisehåndteringsmyndighetens kompetanse innebærer at noen kreditorer må påføres tap. Som ved alminnelige former for insolvensbehandling oppstår derfor spørsmålet om prioritet. Prioritetsreglene i krisehåndteringsdirektivet skiller seg imidlertid fra de man finner i alminnelig insolvensrett siden disse reglene er utformet med henblikk til de nevnte samfunnsinteressene. Reglene føyer seg dermed inn i en rekke av rettsakter som benytter kreditorprioritet som virkemiddel for å verne finansiell stabilitet.

Til tross for at både de alminnelige og bankspesifikke formene for insolvensbehandling oppstiller noen ufravikelige prioritetsregler, nyter selskaper stor frihet til å bestemme prioriteten mellom kreditorene sine i tilfelle selskapet skulle bli underlagt insolvensbehandling. Det er mulig å gi kreditorer prioritet til enkelte eiendeler gjennom panterett og andre sikkerhetsretter. I tillegg kan det gjennom såkalte subordineringsklausuler avtales at en kreditorer skal stå tilbake for øvrige usikrede krav. Til forskjell fra selskaper som bedriver andre former for næringsvirksomhet er banker underlagt en rekke offentligrettslige krav til hvordan de utnytter disse mulighetene. Dette medfører at tapsfordeling mellom bankkreditorer er en funksjon av både reglene om prioritet og de nevnte offentligrettslige reglene.     

 

Publisert 27. sep. 2017 14:02 - Sist endret 27. sep. 2017 14:02