Liv laga

Det har gått 17 år fra Liv Finstad lanserte «Politiblikket» til hun nå i sin fratredelsesforelesning skal komme med sitt syn på utviklingen av norsk politi og politiforskning. Pioneren for norsk politiforskning er fortsatt engasjert.

Liv Finstad - en pioner innen norsk politiforskning. Foto: Jørgen Braastad / NTB.

Det har vært en lang vei, og i starten var det motstand både i politiet og akademia, kan Liv fortelle. Den gang hun begynte å forske på norsk politi fantes det ikke et politiforskningsmiljø i Norge. Forholdet mellom forskere og politi var preget av gjensidig skepsis.

- Når jeg nå går igjennom dokumentene fra den gang, merker jeg at jeg fortsatt kan bli fortørnet over holdninger jeg ble møtt av, men det er også oppløftende å bli minnet om all støtten jeg fikk i arbeidet med å forske på politiet, forteller Liv.  

Over til fienden

Det var med forventning at Liv bestemte seg for at "Politiblikket" skulle lanseres på Politihuset i Oslo.

Anders Bratholm og Liv Finstad på lanseringen. Foto Cornelius Poppe/ NTB scanpix

På lanseringen av boka kom jusprofessor Anders Bratholm med sterk kritikk. I Aftenposten kunne en lese at:

«Man er ikke sjelden i tvil om hva som er «Politiblikket» og hva som er Finstads eget blikk … Bratholm, som er kjent for sitt engasjement i politivoldsaken fra Bergen, er først og fremst kritisk til den metoden som Finstad har valgt. «Min hovedinnvending er at den politimannen som vet at han i sitt arbeid er under observasjon fra en forsker, stort sett ikke vil begå ulovligheter eller andre regelbrudd. Et annet problem forbundet med deltagende observasjon er at forskeren lett vil komme i en bevisst eller ubevisst lojalitetskonflikt når han eller hun deltar i miljøet av politifolk som en av dem», mente Bratholm den gang.

Dagens Næringsliv hadde dagen før lanseringen en artikkel med overskriften: «Over til fienden?"

"Forskeren som på 1980-tallet ga de prostituerte et ansikt gjennom sin kriminologiske forskning, som studerte varetektsfangers livsvilkår og som i mange år var aktiv AKP-politiker. Aldri før har en norsk forsker fritt fått delta i alle ordenspolitiets daglige og nattlige rutiner, over så lang tid. Men veien inn til forskningsarbeidet har ikke bare vært enkel. Det tok Finstad gjentatte forsøk før daværende politimester Willy Haugli til slutt ga grønt lys for hennes tilstedeværelse. Også skepsisen fra hennes eget universitetsmiljø var i begynnelsen godt synlig. Skulle hun over til «fienden»? Prøve og forstå politiet? Svikte den kriminologiske grunntanken? Hva ville hun egentlig oppnå, eller avsløre?"

- Jeg visste at det kom til å bli litt bråk, forteller Liv, men jeg ble allikevel overrasket over at kritikken fra en del universitetskolleger både var paternalistisk og unyansert. Det var også spesielt å få kritikk for metodebruken fra folk som verken hadde teoretisk eller praktisk skolering i samfunnsvitenskapelige metoder.  

En annen tid

Det var harde tider på 1970- og 80-tallet, forteller Liv. Politiets framferd overfor demonstranter og politivoldssaken i Bergen skapte mye sinne og frustrasjon.

Også da hun drev med prostitusjonsforskning på 1980-tallet ble det hevdet at lesbiske ikke kunne gjøre ”objektiv” forskning om prostitusjon. Foto: Ståle Skogstad / Apollon.

- Innen akademia ble det reist spørsmål om jeg ikke gikk maktas ærend og ikke lenger var en ordentlig kritisk kriminolog. Jeg følte meg veldig alene da jeg startet med prosjektet. Innad i politiet tok det også tid å vinne tillit. Jeg brukte lang tid på å prøve finne et språk i "Politiblikket" som gjorde det mulig for politi og forskere å snakke sammen om vanskelige ting.

I alle mine forskningsprosjekter, enten det har handlet om varetektsfengslede, rusbrukere, prostitusjon eller politi, har det vært viktig for meg å bidra til forbedringer. Alle er tjent med et best mulig politi. I dag kaller jeg meg en kritisk venn av politiet, smiler Liv. Det er en forskerrolle det tok tid å skape, og lanseringen av "Politiblikket" er ikke første gang Liv har blitt kritisert. Også da hun drev med prostitusjonsforskning på 1980-tallet ble det hevdet at lesbiske ikke kunne gjøre ”objektiv” forskning om prostitusjon. I et intervju med Apollon fra 1994 sa hun at:

- Å hevde at noen personlige kjennetegn er diskvalifiserende i seg selv, vitner om en total mangel på innsikt i forskningsmetoder og refleksjon. Som forskere krysser vi grenser hele tida, og da må vi vite hvor vi er selv. Alle bærer vi oss selv med oss, det er alltid ­– uansett tema – viktig å tenke over hvordan eget utgangspunkt og egen person kan påvirke feltet og fortolkningen - også når man er mann, hvit, heteroseksuell fra Oslo 2.

Frykter et innadvendt politi

Liv gleder seg til å bruke sin fratredelsesforelesning ved Universitetet i Oslo til å reflektere over både fortid og framtid når det gjelder politi og politiforskning.

Tiden er overmoden til å utforske fagforeningers rolle i politiet, mener Liv. Foto Knut Fjeldstad / NTB Scanpix.

- Det er mange i politiet som ser på politiet som en "passiv" samfunnsaktør, som kun reagerer på hva de tror er kriminalitets- og trusselbildet. Politiet avspeiler samfunnets verdier og kultur, men politiet er samtidig en aktiv skaper av dette samfunnets verdier og kultur. Hvordan politiet leser samfunnet og forstår samfunnsoppdraget viser seg i synet på maktmidler og maktbruk. I kravet om at politiet må bli permanent bevæpnet sies det ofte at ”det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker”. Selvsagt er det viktig å lytte til politifolks erfaringer. Men dette munnhellet formidler ikke bare at den erfaringsbaserte kunnskapen har forrang framfor forskningsbasert kunnskap, men også at politiet har problemer med å lese samfunnet på en nyansert og kunnskapsbasert måte. Det er en risiko for at vi får et innadvendt politi som utveksler og resirkulerer selektive erfaringer. Dette bekymrer meg. Munnhellet om skoen representerer en utfordring for demokratiet hvis det gis avgjørende vekt når prinsipielle veivalg skal tas.

Fagforeningers rolle – et uutforsket felt 

- Politiets fellesforbund (PF) er en kraftfull maktfaktor når det gjelder utviklingen av norsk politi. Det er ikke tvil om at PFs kampanje for et permanent bevæpnet politi har betydd mye for hvordan holdningen innad i politiet har endret seg når det gjelder synet på bevæpning. Nylig påsto lederen i PF at et ubevæpnet politi gambler med liv, og krevde en ny periode med midlertidig bevæpning. PFs stadige utspill om behovet for permanent bevæpning gir et urovekkende signal til samfunnet – det forteller om stor farlighet. Dette synes jeg er et alvorlig tankekors sett i forholdet politiets rolle i det trygghetsskapende arbeidet. Flertallet i Bevæpningsutvalget fant at verken samfunns-, kriminalitets- eller terrorutviklingen kunne begrunne at politiet blir permanent bevæpnet når vi analyserte situasjonen opp mot prinsipper som proporsjonalitet, nødvendighet og ansvarlighet. Fagforeningenes rolle når det gjelder utvikling av politirollen er imidlertid et uutforsket felt, både i et historisk og nåtidig perspektiv, mener Liv, som mener at tiden er overmoden til å utforske fagforeningers rolle.

En ulldott på ryggen

Liv er også opptatt av takhøyden i akademia.

- Vi må passe på at det ikke uformelt og umerkelig vokser fram faglige inn- og utgrupper. Holdningen til kolleger skal være preget av raushet og nysgjerrighet selv om de holder på med helt andre ting og temaer enn det man selv synes er viktig. Jeg oppfatter at mye av kritikken jeg møtte i arbeidet med ”Politiblikket” handler om at jeg gikk utenfor ”boksen”. En underforstått spilleregel den gang var at politibrutalitet var det eneste det var verdt å studere.

- Jeg har flere erfaringer med at noen har forsøkt å sette seg på ryggen min for å styre hva jeg skulle forske på og hvordan. Men den eneste jeg gir lov til å være der når jeg ser meg over skulderen, er en hvit ulldott, ler Liv, med henvisning til sitatet ”Sauer er ålreite dyr” fra den gangen hun måtte begrunne hvorfor Rød Valgallianse gikk inn for økt sauehold i Norge.

Liv laga

I disse dager er Liv i gang med å ferdigstille en ny bok - "Hva er politi". Boka utkommer i 2018.

Liv omringet av studenter på Politihøgskolen. Foto: Rune Korneliussen/ Politiforum.

- Jeg er veldig glad for å se den spennende politiforskningen som drives, både på Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS) og andre steder. Selv om tiden i dag er annerledes enn den var på 1990-tallet, må vi hele tiden minne oss på at vi har både et kollektivt og individuelt ansvar for å hindre at kolleger stanger hodet i et lavt faglig tak. 

- Jeg kommer fortsatt til å være engasjert både i politi og politiforskning.

Kilder:

Kritikk mot politi-forskning. Aftenposten 22 august 2000. Forfatter: Hans O. Torgersen
Liv i baksetet. Dagens Næringsliv 19. august 2000. Forfatter: Cecilie Enger
En urban nomade. Apollon nr 2. 1994. Forfatter: Gunnar Kopperud

Av Per Jørgen Ystehede
Publisert 19. sep. 2017 14:03 - Sist endret 19. sep. 2017 16:42