IKRS gratulerer vårens ferdigutdannende masterstudenter

Fredag 16. juni ble vårens masterseremoni avholdt. Her er instituttleder, professor Heidi Mork Lomell sin tale til de nye kriminologene og rettssosiologene.

Studieårets nye kriminologer og rettssosiologer på masterseremoni i Universitetets aula, Domus Media. Foto: Ystehede/UiO

Kjære alle sammen,

Velkommen til Institutt for kriminologi og rettssosiologi sin årlige masterseremoni! En spesiell velkommen til våre nye kriminologer og rettssosiologer.

Hvert år i juni, etter at alle eksamener er overstått, inviterer vi de som har fullført mastergraden i kriminologi eller rettssosiologi, til en markering av avslutningen på fem års studier og overgangen til arbeidslivet. I studieåret 2016/2017 er det hele 25 studenter som har tatt avsluttende eksamen hos oss; vi feirer i dag 17 nye kriminologer og 8 nye rettssosiologer. 6 tok eksamen i høstsemesteret 2016, og 19 har blitt ferdige nå i vår.

I år har vi vært så heldige å få låne selveste storstuen, det aller flotteste lokalet på Universitetet i Oslo, Universitetets Aula.

Jeg må begynne med å si litt om dette lokalet, når vi nå først er her. Universitetsbygningene i sentrum ble oppført mellom 1841-51. Til 100-årsjubileet i 1911 ble Universitetets aula oppført på baksiden av Domus Media.

Med store veggflater og overlys var salen planlagt for kunstnerisk utsmykning, men det skulle ta mange år før Edvard Munchs bilder var på plass. Utsmykningen av salen var en vanskelig, langvarig og svært konfliktfylt prosess som i kunsthistorien omtales som Aulastriden. Først i 1914 fikk Edvard Munch oppdraget, og i 1916 kunne universitetet ta imot de i alt 11 maleriene. Selv om Munch var svært omdiskutert i samtiden, regnes hans malerier her i Universitetets Aula i dag som et hovedverk innen norsk monumentalmaleri.

Men dramatikken var ikke over selv om maleriene var på plass. Ved utbruddet av andre verdenskrig i aprildagene 1940 ble Munch-maleriene demontert og evakuert fordi man var redd for at Aulabygningen kunne bli bombet. Etter bombeaksjonen i 1943 og brannen i Aulaen i november samme år ble bildene fraktet til gruvene ved Kongsberg. Bildene ble hengt opp igjen i Aulaen i 1946. Til universitetets 200-års jubileum i 2011 ble maleriene restaurert og renset.

Av alle de 11 maleriene her i Aulaen, er det særlig de tre store monumentalmaleriene: Solen, Alma Mater og Historien, som har fått oppmerksomhet.

Alma mater er latin og betyr «nærende mor». Innenfor den akademiske verden brukes uttrykket til å betegne universitetet, og da særlig det universitet man har sin utdannelse fra. For dere nyutsprungne kriminologer og rettssosiologer som sitter her i dag, så er Universitetet i Oslo heretter deres Alma mater.

Munchs Alma mater er ingen snobbete akademiker, men en lokal bondekvinne plassert i et grønt landskap. Hun bærer klær i rødt, hvitt og blått, som i det norske flagget. Barna i bildet utforsker verden, og slik beskrev Munch moren – Alma mater – som gir næring til barna:

“Alma Mater er fremdeles alma mater, men også Moder jord – Hun er symbol på de mer ydre grenser af videnskaben…Hun gir videnskabens melk”.

Sammen med Historien tvers over rommet, fremstilles akademia som en stor familie gjennom generasjonene.

Munch sa selv at Historien “viser en gammel mand fra fjordene, som har slidt sig frem gjennem tiderne, nu sitter han fordypet i rike minder og fortæller til en liten betat gut”.

Den gamle mannen har på seg en rød lue som symboliserer frihet, og er kledd i lappet tøy, som en fisker. Slik symboliserer han Norges historie. Bildet representerer en folkelig tilnærming til akademiske studier og kunnskapsoverføring.

Solen er den sentrale delen av Munchs malerisyklus. Munch ville at aulamaleriene skulle romme “en sluttet og selvstændig idéverden”, og at de skulle formidle både det “særnorske og almenmenneskelige”. Den brennende solen som stiger opp, sender sine stråler ut til lerretene på begge sider. Det befester Aulaens tema ‘opplysning’ og omformer universitetets sentrale oppgave til ett majestetisk, abstrakt bilde.

Med andre ord: Jeg tror ikke det lar seg gjøre å finne et mer passende sted å feire avslutningen på fem års studier ved Universitetet i Oslo: Sittende midt imellom Alma Mater, Historien og Solen, og bli oversvømmet av disse malerienes tidløse budskap om universitetets og akademiets idé om opplysning, kunnskapsoverføring og vitenskapens grenser.

---

I dag markerer vi at dere er ferdige med studiene, nå er dere mastere. Dere har bak dere minst fem års studier. Dere har lest filosofi og etikk, faghistorie, masse teori og ganske mye metode. Dere har fordypet dere i temaer av ulik art og etter eget ønske, både på vårt institutt og på andre institutter. Dere har gått på forelesninger og seminarer, men mesteparten av tiden har dere vært overlatt til dere selv og deres egen selvdisiplin. På universitetet står fortsatt selvstudier høyt i hevd.

Særlig de siste årene har mange av dere tilbrakt mye tid på lesesalen og på instituttet. Ut fra møter i heisen og i gangene er mitt inntrykk at det har vært arbeidssomt men også utrolig sosialt.

Det siste året har dere arbeidet med en masteroppgave. Masteroppgaven regnes for de fleste som høydepunktet i studiene – det morsomste, men også det mest krevende man gjør som student. Vårt institutt har tradisjon for å ha masterstudenter som frembringer ny og viktig kunnskap gjennom sine masteroppgaver. Ikke så rent få masteroppgaver fra vårt institutt har endt opp som bøker, artikler, kronikker og medieoppslag – og enkelte har endog endt opp som beslutningsgrunnlag i offentlige utredninger.

Dere har i all hovedsak selv valgt hva dere vil skrive masteroppgave om. Resultatet sier noe om hva den nye generasjonen av kriminologer og rettssosiologer er opptatt av. Ut fra en kikk på de masteroppgavene som er innlevert i fjor høst og i vår, slår det meg at de endringsprosessene vi ser i samfunnet og i fagene våre, viser seg i dere.  

Internett

6 av oppgavene tar utgangspunkt i ulike aspekter ved internett.

Internett har blitt en selvfølgelig del av arbeidslivet og hverdagen for de aller aller fleste. Nettet gir nye muligheter og mye glede, det er utrolig mange søte kattevideoer der ute! Men nettet gir samtidig nye muligheter for krenkelser, for lovbrudd, men også for økt kontroll og overvåking. Og dermed er nettet interessant både for kriminologer og for rettssosiologer.

Intime bilder og videoer på avveie på nett er et økende problem og Marie Kinge har intervjuet ofre og fagpersoner som jobber med fenomenet. Hvordan forholder retten seg til spredning av seksuelt krenkende innhold på nett? I oppgaven viser hun hvordan slike krenkelser oppleves, og også hvordan ofrene opplever møte med politiet.

Graffiti har tidligere blitt studert av professor Cecilie Høigård i en bok de fleste av dere har lest som pensum; Gategallerier. De fleste vil tenke på graffiti som noe vi finner i den fysiske verden og på byens mange vegger. Magnus Ervik ser i sin oppgave på hvordan, ved å benytte seg av sosiale medier som Instagram, det ulovlige graffitimiljøet utfolder seg som en virtuell subkultur på nett, og hvilken innvirkning dette har på subkulturen og de individuelle graffitimalerne.

Netthets på sosiale medier er et fenomen som også har fått økt oppmerksomhet. Straffbare, hatefulle ytinger skal sanksjoneres på når de er uttrykt på bakgrunn negative holdninger mot bestemte grupper i samfunnet, men hvordan oppfatter ytterliggående grupperinger grensen mellom det lovlige og det straffbare, og hvordan skal politiet håndheve dette? Ingelin Vasaasen har studert hvordan deltakere i en antimuslimsk Facebookgruppe i fellesskap forholder seg til kontroll av hatefulle ytringer mot muslimer på nett.

Nettet gir samtidig ytterliggående grupperinger nye muligheter for rekruttering og propagandering, og Hans Myhre Sunde har studert hvordan Al-Qaeda og Den islamske stat reklamerer for sin virksomhet på nett. I sin oppgave analyserer han hvilke ulike narrativer nettmagasinene tilbyr sine lesere, og hvordan disse narrativene bidrar til å gi mening til og retning på deres liv og handlinger.

Nettet representerer ikke bare en ny arena for ytterliggående og lovstridig virksomhet, det er også en ny arena for kontroll og overvåking, og to av oppgavene handler om nettopp overvåking og kontroll på nett.

Sven Henrik Ekholdt har intervjuet ungdommer om hvilke oppfatninger, forestillinger og opplevelser de har om overvåking på nett. Oppgaven viser at norsk ungdom er relativt ubekymret for å bli overvåket – i alle fall fra myndighetene. Deres store bekymring er at foreldre og venner skal få tilgang til informasjon de ønsker å holde skjult – ikke politi og myndigheter. Ungdommene viser en rørende tiltro til at det kun er lovbrytere som blir overvåket.

Ane Dragesæt Tomter har intervjuet de mest sentrale aktørene i debatten rundt terrorbekjempelse og overvåking i Norge, og viser i sin oppgave hvordan nye overvåkingstiltak legitimeres og kritiseres. Hennes oppgave viser nyansene debatten, og hvordan begreper som sikkerhet og menneskerettigheter brukes av flere parter og på til dels motsetningsfulle og også selvmotsigende måter.

Migrasjon

Tre av oppgavene handler om migrasjon og konsekvenser av migrasjon.

Kjersti Berg Johansen har vært på asylmottak og intervjuet asylsøkere og flyktninger om deres opplevelser og erfaringer av trygghet i norske asylmottak. I hvilken grad opplever de trygghet, og hvordan skaper og opprettholder de trygghet i sin livssituasjon? Informantene vektlegger fellesskap og tilhørighet innad i mottaket som trygghetsskapende. Det fremkommer at de informantene som har familie i mottaket føler seg trygge fordi de er sammen med familien. De enslige derimot, finner tilhørighet eller fellesskap hos ansatte og andre beboere.

Martine Styrvold har intervjuet det som i offentlig debatt gjerne kalles «kriminelle utlendinger».  Hvordan opplever utenlandske innsatte å sitte i fengsel i Norge? Oppgaven gir oss innblikk i deres hverdag gjennom fortellinger om oppfatninger, forestillinger og opplevelsen av å være fengslet i Norge og den norske Kriminalomsorgen.

Kristin Kjønnøy Slettvåg ser i sin oppgave nærmere på konsekvensene av hevingen av strafferammen for brudd på innreiseforbud i 2014. Hun har analysert både lovgivningen, håndhevelsen og intervjuet personer som er fengslet for brudd på innreiseforbud. Mens norsk preges av resosialisering som begrunnelse for straff, med reintegrering som mål og der strafferammene tradisjonelt har vært holdt lave, har lovendringene og straffeskjerpelsene for brudd på innreiseforbud et helt annet preg, med avskrekking og inkapasitering som begrunnelser, ekskludering som endelig mål og presise føringer fra politisk hold på straffeutmåling. Dette viser fremveksten av en ny type straff i Norge som begrunnes og legitimeres på nye måter, og som ligner mer på de tradisjoner man kjenner fra angloamerikanske forhold.

Kontrollapparatet

Kontrollapparatets aktører og aktiviteter er utgangspunkt for flere av masteroppgavene. Hvilke rammer og begrensninger setter vi for kontrollørene, og hvordan utformer de sin praksis innenfor disse rammene?

Malene Bjørnstad har studert politiets taushetsplikt, nærmere bestemt hvilke regler som gjelder for politiets adgang til å utlevere opplysninger. Hun har analysert lovforarbeidene til politiregisterloven, og hun ser særlig på økningen i bruk av politiattester. Selv om hensynet til personvern blir tillagt vekt i loven, viser hun at det finnes ulike måter å både, forstå, betrakte og ivareta personvernet på.

Pernille Skjevrak har skrevet om politistudenters holdning til bevæpning, og hun finner at studentene som var i praksis mens politiet var midlertidig bevæpnet i 2015-2016 i overveldende grad var positive til bevæpning, sammenlignet med studenter i 2013. Denne holdningsendringen forklares med et økt fokus på risiko og farer, der holdningen er at de som anses som de farlige er blitt farligere.

Cecilie Teresa Nergård har skrevet om droner. Droner er betegnelsen på et førerløst landfartøy, luftfartøy eller båt, disse fartøyene kan bevæpnes med raketter, bomber, missiler, kameraer eller hva enn man trenger av innretning for å benytte de til tiltenkt bruk. Dronen er gjenstand for en intensiv debatt blant annet i akademiske, politiske, militære, teknologiske kretser. I oppgaven drøfter hun mulige juridiske, etiske og politiske konsekvenser av den teknologiske utviklingen av droner. Enkelte mener at dronen skaper rettstomhet, etisk sett rettes skepsisen spesielt mot å la maskiner råde over liv og død, og politisk sett er en av fryktene at dronen vil medføre en økt politisk vilje for å bruke militære maktmidler.

Synne Uddmo Ask har sett nærmere på politiets forebyggende arbeid overfor moskeer i Oslo. Gjennom intervjuer både med politi og representanter fra moskeer, viser hun at politiets rolle i moskeene i første rekke er å være informasjonsformidler og en representant for storsamfunnets holdninger og verdier. Framfor spesifikke tiltak mot radikalisering og ekstremisme behandles årsaker til kriminalitet i lys av tradisjonelt forebyggende politiarbeid og sosialforebyggende tiltak med sikte på inkludering. Årsaker til radikalisering og ekstremisme beskrives som konsekvenser av utenforskap og ungdomsproblematikk.

Line Kaugerud har skrevet om hatkriminalitet. Hatkriminalitet har de siste årene fått økende oppmerksomhet, hvor både juridiske og politiske føringer har lagt press på politiets innsats mot straffbare handlinger av en slik art. En effektiv innsats mot hatkriminalitet forutsetter at politiet har god kunnskap om hatkriminalitet, og i sin oppgave har Kaugerud intervjuet politiet om deres kunnskaper om og erfaringer med hatkriminalitet. Hennes studie avdekker at det er et behov for opplæring og kunnskapsheving gjennom yrkespraksis, da politiet får begrenset kunnskap om hatkriminalitet gjennom politiutdanningen. Analysen viser at selv om tiltak er iverksatt for kunnskapsheving og læring om hatkriminalitet, finnes det potensial for en videre kunnskapsheving og læring.

Kine Bekk Hagen har skrevet en oppgave om opprettelsen av «Seksjon for alvorlig uoppklarte saker», Cold-Case-enheten i norsk politi i 2015. Alle vi som liker å se krim-serier på tv vet selvfølgelig hva en cold-case-enhet er, men for dere som ikke ser tv-serier, så arbeider cold-case-enheter med uoppklarte kriminalsaker, i dette tilfellet med uoppklarte drap. Nå skulle man tro at årsaken til at denne enheten ble etablert var at det var en økende mengde uoppklarte drap i Norge, men Hagen finner at i stedet er forklaringen en ny form for kriminalpolitikk. Kombinasjonen av stortingsvalg, ønske om å vise handlekraft og fremveksten av pårørende som en ny offerkategori, førte til etableringen av enheten i Norge.

Men også andre kontrollinstanser enn politiet har blitt studert.

Vicki Zanfira Sørli har skrevet om Tolletaten, nærmere bestemt Tolletaten som etterretningsorganisasjon. Tolletatens rolle og samfunnsbidrag er å kontrollere vareflyten og å sørge for korrektheten i dette

Definisjonen av varer er omfattende og i denne sammenheng kan varer innebære alt fra småvåpen til biologiske, kjemiske og masseødeleggelsesvåpen, smittsomme / infiserte matvarer, til farlige medisiner, narkotiske stoffer, osv.  Det er også påvist forbindelsen mellom organisert kriminalitet, hvitvasking og terrorisme gjennom vareinnførsel og smugling. På denne måten er Tolletaten og etatens etterretning en viktig bidragsyter til indre nasjonal sikkerhet i fredstid. . Tolletaten bruker etterretning i sin daglige håndtering av risiko. Dette gjøres på både operasjonelt, taktisk og strategisk nivå.

Straff og straffegjennomføring

3 av oppgavene handler om straff og straffegjennomføring

Både i kriminologien og i rettssosiologien er vant til å spørre «hvorfor straffer vi» - og studentene er vant til å skulle svare. Giang Thuy Thi Tran spør i sin oppgave heller «hvordan straffer vi». Hvordan skal straff anvendes? Hvilke hensyn skal vektlegges ved valg av straff, og hvordan begrunnes omfanget av straffen som er pådømt? Hun tar utgangspunkt i proporsjonalitetsprinsippet som utmålingsprinsipp i norsk strafferettspraksis og stiller spørsmål om hvorfor det ved noen tilfeller straffes strengere enn andre, og hvilke begrunnelser legges til grunn for dette.

Emma Åsa I. Villman ser i sin studie på hvordan ulike velferdsproblem hoper seg opp blant norske fanger og hvordan disse problemene påvirker de innsattes tanker om muligheten til å begynne et nytt liv uten kriminalitet når de løslates. Hvilke levekår som venter den innsatte ved løslatelse har stor betydning for hvilke forventninger om et lovlydig liv de innsatte har, eller som Villmann konkluderer – det viktigste er ikke hvordan man har hatt det før innsettelsen, men hvordan man tror man får det etter løslatelsen.

Friomsorgen er på samme måte som fengsel en institusjon i samfunnet som er både sammensatt og kompleks. Kim-Stefan Kjørnes’ masteroppgave belyser hvordan de ansatte i friomsorgen håndterer sine arbeidsoppgaver i møte med domfelte, og hva de ser på som viktige elementer i straffegjennomføringen. De ansatte forsøker å møte domfelte både som en lovbryter og som et medmenneske. De starter med imøtekommenhet og respekt, men også straff og kontroll. De ansatte er svært flinke til å bevege seg gjennom de ulike dimensjonene - om det er straff og kontroll – eller hjelp og omsorg. I et øyeblikk inntar de en sosialfaglig scene ved å vise omsorg, mens i neste øyeblikk inntar de en kontrollscene hvor de må gi en advarsel.

Narkotika og narkotikapolitikk

2 av oppgavene handler om vår narkotikapolitikk.

Julie Maria Ryager har studert en åpen russcene i Bergen, hva som kjennetegner de strukturelle rammene for deltagerne i den åpne russcenen, og hvordan brukerne forholder seg til disse strukturene. Hun har også analysert offisielle dokumenter for å finne ut hvorvidt henholdsvis Bergen kommune og Helsedirektoratet forstår rusproblemer som strukturelle eller aktørskapte.

Ane Bastesen har intervjuet politiet om deres syn på mennesker i Oslos rusmiljø. Politiet deler menneskene i rusmiljøet i tre grupper; avhengige narkotikabrukere, utenlandske narkotikaselgere og barn og unge. Politiet fremstiller svært ulike forståelser av avhengige narkotikabrukere, utenlandske narkotikaselgere og barn og unge i rusmiljøene, og dette får konsekvenser for hvordan de handler overfor gruppene. Politiets forståelser av gruppene er imidlertid svært forenklet, noe som gjør at gruppene, i informantenes fortellinger, presenteres som mer forskjellige enn hva de egentlig er.

Fremvoksende problemer

De fire siste oppgavene jeg skal presentere har det til felles at de handler om kriminalitetsområder som enten ligger i gråsonen mellom lovlig og ulovlig, eller mellom å være et sosialt problem og et kriminalitetsproblem, eller som er skjult for både publikum og politi og dermed vanskelig både å avdekke og å håndheve.

Anne Grete Kroghs masteroppgave handler om hva som fremmer og hemmer illegal og uetisk legal næringsvirksomhet i byggebransjen. Hun finner at sosial dumping og arbeidsmarkedskriminalitet tilsløres gjennom begrepsbruk, dårlige statistikker og mangelfull kompetanse og kapasitet. Arbeidsmarkedskriminaliteten påfører skader og kostnader som langt overskrider kostnadene ved tradisjonelle kriminalitetsformer. Det skjer en straffeskjerpelse samtidig med at kontrollkapasiteten synker, noe som gir liten avskrekkende effekt. Myndighetene iverksetter tiltak for å bekjempe arbeidsmarkedskriminalitet, samtidig som de tilrettelegger for samme kriminalitetsform.

Rakel Hammarstrøm har skrevet om mobbing i skolen, nærmere bestemt en analyse av skolemobbing som rettslig fenomen. Når de som mobbes, eller deres foresatte, anmelder til politiet, er det skolene og kommunene som anmeldes, fordi opplæringsloven pålegger disse å sørge for et godt psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring for alle elever. Hvorfor velger de å anmelde? Er det tegn på at noe har sviktet, eller tvert imot et tegn på at lovverket fungerer? Hammarstrøm finner at deres hovedfokus er å bli trodd og å plassere skylden der den hørte hjemme. Det handler med andre ord om moral og rettferdighet, om normer og å holde fast ved disse normene.

Marte Narmo Hansteen har studert det hun kaller grensedragning og grensevokting i russetiden når det gjelder seksualitet. Sex er en viktig del av ungdomstiden og ikke minst russetiden. Gjennom en analyse av holdningskampanjene Amnesty og Kjernekar, TV-serien SKAM, og intervju med russegutter, utforsker hun fortellinger om voldtekt i russetiden.

Linn Merethe Clausen har studert stalking, et fenomen som har fått økt oppmerksomhet i de siste tiårene. Stalking er et begrep som er vanskelig å definere. For å få en bedre forståelse av stalking i Norge, undersøker hun hvordan stalking defineres av lovgiver i offentlige dokumenter og lovforarbeider, samt av politiet i kvalitative intervjuer.

Mens lovgiver definerer stalking som gjentatte handlinger som er egnet til å fremkalle frykt eller redsel, definerer de intervjuede politibetjentene stalking ut ifra kjønn, relasjonen mellom stalkeren og offeret, samt motivasjon eller grunnen til at handlingene begås. Ut i fra denne disse elementene beskriver politiet to ulike stalkere, den fremmede og familiære. For å forhindre at den den fremmede eller den familiære stalkeren fortsetter sine handlinger, benytter politibetjentene seg av ulike tiltak. Gjennom advarsel, besøksforbud og voldsalarm forsøker betjentene å forebygge nye hendelser, samtidig som de disse tiltakene også begrunnes med å gi den utsatte et vern, uten at det ble igangsatt etterforskning og straffeforfølgning.

---

Denne gjennomgangen av de masteroppgavene som dere har skrevet, gir et visst inntrykk av det mangfoldet som kommer frem i våre fag når dere får frie tøyler – eller nesten frie tøyler, da. Temaene viser spennvidde, de vitner om både teoretisk og empirisk dristighet, og vilje til å gå inn i både faglig og rettspolitisk utfordrende temaer. Dere har gjort en formidabel innsats, og resultatet fortjener å bli lest. Jeg håper mange finner veien til masteroppgavene etter hvert som de gjøres elektronisk tilgjengelige via DUO på vårt nettsted www.uio.no.

Dere har nå bak dere minst 5 års studier ved universitetet. De fleste av dere har tilbrakt størstedelen av denne tiden her på instituttet. Det er derfor med blandete følelser vi i dag tar avskjed med dere. Selv om nye bachelor- og masterstudenter strømmer til instituttet hver eneste høst, er det de som nærmer seg slutten vi kjenner best.

Gudmund Hernes har sagt at det verste som kan skje er om studentene forlater universitetet som den de var da de begynte. Han sier at Til universitetet er dere ikke kommet for å være dere selv – hit er dere kommet for å bli noe annet.

Har han rett? Har dere blitt noe annet i løpet av de årene dere har vært her? Hva innebærer egentlig en mastergrad, bortsett fra et vitnemål som åpner dører inn til arbeidslivet? Har universitetsstudiet forandret dere? Jeg både håper og tror det.

Jeg håper at dere lært mer enn summen av det som står på pensum. Studiet har gitt dere innsikt i den etablerte kunnskapen i kriminologien og rettssosiologien, men kanskje enda viktigere, en fornemmelse for kunnskapens grenser og begrensninger. Universitetet er et sted for det etablerte, men også et sted der det etablerte hele tiden bryner seg på det nye, på det vi, som er etablert, ikke har tenkt på. For å være med i denne konstante faglige fornyelsen og utviklingen trenger vi studenter som kan stille spørsmål vi ikke har et godt svar på, slik at både dere og vi kan sette inn evner og energi på å søke etter svaret. 

Hva så med jobbutsiktene? I 2014 ble det gjennomført en spørreundersøkelse blant alle som har tatt mastergrad ved vårt institutt for å se nærmere på hvor våre kriminologer og rettssosiologer ender i arbeidslivet. Rapporten viser følgende:

42 prosent hadde jobb før de var ferdige med studiene, og innen et halvt år etter oppnådd grad var 88 prosent i jobb. Relevant jobb derimot tar noe lenger tid. 24 prosent hadde relevant jobb før de var ferdigutdannet, og etter et halvt år var totalt 59 prosent i det de selv vurderer som relevant jobb.

Spørreundersøkelsen viste i tillegg at hele 83 prosent er fornøyde eller svært fornøyde med sin nåværende stilling.

Med andre ord: Fremtiden er lys! Undersøkelsen viser at dere greier dere godt, kanskje til og med bedre, enn andre samfunnsvitere i arbeidslivet.

---

Da gjenstår det bare for meg å gratulere dere alle sammen med fullført mastergrad.

Gratulerer også til alle dere andre: venner og familie, mor, far, bestemor, bestefar, kjærester, samboere, ektefeller og barn og kjæledyr. Jeg vet, etter å ha lest meg igjennom alle forordene i masteroppgavene deres, at våre nye kriminologer og rettssosiologer har hatt et solid støtteapparat i dere. Dere fortjener derfor også en takk i dag, for at dere har holdt ut. En har skrevet: Takk til mamma og pappa for støtte og innspill og for at dere har holdt ut med rettssosiologiprat i et helt år. En annen skriver: Takk til alle i mitt liv som ikke bryr seg det minste om det jeg holder på med – deres manglende interesse gir meg distanse til meg selv om gjør meg bedre.

Dere har vært en skulder å gråte på, korrekturlesere, kokker, servitører, barnevakter, økonomisk støtte og generelt en heiagjeng. Alle trenger en heiagjeng, ikke minst masterstudenter! Og dere har bidratt med oppmuntring og avbrekk, eller som en skriver: Takk for at du får meg til å le, bare ved å pusse tennene!

Forordene sier så utrolig mye om livet som student, om våre studier, om instituttet. Forord er en egen sjanger, ofte skrevet i siste øyeblikk, etter en lang periode med lite søvn og mye intenst arbeid. Da kommer følelsene frem. En av dere har skrevet: Takk til dere som tørket tårer, det ble noen av dem. Andre er mer euforiske, og skriver: Dette har vært en fest, fra begynnelse til slutt! For ikke å snakke om studenten som skriver: Jeg ville begynt fra begynnelsen igjen, uten å blunke!

Mange av dere kan kanskje kjenne igjen det som denne studenten har beskrevet: Det føles nesten uvirkelig å sitte med en ferdig skrevet masteroppgave med mitt navn på. Jeg må også ta med en til, som kanskje oppsummerer de siste to årene for flere, nemlig følgende: For noen nedturer det tidvis har vært! Noen ganger vil man bare pakke kofferten og reise. Men når det løsner litt, så løsner plutselig veldig mye. Kanskje til og med for mye. For nå vil jeg ha mer!

Gratulerer også til alle medstudentene! Forordene viser at dere har vært en god støtte for hverandre, både faglig og sosialt, og at vi har et godt og støttende studentmiljø her på instituttet. Flere av forordene takker Jentene på rettssosiologi. Og en skriver: Tusen takk til alle på RSOS og KRIM for underholdning, latter og avbrekk på pauserommet.

Gratulerer også til veilederne! Veilederne takkes, noen mer hjertelig enn andre. Jeg vet ikke hvordan vi skal tolke denne: Takk for ærlige tilbakemeldinger når det var nødvendig?

Spøk til side; det fremgår tydelig fra forordene at studentene har satt pris på og fått utbytte av veiledningen. En har skrevet: Det har vært en ære å ha deg som veileder for masteravhandlingen min. En går enda lenger, og skriver: Du har vært alt jeg ønsket meg i en veileder, og enda litt til! Og en går enda lenger, og skriver at: Jeg vil ikke tenke på hvordan oppgaven hadde blitt uten deg!

Nytt av året er at også bygningen takkes, nærmere bestemt Domus Nova. En skriver euforisk: Jeg har hatt verdens beste arbeidsplass i to år! En annen har skrevet: Nova har gitt både hodepine, kuldeutslett og hetetokter, men ikke minst en haug av kunnskap, glede og humor!

Helt til slutt fra meg og alle andre på Institutt for kriminologi og rettssosiologi:

Takk for at dere valgte å ta mastergraden hos oss! Ikke glem oss! Vi håper dere vil holde kontakten med oss. Meld dere inn vårt alumninettverk, vi har årlige sammenkomster hver høst der vi håper å møte mange av dere jevnlig.

Av Heidi Mork Lomell
Publisert 16. juni 2017 16:31 - Sist endra 16. juni 2017 16:33