Tidligere publiserte artikler

Disse artiklene har tidligere blitt publisert under aktuelt

Gatemegling

Av kriminologistudent og instruktør i Gatemegling, Mirko Fulanovic

Gatemegling i regi av Oslo Røde Kors jobber med økt forståelse av egne og andres perspektiver, mer åpenhet og ærlighet, og ikke minst ydmykhet i ulike konflikter. Hovedfokuset ligger på konfliktløsning av en ikke-voldelig verbal form, som har til hensikt å skape forsoning gjennom megling mellom stridende parter. Gatemegling handler om å gi ungdom konkrete verktøy til å håndtere egne og andres konflikter på en mer konstruktiv måte. Gatemegling skal fungere proaktivt; ungdommen skal selv lære seg å forebygge krenkelser og vold. Og gatemegling skal fungere reaktivt ved å omforme konflikter til samarbeid, mobilisere støtte og kontroll til ungdom i faresonen, og avslutte hendelser som ikke har blitt bearbeidet.

Hvorfor er Gatemegling så viktig? Det er kanskje ikke bare gatemeglingen i seg selv som er viktig, men det som læres i forbindelse med Gatemegling. Troen på seg selv, og troen på at en kan løse konflikter uten vold – og ikke minst; kunnskapen til å gjøre teori om til praksis og faktisk benytte seg av den tillærte kunnskapen i konfliktsituasjoner. Sveinung Sandberg sier i ”Stereotypiens dilemma – Iscenesettelser av etnisitet på gata”  at ungdommen ser på egen og annen ungdoms evne til å forsvare seg selv i en konfrontasjon som nødvendig for å få respekt. Det er også viktig med venner som er villige til å stille opp og slåss for en. Videre sier han at for å unngå bråk er det også nødvendig å se ut som om en har makt og kan slåss. Det å ha et rykte som slåsskjempe er en form for kapital som for en god del ungdom er nødvendig for å overleve på gata, for å unngå konfrontasjoner. Men dette ryktet må opprettholdes, og for å opprettholde et rykte som voldelig og farlig så må ungdommene slåss. For en del ungdommer er vold løsningen på problemer. Denne løsningen er i seg selv et problem. Ikke bare for ofrene, men for gjerningspersonene selv, og også for tredjeparter, allmennheten, som skremmes vekk fra det offentlige rom,  eller lider fordi noen de bryr seg om blir ofre for vold.

Alle konflikter har ulike perspektiver. Alle parter i en konflikt har ulike standpunkter og ulike meninger. Hvilken bakgrunn en har og hvilken sosioøkonomiske status en har, er med på å forme ens forståelsesbakgrunn, og denne er igjen med på å forme ens situasjonelle forståelse – uavhengig av den konkrete situasjon. Dagens ungdom har en annen forståelse av konflikter og konfliktløsningsstrategier enn det tidligere generasjoner har hatt. Eller er det virkelig slik?
Ungdom som kommer fra det samme miljøet, som bor i de samme bydelene, og som har – i utgangspunktet – de samme verdiene kan oppleve konflikter forskjellig. I dag, som tidligere, grupperer ungdommer seg for å skaffe seg en tilhørighet som er nødvendig for et positivt selvbilde.  Med dagens teknologi, og bruk av særlig sms, er det en enkel sak å mobilisere store grupperinger og et stort antall ungdom til ”kamp”. Og deres æresbegrep tvinger dem til å stille opp for hverandre – uavhengig av den enkelte konfliktens kjerne. I mange tilfeller vet ikke ungdommen selv hva det egentlig er de kjemper for. Konfliktens opprinnelse er og blir i det store bildet uvesentlig. Relasjonen til vennene og til gjengen blir sentral. Det viktige for den enkelte ungdommen, og for gruppen som helhet, blir å stille opp for hverandre, uten å ta standpunkt til hva det egentlig er de kjemper for. For mange er dette kort og godt et spørsmål om ære, om tilhørighet og lojalitet. For enda flere er det muligens et spørsmål om frykt. Frykt for å tape ansikt, frykt for å tape anseelse, frykt for represalier fra sin omgangskrets, og også mangel på alternativer.

Konfliktopptrappingen kan føre til at de som sakens kjerne handler om blir tilsidesatt for konfliktens beste. Som Nils Christie, professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo, sier : Eierne av konflikten bortfaller. Ungdommene blir fratatt konflikten. Men her er det ikke nødvendigvis staten og statsmakten som tar over eierskapet i konflikten, men gjengen eller de ulike grupperingene som oppstår. Konfliktens opprinnelige eiere mister retten til egen konflikt fordi deres støttespillere overtar konflikten og gjør den til noe overordnet. De gjør den til en sak om ære, lojalitet og tilhørighet. Jo lenger konflikten pågår, jo flere blir involvert og mobilisert, og jo lenger unna kommer man konfliktens opprinnelige utgangspunkt. Dette fører også til at man kommer lenger unna en løsning. En løsning som kanskje kunne vært av en verbal og ikke-voldelig karakter. En løsning som kunne ha ført noe positivt med seg, som de involverte kunne ha vokst på og tatt med seg videre i livet.

Det er her Gatemegling kommer inn i bildet. Ved hjelp av konkrete verktøy lærer ungdommene seg å reflektere over egne handlinger og valg. De lærer seg å tenke på konsekvensene av de valgene de foretar seg. Men det viktigste av alt er at de lærer seg å se på konflikter fra ulike perspektiver. De lærer seg forståelse. Det er kun når vi er villige til å forstå våre motparter og deres handlinger at vi kan gå inn i en forsoningsprosess som vil fungere over tid  Det er først når vi bekjenner vår frykt og våre behov, og samtidig lytter til våre motparters behov og frykt at vi åpner veien for dialog. Dialogen bidrar til at en ser på motparten, ikke lenger som en fiende, men som et medmenneske. Et menneske med de samme behovene som vi selv har – behov for trygghet og for anerkjennelse. Men dialogen forutsetter oppriktighet og frivillighet. En megling hvor én eller begge parter tvinges til å delta vil aldri være vellykket. Frivillighet til å delta i megling, og oppriktighet til å forstå og løse konflikten er en forutsetning for en vellykket megling. Det kan kanskje virke litt naivt, men metodene  som brukes i gatemegling fungerer. Konflikter løses, og tidligere motstandere tar vare på hverandre og videreformidler sine erfaringer og kunnskaper om konflikthåndtering til andre for å unngå lignende konflikter. Her står særlig ungdommene som har gjennomgått gatemeglingskurs og konfliktverksteder sentralt. Ved å formidle kjernen og budskapet i Gatemegling, og bruke lærdommen i praksis, vil konflikthåndteringen bli mer konstruktiv og løsningene langt mer positive for alle involverte parter. Ungdom som har gjennomført Gatemeglingskurs vil i praksis undervise andre ungdommer i konflikthåndtering. De vil fungere som positive rollemodeller for annen ungdom i sitt miljø. Forhåpentligvis vil dette bidra til at flere konflikter løses uten bruk av vold.

Hvor viktig er egentlig den opprinnelige konflikten for ungdommene? Når de blir konfrontert med dette, hvor viktig blir det da for dem å kjempe? Er det hensiktsmessig å dvele over tidligere kamper, tidligere tap? Hvor langt tilbake i tid er det fornuftig å gå? Det er viktig å forstå at i enkelte kulturer går dette kanskje direkte tilbake til ulike grupperingers og individers selvverd og identitet. Som en person fra en tidligere krigsnasjon sa da han fikk vite at Hjämtland og Småland tidligere var en del av Norge, men etter Sveriges okkupasjon på 1600-tallet nå tilhører Sverige: ”Men hva gjør dere med det? Dere må jo ta det tilbake!” For vedkommende var det nærmest ubegripelig at vi kunne legge noe slik bak oss, og ikke la det påvirke oss i dag, og påvirke vårt selvverd. Det var et spørsmål om ære. Om stolthet. I møte med slike mennesker er det plutselig lettere å forstå hvordan konflikter kan fortsette over lange perioder – over århundrer – og fremdeles skape splid mellom ulike grupperinger, selv om disse skulle dele felles kultur og felles ideologisk grunnlag. Hvor viktig er egentlig slike konflikter for de som lever i dag? Det er ikke noe tvil om at slike konflikter preger dem, deres hverdag, og deres holdninger til motparten, men hvor mye vet de egentlig om den opprinnelige konflikten? Og hva mener de egentlig om den? Er den lenger relevant for dagens motsetninger? Undertegnede har i forbindelse med konflikthåndteringsarbeid erfart at en god del ungdommer som er innblandet i ulike konflikter hvor mange personer er involvert ofte mangler oversikt over konflikten, og at de har lite informasjon, dvs. lite fakta, om konfliktens opprinnelse. Allikevel er de opptatt av å kjempe, av å slåss, for det de mener er rett. Hva som er rett bestemmes ofte av gruppen. Reglene for rettferdighet og for represalier ble fastsatt lenge før det enkelte medlem ble med i gruppen. Disse er ofte ufravikelige. Sånn er det bare.

Hvordan kan det ha seg at vi lar tidligere konflikter påvirke hverdagen vår i dag? For enkelte er det kanskje frykten for å gå imot det som antas å være gruppens holdninger som skremmer dem vekk fra å ta selvstendige valg. Det må antas at mange ikke ønsker å slåss for noe som ikke vesentlig kan endre deres nåværende status, men føler seg presset av sine likesinnede fordi de tror at det forventes av dem. En slik skapt forventing – en felles misforståelse – er farlig, men naturlig når kommunikasjonen brytes ned og vekk fra et fredelig og konstruktivt plan, og rettes mot andre idealer enn fredelige løsninger som er baserte på gjensidighet og felles forståelse. Det er mangelen på forståelse av motpartens perspektiv, og viljen til å grave seg ned i en mental skyttergrav og avfyre verbale og fysiske salver mot en fiende som en tror befinner seg kulturelt og ideologisk lang unna som muliggjør langvarige og etter hvert komplekse og ideologiske kamper. Ved å møtes tidlig i en forsoningsprosess – eller i det minste en forståelsesprosess, så kan det være mulig å unngå eskalering av de store og ukontrollerbare konfliktene. Ved å forstå motparten og hvilke prosesser denne gjennomgår får en kanskje også en økt forståelse av seg selv. Ved å kjenne på motstanderens opplevde smerte av konflikten, og ved å se at motstanderen også er et menneske med de samme følelsene og behovene som en selv, så åpnes døren – i det minste litt – for en forsoningsprosess.

Referanser:

Nils Christie (1977) Konflikt som eiendom. Stensilserie/Institutt for kriminologi og strafferett, Universitetet i Oslo; 23.

Sveinung Sandberg (2005) ”Stereotypiens dilemma : Iscenesettelser av etnisitiet på gata” i ungdomsforskning, 5 (2): 27-46.Tidsskrift for for ungdomsforskning, 5 (2): 27-46.

For mer om individers behov for et positivt selvbilde, og gruppens påvirkning på dette, se blant annet:

Geir Dale (2006) ”Fra konflikt til samarbeid - Grunnbok i konfliktarbeid blant ungdom”. Oslo. Cappelens akademiske forlag.
Liv Mørland (2003)”Nettverksmegling – en evaluering”. Kristiansand. Stiftelsen Arkivet.

For mer om forsoning og forståelse av motparten se blant annet:

Liv Mørland (2003) Nettverksmegling – en evaluering. Kristiansand. Stiftelsen Arkivet.
Geir Dale (2006) Fra konflikt til samarbeid :grunnbok i konfliktarbeid blant ungdom. Oslo. Cappelens akademiske forlag.


----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Straff som retribusjon

Av Göran Duus-Otterström
Oversatt av Jan Arild Snoen


Det vanlige er å forsvare straffen som noe ondt som tross alt er nødvendig for å trygge den sosiale freden. Den teorien som kalles retributivisme stiller denne tenkemåten på hodet. Teorien minner oss om at spørsmålet ikke bare gjelder straffens evne til å redusere kriminalitet, men også hvor rettferdig den behandler forbryteren.

En vanlig oppfatning har lenge vært at straffetanken er moralsk suspekt.  At vi i det hele tatt benytter oss av straff – å påføre noen lidelse eller annet tap for å ha brutt loven – har blitt underkastet alle mulige tentative og forsiktige forsvar, som munner ut i følgende konklusjon: Det er bare inntil vi har funnet en bedre måte å håndtere forbrytelser på, at vi fortsatt kan anvende oss av straff. Underteksten har vært at straff er noe som egentlig ikke er verdig et opplyst og humant samfunn. Ikke minst i de skandinaviske landene har denne holdningen vært dominerende.

Ubehaget som straffetanken vekker, skal ikke forveksles med et ønske om å avskaffe praksisen med straff. Ytterst få er abolisjonister i den forstand. Vanligere er det å mene at praksisen er noe som vi – i alle fall i påvente av en bedre måte å håndtere kriminalitet på – er berettiget til å ha på basis av den samfunnsnytte den høyst sannsynlig skaper. For noen er det sentrale at straffen kan avskrekke fremtidige lovbrudd. Andre legger vekt på at straffen, om ikke annet, kan uskadeliggjøre forbryteren i en periode, i alle fall så lenge vi snakker om frihetsberøvelse. Atter andre betoner straffens evne til å rehabilitere, og mener at det viktige er å forvandle lovbryterens personlighet slik at viljen eller behovet for å begå lovbrudd forsvinner.

Det er viktig å legge merke til at hver og en av disse velkjente tankegangene gir et helt og holdent betinget forsvar for straff. Straffen er i seg selv ikke ønskelig; det er bare dens effekter som er verdt å ha. Konklusjonen er at kunne man finne en smartere måte å oppnå de effekter som straffen medfører – en måte som er minst like effektiv, men uten det kostbare og for forbryteren plagsomme apparat som straff innebærer – så er vi forpliktet til å foretrekke denne måten. Anta for eksempel at vi kunne hindre kriminaliteten på medisinsk vis. La oss si at vi finner opp en ufarlig pille, som permanent tar vekk disposisjonen til å stjele eller begå voldsforbrytelser. Et slikt system skulle være svært effektivt i å holde kriminaliteten nede (fungerer det optimalt, er det er bare førstegangsforbryterne som bryter loven). Formodentlig skulle det også være billigere og mindre plagsomt for forbryterne. I henhold til de som fremholder samfunnsnytten som den primære grunnen til å være tilhengere av straff, har vi derfor sterke grunner til å foretrekke det medisinske systemet fremfor våre nåværende juridiske og straffbaserte systemer. Og kanskje er det også å foretrekke.

Retributivisme

Likevel er det verdt å påpeke at det innenfor straffefilosofien finnes en ”annen skole” som i høyeste grad skulle være skeptisk til å bytte til et slikt medisinsk system. Denne skolen kalles retributivismen. Blant historisk kjente retributivister kan nevnes Immanuel Kant og Friedrich Hegel, mens Herbert Morris, Jeffrie Murphy og Robert Nozick er noen eksempler på mer samtidige tilhengere. Retributivismen er svært forenklet den teorien som sier at straffens formål er å gi forbryterne det de fortjener. Retributivismen har dermed en innstilling til straff som på alle sentrale punkter forkaster samfunnsnytteforsvaret av straffesystemet.

Samfunnsnyttetenkeren ser straffen i seg selv som et onde, og hevder at den bare kan være berettiget hvis den skaper gode konsekvenser i fremtiden. Retributivisten ser straffetanken i seg selv som sunn, og mener at vi kan avgjøre om straffen er berettiget eller ikke gjennom å se bakover i tiden. Den tydeligste måten å beskrive den fundamentale forskjellen som vi her har å gjøre med er kanskje dette: I henhold til retributivisten har vi grunn til å straffe selv når samfunnsnytten påvirkes negativt. Et felles utgangspunkt for retributivister er at om en forbryter fortjener straff, så bør han (for det er oftest en han) straffes, og straffes i henhold til hvor alvorlig hans forbrytelse er. Dette kan gjelde selv om vi ikke oppnår noen samfunnsnytte overhodet.

I første halvdel av 1900-tallet var retributivismen en svært upopulær teori. Senere har den imidlertid gjort sterkt comeback, og er i dag et etablert perspektiv blant rettsfilosofer og samfunnstenkere, ikke minst på bekostning av den tidigere dominerende rehabiliteringstanken. Samtidig er teorien fremdeles kontroversiell, ikke minst ettersom den ofte sammenkobles med den trend mot hardere tak som i dag sveiper over Vestens kriminalpolitikk. For mange er retributivismen intet annet enn et forsøk på å rasjonalisere menneskets hevnlyst til et filosofisk stuerent forsvar av vårt straffesystem. Teorien forhindrer, i henhold til disse kritikerne, slike dyder som forståelse, tilgivelse og humanisme.

Det finnes dog forbløffende sterke argumenter for retributivismen, i alle fall forstått på en bestemt måte. Kort sagt har retributivismen to sentrale fordeler fremfor samfunnsnytteteoriene. For det første begrunner eller forklarer den mange viktige rettferdighetsprinsipper som reelle straffesystemer anvender seg av. For det andre passer den fint inn med den måten vi ellers tenderer til å tenke om frihet, valg og ansvar. La oss diskutere disse to begrunnelsene i rekkefølge.

Retributivisme og rettferdighet

Våre straffesystemer bygger på noen rettsprinsipper som de fleste mener er moralsk riktige. For det første har vi prinsippet om ingen straff uten forbrytelse, eller at ingen (med overlegg) skal dømmes uskyldig. For det andre har vi prinsippet om proporsjonalitet, eller ideen om at straffens hardhet skal være i overensstemmelse med forbrytelsens alvor. Sammenkoblet med dette prinsippet, finnes det et tredje prinsipp om følsomhet for legale unnskyldninger: Om formildende omstendigheter foreligger ved en forbrytelse, skal straffen senkes.

Samfunnsnytteteoriene har vanskelig for å forklare hvorfor disse prinsippene burde gjelde. Det er eksempelvis fullt mulig at samfunnsnytten kan tjene på at en uskyldig person med overlegg gjøres til syndebukk. Likeså er det mulig at det i henhold til rehabiliteringsteorien vil være rimelig å preemptivt internere og behandle personer når de anses å utgjøre en tilstrekkelig stor risiko for samfunnet, ikke når de faktisk har begått en forbrytelse. Videre finnes det ingen iboende respekt for proporsjonalitetsprinsippet i samfunnsnytteteoriene. Det er ikke sikkert at avskrekking burde tempereres av hensyn til hva som ville være proporsjonal straff. Rehabiliteringstanken tar som sentralt utgangspunkt graden av forbryterens antisosialitet og hvor godt han svarer på behandling, ikke alvoret i hans forbrytelse. Endelig er det mulig at samfunnsnytten tjener på rigide, ikke-tilgivende straffesystemer, ettersom potensielle forbrytere ellers kan kalkulere med risikoen for å unnslippe straff selv om de blir tatt. Gitt at vi liker prinsippene, later alt dette til å tale imot samfunnsnytteteoriene.

Retributivismen har intet tilsvarende problem med å begrunne prinsippene. Teorien sier at straff bare er berettiget hvis den rammer de som i lys av sine handlinger fortjener det og hvis straffens hardhet står i rimelig forhold til forbrytelsens alvor. Det innebærer at en retributivist har robuste grunner til å forkaste straff av uskyldige, å nøye legge vekt på formildende eller helt unnskyldende omstendigheter og å avvise straff som intuitivt sett er aldeles for mild eller hard. Gitt at vi anser prinsippene for riktige, er det til retributivismens fordel at den på en enkel og sammenhengende måte kan forklare hvorfor et straffesystem gjør rett i å respektere dem. En annen måte å uttrykke dette på er at hvis vi, som borgere, skulle velge å bygge vårt straffesystem på retributive prinsipper, ville vi fått et mer forutsigbart og rettferdig system enn om vi valgte en eller noen av samfunnsnytteteoriene.

Personlig ansvar

Enda mer grunnleggende er retributivismens analyse av selve forbryteren og hans handlinger, hvilket er den andre grunnen som taler for retributivismen. Et grunnleggende tema blant moderne retributivister er at straffen kan – hvis den administreres og begrepsgjøres riktig – uttrykke den grunnleggende respekten for forbryteren som alle borgere fortjener. Tankegangen ser omtrent slik ut: De aller fleste voksne mennesker har evnen til å treffe frie valg og derigjennom selv kontrollere sine liv. Derfor er våre samfunn bygd rundt et prinsipp om individuell frihet, som underbygger den autonome livsførsel vi har rett til. En konsekvens av vår frihet er imidlertid personlig ansvar. Velger vi feil, eller anvender vår autonomi på en måte som skader andre, må vi regne med å bli klandret. Dette er å forstå som et biprodukt av friheten: Finnes ikke klander, finnes det gode grunner til å si at friheten ikke tas på alvor i det hele tatt. Et menneske som uten konsekvenser kan gjøre hva hun vil, minner mest av alt om et barn uten grenser – og det er ikke denne grenseløsheten vi mener med frihet.

Retributivisten mener at vi bør analysere forbrytelse på samme måte som vi analyserer andre typer handlinger. Vi bør se de fleste forbryterske handlinger som frie valg, utført av autonome mennesker som fortjener å behandles som personlig ansvarlige vesener. Og det innebærer at straffen først og fremst bør være en metode for klander. Straffen er samfunnets måte å tale et moralsk språk med autonome lovbrytere.

Retributivismen tar altså til orde for at vi bør la prinsippet om personlig ansvar styre hvordan vi agerer på straffens område, akkurat som vi lar det styre på andre. Det innebærer at teorien utfordrer to klassiske og nærliggende tanker – at straffen i seg selv er et onde og at det er saligere å tilgi. For om straffen er klander for noe en forbryter har valgt, er straffen nemlig et uttrykk for respekt for forbryteren ettersom det bekrefter hans personlige ansvar.

Retributivister kommer her med flere interessante observasjoner. Det er åpenbart, mener de, at straff i ordets fulle betydning er reservert for voksne, noenlunde normalt fungerende mennesker. Når små barn eller dyr forbryter seg mot våre regler, korrigerer vi dem kanskje, men det går knappest an å påstå at vi straffer dem i ordets sanne mening. Ei heller straffer vi voksne mennesker hvis de på en eller annen måte mangler evne til å treffe rasjonelle valg eller kontrollere sine handlinger. Det innebærer at straffen utgjør en slags hedersbetegnelse, ettersom den bekrefter at man tilhører den skare som har evne til å ta imot klander. Tankeganger som denne ligger bak Hegels påstand om at ”straffen er forbryterens rettighet.” Å straffes hvis man forbryter seg mot loven, er noe enhver forbryter har rett til å forvente seg, ettersom det er et uttrykk for den grunnleggende respekt han fortjener (det innebærer ikke at denne respekten er noe vi i praksis vil ha når vi blir tatt for en forbrytelse).

Å på denne måten forestille seg straffen som noe grunnleggende positivt, er uvant og provoserer mange. Enda mer kontroversielt er det kanskje at retributivismen utfordrer tanken om at det alltid er saligere å tilgi urett. Om man unnskylder en klanderverdig person, har man jo indirekte sagt at han ikke er personlig ansvarlig, mener retributivister. Helt gal er nå ikke den tanken. Forestill deg at du er gift med en partner som aldri klandrer deg når du gjør feil, men i stedet hele tiden forsøker å forstå hvorfor du gjør som du gjør. Da er det helt rimelig dersom du til slutt blir helt kvalt av partnerens holdning, ettersom den unnskyldende holdningen lett blir nedlatende. Underforstått er det jo at du på en eller annen måte er en person som ikke er verdig en moralsk vurdering – en person som ikke klarer å ta ansvar for sine handlinger. Å søke å forstå og tilgi bygger utvilsomt på noble hensikter. Det er ironisk at for mye forståelse og tilgivelse kan utvikles til en moralsk brist. Å alltid vende det andre kinnet til, kan være krenkende for den som slår.

Konklusjonen av alt dette er at et retributivt straffesystem er et system som uttrykker respekt for prinsippet om personlig ansvar og de mennesker som faller inn under det. En praksis som strever etter å gi forbryterne hva de fortjener, leder til en respektfull behandling av de samme. Alle borgere, også de som straffes, kan være enig i at dette er viktig, mener retributivister. Teorien har dermed odden rettet særlig mot tanken om at straffesystemet først og fremst skal forsøke å pleie forbryterne. Uten en antakelse om en slags forstyrrelse eller abnormalitet som underminerer lovbryternes evne til å bære ansvar for sine handlinger, finnes jo ingenting å rehabilitere. For retributivister innebærer det at rehabiliteringsteorien, hvor nobel dens hensikter enn er, på grunnleggende punkter risikerer å krenke nettopp forbyterens rett til respekt. For viljen til å rehabilitere bygger på denne viljen til å forstå snarere enn å klandre, som lett risikerer å ende opp i en nedlatende humanisme der forbryternes valg ikke tas på alvor. Om vi i humanismens navn søker å unnta stadig flere personer fra straffeansvar, kommer vi kanskje også til å utfordre synet på dem som likeverdige.

Det er dog ikke bare rehabiliteringstanken som utfordres av vektleggingen av personlig ansvar. For samfunnsnytteteoriene generelt er disse tankene enten helt unødvendige eller påklistret på en måte som rimer dårlig med deres grunnleggende logikk. Straff for dem handler om å oppnå riktige forandringer i atferden, ikke om å klandre som en konsekvens av personlig ansvar. Det er bare så lenge som klandringen er nyttig at den er verdt å forsvare. Samfunnsnytteteorienes eventuelle forsvar av ansvarsbaserte praksiser er og forblir derfor betingede.

Retributivisme og det frie valget

Retributivismen ser altså ut til å være bedre i overensstemmelse med den vekten de fleste av oss legger på visse rettferdighetsprinsipper og respekten for personlig ansvar. Dette forklarer teoriens tilbakekomst de siste tiårene på 1900-tallet. Teorien vokste seg sterk nettopp fra asken av rehabiliteringsteorien, hvis dominerende stilling ledet til straffesystemer som i henhold til kritikerne var altfor paternalistiske, godtroende og villige til å fremstille forbryterne som offer for omstendigheter utenfor deres kontroll. Retributivismens tilbakekomst passer derigjennom inn i et større mønster innenfor den politiske filosofien. Også her merkes en tilbakekomst for det personlige ansvaret. Den store John Rawls argumenterte jo for at alle individers egenskaper, og de handlinger som flyter fra dem, i bunn og grunn er resultat av flaks eller uflaks i det ”sosiale og naturlige lotteriet”, og dermed ingenting man kan fortjene ros eller ris for. Rawls’ innstilling var lenge dominerende, men mange setter i dag spørsmålstegn ved om en holdning som på et så radikalt vis avviker fra hverdagsmoralen kan være rimelig.

Det fortjener likevel å påpekes at teoretiske filosofer er mer enige enn noensinne om at frie valg, i den betydning de fleste retributivister forestiller seg dem, er en myte. Det finnes intet ”spøkelse i maskinen”, ingen autonom vilje som kan initiere handling fritt, mener de. Kriminaliteten, akkurat som alle andre slags handlinger, er noe som helt og holdent kan forklares vitenskapelig gjennom de årsaker som leder fram til dem. Når vi forstår dette, innser vi at ingenting kunne være annerledes enn det faktisk er. Det innebærer at klander må forsvinne. For vi kan ikke klandre folk for saker de ikke kunne gjort annerledes. Fri vilje finnes ikke, bare kausale forklaringer av varierende kompleksitet, mener majoriteten av filosofene.

En del retributivister er enig i denne tankegangen. Deres poeng er bare at retributive prinsipper er moralsk riktige, ikke at folk i alminnelighet faktisk kan fortjene klander for sine handlinger. Retributivismen beskriver slik de ser det et rettferdighetsideal som ikke nødvendigvis kan implementeres i virkeligheten. Karl Marx tok til orde for noe som minner om dette standpunktet. Ifølge Marx er retributivismen ideelt sett den teorien som best begrunner straffen. Men ettersom virkelige forbrytere oftest kommer fra den sosioøkonomisk svakeste klassen, der autonomien også er minst, er teorien ikke anvendelig i praksis. Den viser bare hvilken måte å se straffen på som ville vært passende i frihetens og likhetens rike.

Marx’ måte å argumentere på er logisk uangripelig. Samtidig er konklusjonen vanskelig å svelge for de fleste. Hvis straff krever å være fortjent, mens ingen kan fortjene noe, så er jo følgen at vi i rettferdighetens navn burde avskaffe straff helt og holdent. Den tanken er altfor radikal. Det virker i så fall intuitivt rimeligere at man ser seg om etter en ny teori om straff som er forenlig med at lovbrudd ikke er fritt valgt i en dyp betydning.

Filosofenes linje – at den frie viljen er en myte – er dog på ingen måte skråsikker. Tvert imot er det i høyeste grad usikkert hvorvidt folk i alminnelighet kan velge fritt. Usikkerheten innebærer at vi i en viss forstand ”sjanser”, hvordan vi enn gjør det. Om vi tar sjansen på at den frie viljen er en myte, kan vi ta feil – akkurat som om vi satser på at den eksisterer. Men retributivismen, lik andre teorier om hvorfor personlig ansvar er et verdifullt prinsipp, beskriver jo viktige verdier hvis eksistens avhenger av den frie viljen. Tar vi sjansen på at den frie viljen er en myte, så avskaffer vi disse verdiene. Dette taler for å ta sjansen på at den frie viljen eksisterer. I en viss forstand ville det vært bedre om den frie viljen fantes enn om den ikke fantes. Inntil vi har bedre bevis, gjør vi nok derfor rett i å ikke velge et samfunn der visse verdier med sikkerhet ødelegges på basis av at disse verdiene i siste instans kanskje er ubegrunnede.

I våre rettssystemer finnes også en praksis som uttrykker denne klokskapen. Det er talende at bevisbyrden skifter plass når det dreier seg om skyld og ansvar. Hva angår spørsmålet om hvorvidt den anklagede har brutt loven, ligger bevisbyrden på anklagersiden. I dette tilfellet er enhver borger uskyldig inntil det motsatte er bevist uten rimelig tvil. Når det gjelder spørsmålet om forsettlig ansvar for regelbruddet, er det imidlertid forsvaret som har bevisbyrden. Hver borger forutsettes kort sagt å være personlig ansvarlig inntil det motsatte er bevist. I bunnen ligger tanken om at prinsippet om personlig ansvar bør tjene som utgangspunkt. Unntak skal gjøres – vil man dømme borgere i samsvar med hva de fortjener, er det naturligvis av største betydning å redusere eller helt bortse fra straff hvis gode unnskyldninger foreligger – men antakelsen om personlig ansvar uttrykker ikke bare et sentralt samfunnsprinsipp, men tjener også som bolverk mot at stadig mer bisarre medisinske diagnoser og tilstander tillates å influere rettsutøvingen.

Retributivisme i praksis

Antakelsen om personlig ansvar kan synes å bety at retributivismen er så rigid, hard og utilgivelig som dens kritikere mener. Det er nå ikke tilfelle. For det første må enhver retributivist vise, som vi ser ovenfor, stor sensitivitet overfor gode unnskyldninger. De personer som lider av en psykisk forstyrrelse som påvirker deres evne til å bære ansvar, bør for eksempel ikke straffes like hardt – om de i det hele tatt kan straffes – som andre forbrytere. Å viske ut grensene mellom regelrett fengselsstraff og omhåndtagning i rettspsykiatrien, er med andre ord noe som enhver retributivist må motsette seg; en slik utvisking er et uttrykk for harde tiltak som overhodet ikke har støtte i retributive prinsipper. Videre bør enhver retributivist nok også motsette seg systemer for hardere straffer for gjentatte forbrytelser, som eksempelvis det amerikanske prinsippet om ”three strikes and you’re out”. Det finnes ingen grunn til at det andre bankranet skulle være verre enn det første. I den grad forbryteren har sonet sin straff for det første ranet, skal han jo i lovens øyne være tilbake på et moralsk nullpunkt. Å straffe hardere ved det andre bankranet betyr derfor at den første straffen på en måte ikke var straff nok.

Retributivismen kobles oftest sammen med et forsvar for tidsbestemte straffer. Ifølge denne ideen skal borgerne i grove trekk vite på forhånd hva slags straff en viss type av forbrytersk handling resulterer i. Begås handlingen, skal denne straffen avtjenes – verken mer eller mindre. Det innebærer at retributivismen motsetter seg straff som går over tiden, lik straff som avbrytes før tiden. Anser man at straffen har til hensikt å gi forbrytere hva de fortjener i lys av deres handlinger, er dette fornuftig. Det finnes ingen grunner til at to bankranere skal sitte ulikt lenge i fengsel for lignende ran, bare fordi den ene responderer bra på sosial trening og atferdsterapi mens den andre ikke gjør det.

Mer problematisk, men i samme grad en følge av dette prinsippet, er at ingen skal holdes lenger i fangenskap bare for at han fremdeles utgjør en fare for samfunnet. Mange av dem som bedømmes som farlige, kommer tross alt aldri til å begå ytterligere forbrytelser, og det er i tillegg i høyeste grad usikkert om man noensinne kan fortjene noe på basis av noe som ennå ikke har hendt. Å beholde folk i fangenskap for noe de kanskje eller aldri kommer til å gjøre, ville derfor være urettferdig. Retributivister mener at det mest rettferdige alternativet er et forutsigbart og tidsbestemt system for straff, der borgere som begår forbrytelser ikke behøver å utsettes for politikeres og tjenestemenns vilkårlighet.

At retributivismen innebærer at vi bør ta avstand fra vurderinger om fare for samfunnet, gjør at man kan lure på om teorien ville lede til flere forbrytelser hvis den fullt ut styrte vår straffepolitikk. Et likefremt svar er at ja, det ville den nok gjøre. Samtidig er det feil å tro at den eneste målestokken på en god straffepolitikk er færre forbrytelser. Like viktig er det hvorvidt straffepolitikken er rettferdig og gir uttrykk for moralske prinsipper som er sentrale for et godt samfunn. Retributivister mener at den siste faktoren bør gå foran. Om straffepraksis leder til færre forbrytelser – og derigjennom økt samfunnsnytte – er dette bare å hilse velkommen. Men slike effekter skal ses som positive bivirkninger av en praksis hvis styrende prinsipper er andre og eksistensberettigelse er uavhengig av effektene. Vi har i retributive prinsipper tilstrekkelig grunnlag for å straffe lovbrytere, mener de. Positive effekter i form av økt lovlydighet er ikke nødvendig for at straffepraksisen skal være berettiget.

Teori og praksis

Noen har hevdet at den trenden mot hardere praksis som i dag går som en løpeild gjennom vestlig straffepolitikk, er en konsekvens av retributivismens økende innflytelse over samfunnsdebatten og den politiske beslutningsprosessen. For egen del mener jeg at denne diagnosen er å overdrive. Vi ser en vilje til hardere tiltak mot kriminaliteten, men det er ikke sikkert at denne viljen har retributive aner. Teorien tar i sine beste stunder til orde for en forutsigbar, måteholden og human straffepolitikk. Visse straffepolitiske utviklingstrekk i samtiden antyder alt annet enn nettopp forutsigbarhet, måtehold og humanisme.

Retributivismen utgjør en rettsfilosofisk røst som lenge var savnet – ikke minst i den skandinaviske offentligheten – og den reiser prinsipielle spørsmål som ofte glemmes bort i tider der sosial ingeniørkunst og sterk paternalisme er i sving. Dermed er teorien et velkomment tilskudd, på tvers av det politiske spekteret. Sosialister, konservative og liberalere kan alle innse fordelene i å konsentrere seg om straffepraksisens rettferdighet snarere enn dens effekter på atferden. Tiden da et slikt fokus ble likestilt med primitiv hevnlyst og irrasjonalitet, synes takk og lov å være forbi.

Uten tvil gjenstår det mange problemer å løse for retributivister. Teorien kjemper med å gjøre rede for hvordan proporsjonaliteten mellom forbrytelse og straff skal bestemmes, hvordan man skal håndtere det faktum at faktiske straffesystemer alltid kommer til å gjøre feil og ramme uskyldige og hvordan man skal veie verdien av å holde personer ansvarlige for sine valg opp mot andre viktige verdier. Kanskje viser problemer som disse seg å være uløselige i siste instans. Det er dog ikke åpenbart at retributivismen har verre problemer enn konkurrerende teorier.

Selv om man kan betvile at retributivismen sitter inne med hele svaret når det gjelder straffepolitikk, virker det derfor rimelig å si at teorien definitivt sitter inne med deler av det.
 

Göran Duus-Otterström (f. 1978) disputerte i statsvitenskap ved Göteborgs universitet. Han forsker for tiden ved University of Warwick og driver forskning innen straffefilosofi, rettferdighetsteori, grønn politisk teori og kriminalpolitikk.Artikkelen er basert på resonnementer i Duus-Otterströms doktor-avhandling Punishment and Personal Responsibility (Göteborg: Statsvetenskapliga institutionen, 2007).

Minerva kan kjøpes i de fleste Narvesen-kiosker, samt på Nordli,Akademika og andre bokhandlere. Et abonnement koster kun 200 kroner for ett år (fire utgaver. Klikk her http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=0&id=2508200611334922694&t=Abonnement> eller send en e-post til abo@minerva.as <mailto:abo@minerva.as> for mer informasjon.


-----------------------------------------------------------------

Louk Hulsman er død

En kjær venn for mange i kriminologimiljøet døde i natt.

Han var en utbryter på så mange måter. Som ungdom ble han plassert i en internatskole, – men rømte. Under den tyske okkupasjon havnet han i konsentrasjonsleir. Men nå visste han hvordan han skulle forholde seg til tvang, – og rømte på ny. Han berget formodentlig livet ved det. Så ble han professor i strafferett i Rotterdam, – og brukte en betydelig del av sin overveldende energi til å motarbeide bruk av straff. Han ble den helt sentrale person innen kretsen av abolisjonister.

Det var ikke bare teori. Han hadde innbrudd i sitt hus. Mye ble stjålet. Det dannet grunnlag for et flerårig vennskap mellom ham og dem som hadde brutt seg inn, selvfølgelig var også familiene til disse inkludert.

Han skrev ikke så meget, men snakket desto mer. Han reiste verden rundt med sitt budskap; forferdet noen, begeistret mange.

Han var ofte på besøk i Norge, og ved vårt institutt. Og mange blant oss besøkte ham, og Marianne i Dordrecht hvor de bodde.

Han ringte sist søndag. Full av liv. Fint å få slutte slik.
Et stort menneske er borte.
 

Nils Christie
-----------------------------------------------------------------

Møte om kriminalomsorgsmeldingen

Den 27. november 2008 ble det holdt et stort møte om den nye 'kriminalomsorgsmeldingen' - St.meld. nr. 37 for 2007-2008. Møtet var arrangert av KROM - Norsk forening for kriminalreform, Advokatforeningen, Juss-Buss, Jurk - Juridisk rådgivning for kvinner, Son - Straffedes Organisasjon i Norge, og Forsvarergruppen av 1977. Det store auditoriet i Domus Nova var overfylt av tilhørere - Auditoriet tar normalt 100. Det ble holdt panelinnedninger om forskjellige sider ved meldingen av professor Thomas Mathiesen, professor Kristian Andenæs, advokat Frode Sulland, forsker Ivar Brevik og Robert Bråthen som så på meldingen fra fangesynspunkt. Etter innledningene fulgte kommentarer fra statssekretær Terje Moland Pedersen som var spesielt invitert.

Så ble det debatt. Den ble meget sprek, med en lang rekke innlegg, blant annet sterke og kritiske innlegg fra en rekke fanger og tidligere fanger. I sin sluttreplikk sa Thomas Mathiesen at møtet minnet ham om de aller beste møtene om fengsler og kriminalpolitikk som fant sted på 1960- og 1970-tallet. Stemningen sto nærmest i taket.

Her følger 3 av panelinnleggene på møtet, av henholdvis Thomas Mathiesen, Kristian Andenæs og Ivar Brevik. Den muntlige formen på innledningene er beholdt.
 

Rettshjelp til fanger og Stortingsmelding 37 av Kristian Andenæs (Spalten uke 50)
Panelinnlegg på stormøte om ”Kriminalomsorgsmeldingen”, 27. november 2008 Av Thomas Mathiesen (Spalten uke 51)
Velferdsstaten for fanger Foredrag ved møte om Kriminalomsorgsmeldingen Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. St.meld. nr. 37 (2007-2008) av Ivar Brevik
 

-------------------------------------------------------------------

Mot et integrert overvåkingssystem i Europa: Haag og Prüm-avtalene

Av Thomas Mathiesen

Den 1. september i år ble den såkalte DNA-reformen satt i verk i Norge. Den innebærer at politiet får adgang til å registrere DNA-profilen til alle som domfelles for en handling som kan medføre frihetsstraff. Hensikten er å øke oppklaringsprosenten for lovbrudd. Det har oppstått en debatt om registreringen faktisk vil gjøre det. I en kronikk i Adresseavisen 25. august 2008 har forskerne Johanne Yttri Dahl og Heidi Mork Lomell tilført viktig kunnskap om oppklaringsprosenten ved bruk av DNA. Med utgangspunkt i politikeres påstander om dramatisk økning i oppklaringsprosenten ved bruk av DNA, skriver de blant annet: ”De fleste anmeldte forhold, i Norge så vel som i Storbritannia, er både lite alvorlige og vanskelige å åstedsgranske med tanke på å samle inn DNA fra gjerningsmannen. Selv med en betydelig opptrapping av DNA-analyser vil dette ikke påvirke den generelle oppklaringsprosenten”.

Om dette viser jeg til lenke til Dahls og Lomells kronikk "Urealistiske forventninger til utvidet DNA-register" og justisministeren svar på denne. Her skal jeg gå litt nærmere inn på en annen side ved registrering av DNA-profiler som hittil har fått mindre oppmerksomhet, nemlig det internasjonale samarbeidet, i EU. Jeg skal forsøke å sette det internasjonale samarbeidet om DNA i en videre sammenheng.

Mot integrasjon

Gjennom de siste 25-årene har det vokst fram en stor informasjons- og overvåkingsindustri i Europa. Schengen I og II, Sirene, Eurodac, Europol, Datalagringsdirektivet og en rekke andre systemer for informasjon og overvåking er etablert.

Et hovedpunkt i utviklingen er integrasjonen av disse systemene. Det er tydeligvis om å gjøre å få til ordninger som gir systemene mulighet for å få informasjon av hverandre, eller direkte anledning til søk i hverandres databaser. Dette begrunnes med effektivitet i overvåkingen av mulige terrorister og andre kriminelle. Vi vet imidlertid i dag at slike folk, så langt de finnes, er teknisk kyndige og kan på forskjellig vis unngå overvåkingen eller nøytralisere den. Samtidig kan integrasjonen av systemene lett komme til å bryte med personvernet. Informasjon samlet inn for ett formål i ett system kan med stigende letthet bli benyttet for et annet formål i et annet system. Personer eller grupper som aksjonerer mot EU og andre politiske institusjoner kan også bli fanget i nettet - EUs definisjon av ”terrorist” er så vid og vag at det kan skje. Det finnes faktisk dokumenterte eksempler på det. Jeg kommer eventuelt tilbake til dokumentasjonen i en annen publikasjon.

Publisert 11. mars 2011 10:37 - Sist endra 9. juli 2022 08:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere