Laglöst land. Terroristjakt och rättssäkerhet i Sverige

Det sies at 11. september 2001 endret verden. Det er et spørsmål om hendelsene den dagen egentlig gjorde det, eller om det som da skjedde bare påskyndet prosesser som allerede var i gang. 

Det sies også at etter hendelsene den dagen begynte den virkelige uthuling, i betydningen tilsidesettingen, av menneskerettigheter og rettssikkerhet. Det er et spørsmål om hendelsene egentlig var begynnelsen til en slik uthuling, eller om de også i denne mer presise forbindelse bare påskyndet prosesser som var i gang.

Om dette og mye mer kan vi lese av boken Laglöst Land – Terroristjakt och rättssäkerhet i Sverige, redigert av Janne Flyghed som er professor i kriminologi ved Stockholms Universitet, og Magnus Hörnqvist som er doktorand samme sted.
Hvis man vil male med bred pensel, kan man si at det er menneskerettighetenes og rettssikkerhetens skjebne i vår tid, særlig med bakgrunn i den nyeste tidens terrorhandlinger, som er bokens hovedanliggende. Et hovedsynspunkt i boken er at menneskerettighetene og rettssikkerheten, og lovgivning som inneholder eller inneholdt garantier i denne forbindelse, er blitt uthulet i de siste årene. ”Uthuling” (urholkning på svensk) blir i første rekke tatt i betydningen ”tilsidesetting”. Viktige regler blir tilsidesatt. ”Gamle lover gjelder ikke lenger, og noen nye er ikke blitt innført. Vi lever på sett og vis i en lovløs tilstand. Dette, som er bokens hovedtema, gjelder i første rekke alle som utpekes som fiender…” (s. 11 i redaktørenes innledning).

Boken gir et vell av overbevisende eksempler på at uthuling i denne betydning finner sted. I stor grad blir menneskerettighetene og rettssikkerheten – de universelle prinsippene for menneskers integritet og beskyttelsen mot statens overgrep – tilsidesatt. Derfor boktittelen – laglöst land.

I det siste er det kommet flere bøker om dette tema i Norden, og en mengde bøker internasjonalt. I mitt arbeid har jeg hatt anledning til å følge en del av litteraturen, og har selv bidratt noe til den. Jeg er ikke i tvil om at Janne Flyghed og Magnus Hörnqvists redigerte artikkelsamling er en av de beste.

Foruten en fyldig og nyttig innledning av redaktørene, innholder boken ti bidrag, som til sammen belyser det generelle temaet, og en rekke deltemaer, på en helhetlig og innsiktsfull måte. Björn Kumm belyser den historiske bakgrunnen.Terrorismen har en historie, og 11. september 2001 var et produkt av den langvarige motsetningen mellom Vestens maktbrynde og ”den tredje verdens” maktesløshet. Artikkelen kunne kanskje enda klarere ha fått fram at også truslene mot menneskerettighetene og rettssikkerheten har en tilsvarende historie, noe den britiske organisasjonen Statewatch får så godt fram i sine mange publikasjoner og sin detaljerte dokumentasjon av utviklingen. Men Kumms artikkel gir en viktig kontekst til artiklene som følger i samlingen.

Gregor Noll tar opp det folkerettslige temaet. ”Krigen mot terrorismen” rettferdiggjør tilsidesetting av folkerettslige regler. Problemstillingen er rettssystemets møte med det som ligger bortenfor dets grenser. ”Holder vi på å forflytte oss inn i unntakets grenseland, … Og har vi kommet dit for å bli der?”, spør Noll (s. 39). Han skriver meget interessant om hvordan unntaket frigjør fra rettssystemet, noe som kan ha store konsekvenser, særlig hvis unntaket blir permanent. Jeg fant ikke artikkelen helt enkel, men den vant seg meget sterkt på fordypning.

Jørgen Johansen tar opp USAs militære nærvær rundt om verden, og hvordan dette sterkt påvirker den militære utviklingen i andre store land, som Kina, Russland og India. Det svarer med å øke sine militærutgifter, og mangs steder lammer væpnede konflikter hele samfunn. Et videre hovedpoeng for ham er hvordan det militære i stadig stigende grad tar over politiets oppgaver. Kapitlet er velskrevet og instruktivt, og gir et meget godt overblikk over militærmaktens fundamentale rolle.

Janne Flyghed skriver om trusselbildene – hotbildene på svensk – som er blitt utviklet. Fordi sikkerhetsbegrepet er blitt diffust og utvidet til å dekke omtrent ”alt det som kan påvirke vår nasjonale sikkerhet” (s. 75), og fordi lover og regler er blitt tilsvarende diffuse og vidtrekkende, kan de mest varierte og politisk egnede trusselbilder få grobunn. Flyghed går bl.a. empirisk til verks, og rapporterer en undersøkelse (samt refererer til en annen) av trusselbilders grad av presis dokumentasjon. Han finner at trusselbildene i meget liten grad dokumenteres skikkelig. Grundig dokumentasjon mangler totalt. Det empiriske innslaget gjør artikkelen spesielt interessant.

Magnus Hörnqvist beskriver og analyserer fødselen til et nytt politikkområde – ordenspolitikken. Etter min mening er dette en av bokens perler. På en overbevisende måte beskriver Hörnqvist fremveksten av ordenspolitikken som politikkområde – et politikkområde som går på tvers av gamle oppdelinger av politikken. Det er i følge Hörnqvist sikkerheten, og ikke loven, som er det overordnete prinsipp for anvendingen av fysisk vold og andre tiltak basert på tvang. Ordensforstyrrelser i bredeste forstand – fra tigging på gaten til kvalifisert terrorisme – prioriteres derfor opp av politiet, vekterne og det militære – av staten. ”Her åpnes det opp”, sier Flyghed og Hörnqvist i innledningen til boken, ”for en gigantisk gråsone som fører tankene til det tidligere Sovjetunionens maktfullkomne rettssystem” (s.15). ”…[D]et grunnleggende sambandet er at flyktninger, demonstranter, terrorisme og narkotika håndteres av de samme myndigheter – eller tiltak – som setter sikkerheten først” (s. 109). Dette er kanskje litt satt på spissen, men det får fram et meget viktig perspektiv og utviklingstrekk. Artikkelen inneholder også en rekke andre interessante observasjoner om fremtidsorientering, risikotenkning m.m. hos politiet, som gjør den meget lesverdig.

Elisabeth Abiri beskriver hvordan flyktningepolitikken og asylretten gradvis er blitt knyttet til sikkerhetspolitikken. Artikkelen er dermed en god oppfølging av Hörnqvists tese om at stadig flere samfunnsområder underordnes ordenspolitikken. Abiri viser at selv om flyktninger lenge har vært behandlet som potensielle sikkkerhetsrisiki, og selv om de lenge er blitt utestengt når de har flyktet på grunn av krig, sult og annen forfølgelse, var situasjonen opp til 10. september 2001 i hvert fall den at de som kunne bevise at de var politisk forfulgt i sitt eget land, fikk asyl. Med 11. september ble dette med et slag forandret – politiske flyktninger ble blant de mest mistenkeliggjorte. Medlemmer av politiske motstandsgrupper ble sidestilt med potensielle terrorister. Vendepunktet kom med FNs resolusjon 1373 av 28. september 2001. Argumentasjonen er overbevisende, men fremstillingen kan gi inntrykk av et ”brudd” 11. september 2001. Jeg tror ikke det var et brudd, men snarere en akselerering av en prosess som var under utvikling før 11. september.

Anna Wigenmark redegjør for ett tilfelle, en utvisningssak. To menn søkte asyl i Sverige, men ble ansett for å være terrorister av den egyptiske regjeringen som forlangte dem utlevert. Den svenske regjeringen var enig, mennene ble utlevert til Egypt og ble antakelig torturert. Det forelå et klart brudd mot forbudet mot utlevering til stater der det kan ventes tortur. Wigenmarks eksempel viser hvordan elementære rettsregler i praksis blir tilsidesatt.

Liz Fekete ved Institute of Race Relations i London skriver (oversatt til svensk) om hvordan en mistenksomhetens kultur har utviklet seg i Europa: Krig mot terrorismen er blitt til krig mot migrasjonen. Mistenksomhetens kultur har nasjonenes og EUs nye regelverk mot terrorismen, for eksempel EUs før nevnte rammebeslutning, som bakgrunn, og senker i sin tur terskelen for politiinngrep.

Thomas Bull skriver om protestene i samband med EU-toppmøtet i Göteborg sommeren 2001. Bulls tema er rettsvesenets håndtering av hendelsene. Demonstrasjonsfriheten har ”to ansikter”: Demonstrasjonen er en meningsytring og samtidig en ordensforstyrrelse. Bull viser hvordan hensynet til orden ble overordnet i Göteborg – bl.a. ved politiets innringing av demonstranter på Järntorget, der politiledelsen stilte seg over loven og handlet på egen hånd, og ved domstolenes helt usedvanlige strenge straffer mot demonstranter i etterhånd. Dette er gode eksempler på bokens hovedtema – uthulingen av rettssikkerheten. Artikkelen gir en fin oppsummering. Men Bull skriver også at domstolene likevel kom ut av situasjon ”med æren i behold” (s. 226), fordi Högsta domstolen endret underinstansenes strenge dommer. Jeg er usikker på om æren var så stor, i hvert fall hvis vi trekker inn rettsvesenet mer generelt. Av de ca. 170 politifolk som ble anmeldt for sin handlemåte under toppmøtet, ble tiltale tatt ut mot fem. Alle ble frikjent (også den ansvarlige sjef for politiets aksjonering, politimester Håkan Jaldung, ble frikjent i to instanser). Riktignok har JO nylig (januar 05) levert inn til påtalemyndigheten en anmeldelse mot fem politifolk for feil i en utredning om vold mot politiet. Vi får se hvordan det går. I alle fall er demonstranter, på den annen side, blitt dømt i store antall, etterforskning har pågått i lang tid – delvis i flere år – etter toppmøtet, og også Högsta domstolens dommer kan absolutt kritiseres. I og etter Göteborg viste rettsvesenet, innbefattet domstolene, sin fundamentale slagside – ja, man kunne si sitt klassepreg, noe som får store konsekvenser for ytringsfriheten.

Stellan Vinthagen avslutter antologien med en artikkel om motstanden mot den nye verdensordningen. Dette er etter min mening også en perle i artikkelsamlingen. Ved lesning av de foregående artikler i boken kan man få følelsen av at når det gjelder menneskerettigheter og rettssikkerhet går det bare én vei – nedover. Vinthagen gir oss en mer løftet stemning, ved å beskrive og understreke den voksende motstand mot den nye verdensordningen – gjennom anti-globaliserings- og fredsbevegelsene verden over. Han sammenlikner med 1970-tallet, og påpeker at det, i hvert fall i noen sammenhenger (som under anti-krigsdemonstrasjonene i forkant av invasjonen i Irak) faktisk er langt flere politisk aktive i vår tid enn den gang. Samtidig er Vinthagen godt klar over vanskelighetene forbundet med politisk protest i vår egen tid, blant annet ved at skillet mellom terrorisme og politisk protest er blitt så utvannet, og terroristbegrepet så altomfattende. Artikkelen bør leses av mange.

Den senere tidens politiske hendelser gir bokens hovedtese – uthuling av menneskerettigheter og rettssikkerhet i vår tid – stadig mer rett. I det jeg skriver disse linjene, står det å lese i Aftenposten – Norges største morgenavis (10. juni 2004): ”USAs justisdepartement fortalte Det hvite hus at presidenten i krigstid ikke nødvendigvis er bundet av lover og traktater som forbyr tortur. … Amerikanske soldaters grove mishandling og tortur av fanger i Irak og andre steder som for eksempel på Guantánamo-basen på Cuba kan være en direkte følge av positive signaler fra USAs politiske ledelse. … [D]et er blitt kjent at ekspertene i [Justisdepartementet] har produsert en rekke notater hvor det hevdes at Bush-administrasjonen ikke er bundet av internasjonale forbud mot tortur. … Det overordnede legale argument fra disse ekspertene skal være at USAs president i sin rolle som landets øverstkommanderende har ansvaret for å verne om nasjonen. Da er han ikke bundet verken av internasjonale traktater som forbyr tortur, eller av føderale anti-torturlover.”
Vi får se hvordan akkurat denne saken utvikler seg etter hvert. Det som beskrives er i hvert fall symptomatisk, og kunne gjerne stått som vignett på tittelbladet til Laglöst land.

Til slutt to samlende innvendinger, som på ingen måte slår ut hovedsaken – bokens høye kvalitet og lesverdighet. For det første historisk, og som allerede nevnt: Jeg er ikke så sikker (som i hvert fall noen av forfatterne kan synes å være) på at et ”brudd” inntraff 11. september 2001 i forhold til menneskerettigheter og rettssikkerhet. Kontinuiteten i menneskerettighetenes og rettssikkerhetens forfall fra lenge før 11. september, og akselereringen (viktig nok i seg selv) etterpå, kunne kommet noe klarere fram.

For det andre, og mer rettssosiologisk: Ja, uthuling, i betydning tilsidesetting, av reglene om menneskerettigheter og rettssikkerhet. Mange gode eksempler på dette er gitt i boken. Men jussens irrganger er vanskelige å ransake, og rettssystemet har dobbeltkarakter. Mange store overgrep i historien har skjedd innenfor loven. Når politiske høyrevinder blåser kan rammelovgivning, der bestemmelsene er vage, kompromisspreget og preget av ”gummistrikk-logikk”, bli en utmerket og legitimerende bakgrunn for den verste politikk. EUs rammebeslutning om terrorisme, konkret implementert og dermed lov i EU-statene, er i seg selv et eksempel. Det som nå skjer i kraft av ”krigen mot terrorisme”, med bruken av det farlig utvannede og altomfattende begrep om ”terrorisme” som rammebeslutningen gir, er, implementert i statene, lovlig. Man kan se dette som den største og mest foruroligende faren ved dagens utvikling. Som det fremgår ovenfor, er flere av forfatterne i boken inne på dette (for eksempel i forbindelse med EUs rammebeslutning), og bruker altså begrepet ”uthuling” i en noe annen betydning enn det jeg forstår som hovedbruken (tilsidesetting av regler) i boken. Begrepet ”uthuling” er med andre ord ikke helt krystallklart i boken. Boken burde kanskje ha hatt et eget kapittel der denne andre og kanskje farligste siden ved juss og rett, og denne andre bruksmåten av begrepet ”uthuling”, kom klarere fram som tema. Boken som helhet kunne fortsatt hatt tittelen Laglöst land. Men dette særskilte kapitlet kunne hatt tittelen På grunnlag av loven. Kanskje med anførselstegn rundt.

Boken anbefales på det beste. 

Emneord: politisk motstand, terror Av professor Thomas Mathiesen
Publisert 25. feb. 2011 17:31 - Sist endra 25. feb. 2011 17:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere