SEIF og tvangsekteskap

Hvilken rolle har private organisasjoner i tiltak overfor unge som står i et konfliktforhold med sine familier? Med utgangspunkt i unges fortellinger om å bryte med sine familier på grunn av tvangsekteskap, drøfter rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse (Nafsted 2009) de unges behov for oppfølging, og hvordan disse behovene blir fulgt opp av organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF).

Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er et av de mest diskuterte temaene innen den generelle innvandringsdebatten. I følge Anja Bredal skjemmes diskusjonen ofte av endimensjonale stereotypier samtidig som debatten preges av polariserte posisjoner. ”Den ene side krever retten til å inngå ekteskap på annerledes vis, arrangerte ekteskap, uten å møte praktiske barrierer eller negative holdninger. Den andre side hevder at denne annerledesheten begrenser individers like rettigheter og muligheter, at arrangeringen alltid innebærer en eller annen grad av tvang, om enn latent”, skriver Bredal. Det er både en kamp mot tvangsekteskap, men også en kamp om hva tvangsekteskap er.

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) er en frivillig og uavhengig organisasjon som i følge sin egen nettside har som målsetting ”å hjelpe våre nye borgere til å finne fram i det norske samfunnet og tilegne seg nok informasjon til å løse egne problemer”. SEIF har markert seg i offentligheten som en svært tydelig aktør i kampen mot tvangsekteskap ut fra en forståelse av at dette er en ordning som innskrenker enkeltindividets handlingsrom og rettigheter. Av seg selv og andre er SEIF pekt ut som en hovedaktør i arbeidet med å følge opp unge mennesker som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap eller trussel om tvangsekteskap (Bredal 2008). På oppdrag fra SEIF har Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo undersøkt SEIFs oppfølging av unge mennesker som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap, trusler om tvangsekteskap og/eller andre alvorlige konflikter med familien. Resultatene fra undersøkelsen er utgitt i instituttets bokserie med tittelen Ødeleggelse, skapelse og opprettholdelse (Nafstad 2009). Rapporten ønsker å gi kunnskap om hvem som mottar oppfølging av SEIF. Hvilke behov har de unge, og hvordan følger SEIF opp behovene? Endelig gir rapporten forlag til endringer for å bedre SEIF‟s arbeid på dette området.

Rapporten består av intervjuer med 19 unge mennesker som har fått oppfølging av SEIF, et intervju med en representant for SEIF og fire intervjuer med SEIF‟s samarbeidspartnere. Informantene som har fått oppfølging av SEIF er på intervjutidspunktet mellom 18-29 år, og flere av dem har etablert egne familier og flere har barn. Bare to av de 19 informantene er født i Norge, de resterende har kommet til Norge sammen med sine foreldre. Dette innebærer en nyansering av forståelsen av hvem arrangerte ekteskap omhandler. I media fremstilles ofte tvangsekteskap som et utrykk for en generasjonskonflikt mellom unge mennesker født i Norge og deres foreldre som har bakgrunn fra samfunn hvor familieliv organiseres på andre måter enn i Norge. Som Nafsted peker på at det heller er usikkert om kjerneområdet i konflikten kan knyttes til at foreldre og barn er vokst opp i ulike kulturer.

Rapporten viser at å bryte med familien og nettverk har store økonomiske, sosiale og personlige konsekvenser for de unge. Bruddet med familien skjer ofte på kort varsel, og de unge blir stående alene uten familie eller nettverk til å hjelpe seg. SEIF gir ulike typer oppfølging for å imøtekomme de unges behov. Sammen med Røde kors formidler SEIF kriseboliger, som er et midlertidig botilbud, med maksimal botid på seks måneder. Målet er å finne en permanent bolig og å hjelpe de unge til å klare seg selv. I tillegg gir SEIF hjelp til å sikre de unge inntekt og bistår de unge i møtet med det offentlige hjelpeapparatet. Den sosiale oppfølgingen består av samtaler, besøk, telefonkontakt, bistand til å løse praktiske utfordringer og i noen tilfeller hjelp til komme i kontakt med psykolog.

Rapporten viser de langsiktige konsekvensene som følger av å bryte med familien. På samme tid viser den at mange som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap eller trusler om tvangsekteskap har hatt en svært vanskelig oppvekst med sin familie. Fysisk vold, trusler og krenkelser preger mange av informantenes bakgrunnshistorier, i tillegg til at barndommen har vært preget av mange flyttinger, krigsopplevelser, økonomiske problemer og foreldre som ikke håndterer livet i Norge. Mange av informantene forteller at de på ulike vis forsøkte å bedre sitasjonen gjennom å kontakte det offentlige hjelpeapparatet og/eller å melde i fra på skolen til lærere og andre voksenpersoner. Flertallet av disse har opplevd å bli avvist, eller at skole og hjelpeapparatet ikke har forstått problemene. Lik mye som konsekvenser som følger med tvangsekteskap, tilsier funnene i rapporten at det er viktig å fokusere på de bakenforliggende forholdene som tvangsekteskap inngår i. Dette er viktig kunnskaper for SEIF‟s arbeid, men det bør også være viktige innsikter i myndighetenes arbeid mot tvangsekteskap. Handlingsplaner i forhold til tvangsekteskap bør kanskje i enda høyere grad kobles til fokus på barns oppvekstvilkår.

Rapporten viser at mange som bryter med familien er opptatt av å forstå foreldrene og deres holdning til tvangsekteskap. Informantene reflekterer mye over foreldrenes situasjon og hvordan foreldrene håndterer sine liv i Norge. Mange opplever skyld og dårlig samvittighet for at de har brutt med sine familier og slektsbaserte nettverk, i tillegg til at de savner og sørger over familien som de har mistet. Dette kan kaste lys over hvorfor brudd med foreldre og slektsbaserte nettverk ikke fremstår som endelig for flertallet av informantene. På intervjutidspunktet hadde 11 av de 19 lite eller ingen kontakt med familien sin, mens åtte hadde mye kontakt med familien. Nesten alle av informantene så for seg at de ville ha en relasjon til familien i fremtiden, selv om det var svært ulike oppfatninger om hvordan denne relasjonen skulle være med hensyn til omfang og innhold. For flere unge er det derfor ikke snakk om endelige brudd, men heller en prosess hvor man søker å omdefinere sin relasjon til familien. Kunnskaper om de unges sorg og savn over familie og nettverk, og hvordan unge vurderer fremtidig kontakt med familien bør ha konsekvenser for SEIF oppfølging av de unge.

I en annen evaluering av botilbudet til unge som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap viser Bredal og Orupabo (2008) at SEIF fremstår som svært negativ til å mekle mellom unge og deres familie. På bakgrunn av de unges opplevelser av sorg og savn mener Nafstad at SEIF bør overveie om de skal arbeide med å gjenopprette kontakten med de unges familie, og at dette er et behov som må kartlegges gjennom SEIF (Nafstad 2009:46). I Nafstads rapport blir det dessverre ikke diskutert hvilke konsekvenser en reetablert kontakt med foreldre og slektsbasert nettverk har for de unges situasjon. Det er grunn til å anta at for enkelte kan reetablert kontakt, hvor de unge har en annen og mer autonom rolle i forhold til familie- og slektsbaserte netteverk, bidra til en bedre håndtering av de konsekvenser som følger med denne type konflikter med familien.

I rapporten kommer det fram at SEIF har svært mange og ulike funksjoner for de unge. Noen opplever SEIFs representanter som en ”venn”, ”mor”, mens andre har mer distansert forhold til organisasjonens ansatte. Fra SEIFs side blir presisert at ”hjelpen skal være som fra en familie, og at ”de unge trenger en streng tante, surrogat for en storesøster, og så videre”(Nafstad 2009:56). Kanskje kan det være positivt å etablere nære relasjoner til unge mennesker som står uten familie og slekt. På den andre siden så er det problematisk med tanke på at det nettopp er lukketheten og maktrelasjoner som både etableres, vedlikeholdes og uttrykkes i familier som disse unge menneskene bryter med. Med det for øye er det betenkelig at oppfølgingen som SEIF gir blir ikledd en (mer eller mindre paternalistisk) familiebasert språkdrakt. Å presentere sin oppfølging som grenseløse hjelpere kan bidra til høye og urealistiske forventninger om hva oppfølgingen skal være. Utfordringer for SEIF og dets brukere er kanskje ikke knyttet til begrenset åpningstid og at ansatte er tilgjengelig ut fra fastsatte arbeidstider. Utfordringen ser heller ut å være knyttet til uklare tiltak (hva gjør de faktisk, hva består økonomisk hjelp av, hvordan involveres de unge i beslutninger som gjøres) og uklare roller overfor de unge som blir fulgt opp (”hjelper”, ”mor”, ”venn”, ”streng tante”).

I sin evaluering av botilbudet til unge som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap er Bredal og Orupabo inne på uklarheten som kjennetegner SEIFS virksomhet. I 2008 var det ingen konkrete kriterier eller noe system for prioriteringer for tildeling av kriseleiligheter. Også i Nafstads rapport står spørsmålet om SEIFs prioiteringer ubesvart, og vi vet fortsatt lite om hvordan SEIF behandler hver enkelt sak, hvilke kriterier som ligger til grunn for å gi unge oppfølging, om noen opplever å bli avvist av SEIF og de unges klagemuligheter. Nå kan det innvendes at det ikke var en problemstilling for Nafstads gjennomgang av SEIFs oppfølging, men det er likevel grunn til å spørre hva som skjer med unge mennesker som har behov for oppfølging i forhold til tvangsekteskap og som ikke ønsker hjelp fra SEIF. Er deres muligheter for hjelp og oppfølging avhengig av at de knytter bånd til SEIF?

Opp gjennom den norske velferdspolitiske historien er det mange eksempler på uklare grensedragninger som oppstår når private aktører foralter myndighetenes tiltak overfor sårbare gruppe eller grupper som har store og sammensatte behov. SEIF har fått en sentral funksjon mellom offentlige og de unge som har et stort og komplekse behov for oppfølging, og det er derfor grunn til å fokusere hvordan de unge blir fulgt opp av SEIF. Det er særlig grunn til å være oppmerksom på hvilken måte SEIF fungerer som en døråpner til det offentlige hjelpeapparatet. Hva formidler SEIF til det offentlige velferdsapparatet om de unges behov? Hvilke fortellinger skapes om de unge, og hvem bidrar til disse fortellingene?

Økonomisk støtte og tildeling av oppgaver fra statens side tilsier at SEIF høster aksept og anerkjennelse for sin innsats fra offentlige myndigheters side. Nafstads rapport gir innsikt i de mangesidige fortellinger om å bryte med sine familier og slektsbaserte nettverk. Fortellinger rommer både en lettelse over å komme ut av en vanskelig familierelasjon, men også sorg og savn over tapt familie. Dette tiliser at det er behov for et fokus på SEIFs posisjon i de miljøene som de unge kommer fra. Vi vet lite om hvordan ulike minoritetsmiljøer oppfatter organisasjonen som i offentligheten fremstår som entydig negativ til arrangerte ekteskap og kompromissløs i forhold til mekling. På enkelte andre områder har noen minoritetsmiljøer reist kritiske røster mot SEIF. Dette skjedde da regjeringen ga SEIF i ansvar å drive en døgnbemannet telefon med informasjon og rettledning mot kjønnslemlestelse. Lederen for Somalisk Nettverk, Bashe Musse, reagerte mot dette, ut fra at SEIF hadde liten legitimitet blant somaliere, og liten kontakt med miljøene dette gjelder. Vi vet lite om hvilken posisjon SEIF har i minoritetsmiljøer hvor tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er et tema, og hvordan disse miljøene betrakter SEIF. Dette er viktig kunnskap for myndighetenes arbeid mot tvangsekteskap. Kunnskaper om SEIF og ulike minoritetsmiljøer kan også kaste mer lys over unge som velger å bryte med familien på grunn av tvangsekteskap.

Emneord: tvangsekteskap, innvandring, SEIF Av Post.doc. Karen-Sofie Pettersen
Publisert 17. mars 2011 11:52 - Sist endra 17. mars 2011 12:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere