Catch 22 i Middelhavet

Flyktningekatastrofen i Middelhavet har utløst heftig debatt og noe nølende hjelp. Det er blitt gjort narr av regjeringens innsats ved å tilby en båt på sensommeren. Etterfølgende er Arbeiderpartiet i ferd med å få flertall for å ta inn 10 000 syriske flyktninger de neste to årene. Enkelte kritikere hevder det er bedre å «hjelpe folk der de er», samtidig som andre stemmer hevdet man skulle «la dem drukne». Det er blitt en debatt mellom det gode og det onde, mellom det naive og det realpolitiske, to ytterpunkter som kanskje er logiske på hver sin måte. Jeg ønsker å hevde at denne debatten skygger for å diskutere den politikken vi faktisk fører og de dilemmaene som definerer feltet.

Av Nicolay B. Johansen

Foto: ARGIRIS MANTIKOS, AFP (fra VG)

Imperativet om å redde liv trenger seg på når man blir stilt direkte overfor andre menneskers umiddelbare skjebne. Alt annet må legges til side. Men å lage en politikk for å hindre at slike situasjoner oppstår krever noe mer distanse. Samtidig er det nettopp det moralsk presserende som krever politisk handling.

Regjeringen fortjener antagelig kritikk for manglende handlekraft når Europa igjen står overfor flyktninger i havsnød. Dette er jo faktisk Norges grenser, men uansett krever situasjonen umiddelbar handling. Men slik utfordres også politikken på området. Det å hjelpe står i motsetning til Norsk politikk overfor migranter.

Hva er norsk politikk overfor migranter? Svaret er ikke iøynefallende. Ansvarlige politikere vil peke på utlendingsloven, og kanskje si at vi har en liberal ordning. Og på en måte har vi det. Vi tar i mot en del kvoteflyktninger. Asylsøkere får sine saker behandlet i et nokså godt utviklet og rettssikkert system av en ukorrupt forvaltning. Vi gir opphold til ca. 4 av 5 søkere. Det legges en ikke ubetydelig innsats i å integrere asylanter i deres kommuner.

Men dette er ikke den viktigste delen av norsk politikk. Norsk politikk er EUs vern av de territoriale yttergrensene. Denne politikken har som sitt formål å hindre mennesker i å søke asyl og å avskrekke potensielle søkere fra å gjøre det. Det er dette som er politikken, og det trenger å komme på bordet. Før dette blir anerkjent som Norges politikk, blir politiske debatter om hvordan vi skal håndtere situasjonen i Middelhavet kun et skyggespill.

De politiske dilemmaer kommer kanskje best til syne i den Australske løsningen. De sender alle som kommer med båt for å søke asyl til fjerntliggende øyer med dårlige livsvilkår og full garanti om at de aldri blir inkludert i det australske samfunnet. Man kan like det eller ikke, men det har i alle fall satt en stopper for at folk tar sjansen på båtferden mot Australia. De har med andre ord gjennomført en vellykket avskrekkingspolitikk. I en viss forstand løser de problemet Europa står overfor i dag, men problemet er hva de gjør med internasjonale forpliktelser til å hjelpe folk i nød.

Flyktningekonvensjonen forplikter medlemsland til å ta i mot de som har behov for beskyttelse slik det er definert gjennom FN. Australia oppfyller således ikke konvensjonens krav, og har måttet tåle mye kritikk for dette. Mitt ærende er ikke å fordømme, poenget her er å få fram at deres holdning er en løsning på et dilemma. For australske myndigheter fremstår det som om at de vil måtte motta en veldig stor mengde asylsøkere dersom de ikke får klar beskjed om at deres drøm ikke vil gå i oppfyllelse der. Å sende et slikt signal betyr at man ser stort på konvensjonens bestemmelser. En lang rekke mennesker som ville fått opphold, blir nektet og avvist. Og videre, en enda lenger rekke som kunne hatt rett til beskyttelse, prøver lykken et annet sted eller forgår der de er, i mangel av fluktmuligheter.

Australske myndigheter lar innenrikspolitiske hensyn veie tyngre enn internasjonale forpliktelser. Det er lett å forstå, globale hensyn har ingen stemmer å tilby ved valg og fører til det som heter utfordringer på hjemmebane. Hvorfor skulle Australia bry seg med andre lands borgere? Nasjonalstatens grenser setter også begrensninger for ansvar.

Nasjonale og internasjonale hensyn står mot hverandre. De internasjonale interesser (menneskerettighetene) taper, fordi ingen stat tar ansvar for dem.

Logikken er enkel og dilemmaet er naturligvis det samme i Europa. Alle europeiske land klager over innvandring og mengden av asylsøkere. De koster. Selv om de snakkes mye om lykkejegere og økonomiske flyktninger, er det asylsøkerne som skaper problemene. Problemet er kort sagt at det etter flyktningekonvensjonens og menneskerettighetenes kriterier er enormt mange mennesker som har rett til beskyttelse. Mange fler enn Europa kan ta i mot. Derfor skaper man uformelle skranker mot å få utnyttet retten til beskyttelse.

Skranken er at man gjør det praktisk talt umulig å komme til Europa, samtidig som det ikke er mulig å søke asyl «utenfra». Man skaper en Catch 22, som Joseph Heller kalte det i sin berømte roman. Og det er det som er Norges politikk.

Ytterligere driver vi også en avskrekkingspolitikk, både gjennom den samordnede europeiske politikken og på hjemmebane. Avskrekking er i dag en integrert del av utlendingspolitikken, noe som blant annet har kommet til syne i spørsmålet om de såkalte asylbarna. Der har tvisten stått om hvorvidt «innvandringspolitiske hensyn» skal veie tyngre enn «barns beste». Tilsvarende er asylmottakene designet slik at de ikke i seg selv skal være attraktive. Avskrekking er en integrert del av politikken. Da er det ikke rart at kystvaktene i Middelhavet ved en rekke anledninger har funnet det formålstjenlig å la være å plukke opp mennesker i havsnød. Senere har vi fått «Mare Nostrum», som antagelig innebar at man la vekk avskrekkingsambisjonene, i hvert fall i den italienske marinen.

Jeg synes det er viktig å anerkjenne at Europa og Vesten står overfor et objektivt dilemma. Det er langt flere som antagelig ville fortjent opphold etter asylreglene enn det Europa, og andre, har politisk vilje til å ta i mot. Australias politikk er én løsning på dette dilemmaet. Og når man plutselig står der med et barn i hendene, blir løsningen en helt annen. Men ingen av løsningene synes holdbare på lang sikt.

Det er verden som er i ubalanse, ikke bare Norges og Europas politikk på området. Det første som må skje for at en langsiktig politisk innsats skal komme på plass, er at vi anerkjenner både de dilemmaer som regjerer på feltet, og de løsninger vi faktisk står inne for.  

 

Publisert 16. mai 2015 00:49 - Sist endra 19. nov. 2020 08:39
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere