Fengselsforskningens fortid og fremtid. Et svar til Hedda Giertsen

Er det konstruktivt å hevde at et godt fengsel er et fengsel som ikke finnes? Hedda Giertsen svarermin invitasjon til debatt om norsk fengselsforskning med henvisning til andre forskningsfelt, og dessuten med en påfallende interesse for min person.

Av Thomas Ugelvik

For tyve år siden oppsummerte Inger Marie Fridhov (1994) sin omfattende oversiktsartikkel over nordisk fengselsforskning med at den var "ikke helt fraværende". Dette var et forsøk på å gjøre en positiv vri på en nokså sørgelig situasjon: Det fantes nok spredte eksempler, men hovedregelen var at den akademiske fengselsforskningen ("fengselsforskning" definert av Fridhov som "forskning hvor fengslet og det liv som utspiller seg der, står i sentrum") hadde ligget nesten fullstendig nede siden et lite antall sentrale arbeider hadde introdusert tradisjonen i Norden i perioden 1950-70. Muligheten var der, men den ble ikke brukt, skrev Fridhov. Hun konkluderte med at det var "iøynefallende at i den grad nordisk kriminologi og sosiologi har befattet seg med fengsler, har det først og fremst dreid seg om effekten av fengslene. (…) [D]iskusjonen har i stor grad vært teoretisk, uten basis i oppdatert empiri" (1994: 13).1 For en empirisk orientert samfunnsviter er dette sterke ord.

I tiden etter Fridhovs rapport har heldigvis mye skjedd. Det som gjennom 1990-tallet var en forskningsdisiplin holdt oppe av et lite antall spredte studentoppgaver, er nå et levende internasjonalt orientert miljø av nordiske fengselsforskere som samarbeider, avholder konferanser, og leverer oppdaterte analyser av originalt empirisk materiale fra fengselshverdagen. Doktorgrader forsvares, og det publiseres artikler i kriminologiens topptidsskrifter og bøker på prestisjetunge internasjonale forlag i et tempo Fridhov bare kunne drømme om. Som en av dem som har gått i bresjen for denne utviklingen de siste ti årene, opplever jeg utviklingen som svært spennende og (selvsagt) meget gledelig.

Det er med denne utviklingen som utgangspunkt jeg forsøkte å starte en samtale om norsk fengselsforsknings fremtid her på UiO:kriminalpolitikk i juni.  Jeg opplever at vi i Norge og Norden nå er på god vei til å oppnå den "kritiske masse" som skal til for å skape noe genuint nytt, at vi står på terskelen til en situasjon hvor nordisk fengselsforskning igjen kan ta steget ut og gjøre seg gjeldende som premissleverandør på den internasjonale scenen.  

I forrige uke kom det første svaret (av flere, håper jeg) på min invitasjon. Hedda Giertsen mener jeg tar feil; norsk fengselsforskning er og har vært konstruktiv.  Norske forskere har bidratt til å holde fangetallet i Norge relativt lavt og fengslene relativt humane. Dette er påstander som forholder seg tett til de spørsmål jeg ønsket å diskutere.

Men i tillegg til denne åpenbare faglige uenigheten fokuserer Giertsen i nokså stor grad på meg og hva jeg personlig skal ha sagt og gjort i sitt innlegg. Det siste jeg ønsket var å lage en debatt mellom henne og meg hvor vi slår hverandre i hodet med påstander om hva som skjedde på et seminar her på IKRS. En slik navlebeskuende "debatt" er neppe interessant for så mange; ei heller egentlig for meg. Når jeg likevel velger å skrive det følgende, er det fordi Giertsens respons på mitt forsøk på å åpne en konstruktiv debatt i så stor grad bygger på hersketeknikker og usannheter at det på den ene siden, for meg personlig, ikke kan bli stående uimotsagt. På den andre siden er en slik debattform også egnet til å skremme andre stemmer fra å delta, noe som ville være det stikk motsatte av det jeg håpet å oppnå.

Med usannheter tenker jeg først og fremst på Giertsens gjentatte påstander om at jeg skal ha blitt stilt en rekke spørsmål på det omtalte seminaret som jeg ikke maktet å svare ordentlig på. Som alle som var til stede denne dagen vil være klar over, medfører dette ikke riktighet. For ordens skyld skal jeg gjenta svarene mine på disse spørsmålene under.

For det første skal jeg ha blitt bedt gjentatte ganger på seminaret om å konkretisere påstanden om at norsk fengselsforskning ikke har vært konstruktiv på den måten jeg etterlyser. Jeg skal ha vært ute av stand til å svare, og jeg har heller ikke "gjort jobben" med å sette inn referanser i den skriftlige versjonen i etterkant. På dette vil jeg svare som jeg faktisk gjorde den dagen: Det er ikke riktig eller nødvendig å referere til enkeltstudier, all den tid jeg i min oppfordring til en "konstruktiv vending" tenker på all norsk fengselsforskning som hittil har blitt publisert, mine egne bidrag, selvsagt, inkludert.

Dernest hevder Giertsen at påstandene mine om at norsk fengselsforskning innebærer tapte muligheter ble tilbakevist allerede på seminardagen, med henvisning til en rekke eksempler på det motsatte. Dette stemmer heller ikke. Eksemplene som kom denne dagen, var uten unntak ikke eksempler på fengselsforskning, slik Fridhov definerer det, men på andre former for kriminologisk aktivitet. Jeg har aldri hevdet at IKRS-ansatte ikke spilte en viktig rolle for eksempel i avviklingen av løsgjengerloven (som var ett av eksemplene som ble trukket frem, og som Giertsen gjentar i sitt innlegg). Det jeg mener, er bare at disse eksemplene har lite eller ingenting med fengselsforskning å gjøre, forstått som "forskning hvor fengslet og det liv som utspiller seg der, står i sentrum".

Jeg skal også ha sagt og skrevet at vi ikke kan besvare spørsmålet "hva er et godt fengsel?" med svaret "et fengsel som ikke finnes". Dette er kanskje ikke en direkte usannhet, men heller et eksempel på dårlig lesning. Jeg får understreke at jeg har intet prinsipielt imot at kolleger forsker med fengselsabolisjonistisk utgangspunkt, det må de selvsagt gjerne gjøre. Det jeg sa og skrev, var at "Vi kan ikke, på spørsmålet 'hva er et godt fengsel?' komme med svaret 'et fengsel som ikke finnes' og forvente at det oppleves som konstruktivt." Det siste leddet, som Giertsen unnlater å ta med, er selvsagt helt sentralt. Min påstand om at norsk fengselsforskning hittil har blitt sett som lite konstruktiv og til dels uspiselig i praksisfeltet, bygger på mer enn tusen timer feltarbeid i flere norske fengsler, og samtaler med flere hundre norske fengselsbetjenter. "Påstanden" er blant annet publisert i boka Fangenes friheter (2011) som jeg antar Giertsen har tilgang til. Giertsens "noe polemiske" kontrapåstand om at også kriminalomsorgen vil være helt enig i at "et godt fengsel er et fengsel som ikke finnes", anser jeg til gjengjeld som nokså frisk. Om det er noen studenter som er interessert i oppgaven med å undersøke kriminologers rykte i kriminalomsorgen grundigere, får de herved ideen gratis av meg.

Til slutt slår Giertsen inn en vidåpen dør når hun hevder at det er mange eksempler på at IKRS-forskning har hatt kriminalpolitiske konsekvenser, og "alle institusjoner i samfunnet, må sees i bred, samfunnsmessig sammenheng, vurderes kritisk (i bred forstand) ut fra hvem de fanger opp og hvordan de virker for mennesker i forskjellige posisjoner og sammenhenger." Dette er jeg selvsagt enig i. Det jeg forsøkte å peke på i mitt innlegg, var bare noe langt mer spesifikt, nemlig at det lenge var lite fengselsforskning i Norge det hele tatt, og at det som etter hvert kom, i liten grad har ønsket å gå inn i en konstruktiv samtale med kriminalomsorgen om forholdene i spesifikke fengsler og hvordan disse kan bli best mulig. Dette må det, så vidt jeg forstår, være rimelig ukontroversielt å hevde. Jeg kom deretter med tre eksempler på hvordan en slik konstruktiv samtale kan se ut og hvilke nivåer den kan foregå på. Giertsens påstand om at jeg ikke etterlever vanlige, faglige standarder, må dermed, om man skal lese henne barmhjertig, sies å bygge på en noe selektiv hukommelse.

Med mitt innlegg ønsket jeg å åpne en samtale om hva norsk fengselsforskning kan være, og hva den kan bli, om ti, tyve eller tretti år. Jeg håper at vi i det følgende kan holde samtalen på et konstruktivt plan, slik at også andre stemmer vil synes det er interessant å delta.

 

Note

1Man kan hevde at situasjonen ikke var spesifikk nordisk. Jonathan Simon (2000) og Loïc Wacquant (2002) kom begge med lignende varskurop for internasjonal fengselsforskning noen år etter Fridhov.

 

Litteratur
Fridhov, Inger Marie (1994): Nordisk fengselsforskning: Ikke helt fraværende. Oslo: Nordisk Samarbeidsråd for Kriminologi (NSfK).

Simon, Jonathan (2000): "The 'society of captives' in the era of hyper-incarceration". Theoretical Criminology. 4 (3) 285-308.

Ugelvik, Thomas (2011): Fangenes friheter: Makt og motstand i et norsk fengsel. Oslo: Universitetsforlaget.

Wacquant, Loïc J. D. (2002): "The curious eclipse of prison ethnography in the age of mass incarceration". Ethnography. 3 (4) 371-397.

 

Publisert 13. aug. 2014 15:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere