Fra Universitet til skole?

Forleden fikk jeg følge med en hyggelig student i heisen. Institutt for kriminologi og rettssosiologi holder til i syvende etasje i Domus Nova på St. Olavs plass, det ble tid til å veksle noen ord.

Hun var ferdig på skolen for i dag, sa hun. Siste time var over. Jeg nevnte, forsiktig håper jeg, at hun vel kom fra universitetet, fra en forelesning,  og forsøkte også å si noe om Universitetet som noe litt annet enn en skole.

På hjemveien fylte angeren meg. Kanskje hun hadde rett. Jeg var vel en røst fra urtiden, fra den tiden Universitetet ennå ikke var blitt skole.

HUN HADDE RETT. Et blikk i studieplanen er tilstrekkelig. Bachelor er kommet, tydeligvis for å bli. Ganske skremmende navn på den graden. Bachelor betyr ungkar. I min Oxford dictionary står at det er en mann som ikke er og aldri har vært gift. Og videre: "A confirmed bachelor is one who has decided never to marry."En kvinne i samme situasjon kalles spinster. Jeg fant ikke noe om slike i studieplanen.

Men det blir verre:

Tre år tar det å bli bachelor. Tre år med prøvelser. I kriminologi er det 14 eksamener før man er en ferdigprøvet bachelor. På sosiologi er det 17. Deretter tar man fatt på å bli mester, det som på godt norsk kalles master. To år er her den normerte tid, med seks eksamener i kriminologi og syv i sosiologi. Den fullt ferdige kriminolog har vært gjennom 20 eksamener, sosiologen har vært gjennom 24.

Og hvordan var det, i samfunnsfagenes barndom? For å forklare, vil jeg gå helt tilbake til egen barndom:

Jeg var så heldig at jeg ikke måtte gå i barnehage. Vi bodde til leie i et hus med hage. Der tuslet jeg rundt, alene for det meste. Bra for barn å være ute, sa barnelegen. Jeg ville helst vært inne hos mor. Hun var hjemmeværende etter min ankomst, det var tidens skikk. Utenfor hage-gjerdet streifet farlige gutter omkring, slike jeg i dag trolig ville blitt opplært til å omgås i barnehagen. Isteden lekte jeg med kongler på kjellerlemmen. Der var det trygt. Det var gjerde rundt hagen.

Men så ble det skole, nå på Nordberg. Kanskje var det kjellerlemmen jeg lengtet etter. Eller mor. Uansett; jeg var aldri helt tilstede. Satt for det meste og dagdrømte, vet ikke riktig om hva. Men jeg lærte svært lite, og levde i en stadig angst for å bli eksaminert. Fadervår leste vi i kor hver morgen. Jeg beveget leppene, og ble heldigvis aldri spurt om å si det fram alene. Ved å lære lite kan det jo også ligge en beskyttelse mot å bli fullstappet med forståelser man ikke har bedt om. Jeg kan ikke lære utenat, men er ganske god til både å lage og å gjenfortelle historier. Det kom godt med i gymnaset hvor to venner og jeg laget en antikristelig skoleavis. Religionslæreren vår truet med å slutte hvis dette fikk fortsette. Det fortsatte,  men han sluttet ikke. Redaktørvennene mine ville studere, og jeg vandret med. Karakterene på gymnaset ble elendige, men det gjorde ikke noe. På den tid slapp visst alle med artium inn på Universitetet. I dag ville jeg aldri sluppet inn, – om jeg da ikke på et tidlig tidspunkt hadde forstått at jeg hadde måttet bli en annen.

Dette var i 1946, for 66 år siden. Sosiologi fantes ikke som fag på universitetet annet enn som en liten del av juriststudiet. Søsteren til en av mine min ukristelige medredaktører ville bli jurist. Hjemme hos ham fant jeg en stensilert lærebok i sosiologi. MacIver: "A Textbook of Sociology", forelest over av prisdirektør Wilhelm Thagaard, pappaen til Tove Thagaard. Jeg fikk låne den ett døgn. Det var som om verden åpnet seg. Noe finere enn å lese om samfunnet, studere samfunnet, streve med å forstå, noe finere kunne ikke finnes. Sosiologi handlet jo om alt det viktigste.

Så jeg fant meg noen flere bøker om sosiologi, og med foreldrehjemmet som base leste jeg bøker om dagen, og korrektur til livets opphold om kvelder og netter. Etter hvert ble det også litt skriving i avisen, det var i VG, den gang en avis av samme type som Information i Danmark, motstandsbevegelsens avis under krigen. En dag ringte det på døren hjemme, en fremmed sto utenfor, det var Odd Ramsøy, han bodde rett ved, hadde hørt om meg, han syntes også det var fint med sosiologi og til overmål kjente han en tredje person med samme interesse. Det var Olav Skårdal, opprinnelig gjetergutt fra Telemark, deretter svennebrev som fotograf, men senere henfallen til sosiologi.

Nå var vi tre, og mente vi burde skape et sted å være med sosiologistudiet vårt. Det står uklart for meg hvordan det begynte, men det ble til at universitetet på en eller annen måte skaffet oss et rom på Halling skole, en bygning der det på forhånd fantes en del akademisk virksomhet. Vi malte og pusset opp selv, men universitetet betalt malingen.

Tiden var med oss. Det fantes ingen lærer i faget  på den tiden, heller intet institutt. Men entusiaster fantes. Snart dukket Reidar Haavie opp,  han fikk lønn av Erik Rinde for å skrive i avisene om sosiologiens velsignelser. Selv skrev jeg også om det i VG. 1950 ble stiftelsesåret for både Institutt for samfunnsforskning og Institutt for sosiologi. Dosent og senere professor i faget var allerede på plass fra 1948/49.

Vi i denne første studentgruppen var ikke bare glade for den raske utvikling. Jeg har skrevet litt om det i Sosiologisk Tidsskrift 2005, s. 83-74, og gjentar det ikke nå. Bare dette: Institutt for sosiologi delte mot slutten av min studietid hus i Løkkeveien med det som litt senere ble til Institutt for kriminologi og strafferett. Sverre Holm satt i det ene store kontor, Johs Andenæs i det annet. I et forværelse mellom dem satt fru Saxlund og styrte dem begge. De to professorer hadde begge vært lys på samme skole, og beundret hverandre gjensidig. Jeg klarte å skjule hvor dum jeg hadde vært på skolen, og fikk det bra med Andenæs.

Etter en tid skilte de to instituttene lag. Jeg fulgte Andenæs. Jeg forsto så lite av det Sverre Holm sa.    

Jurister representerer ofte den motsatte ytterlighet i forhold til sosiologene. Juristene er provinsielle, de snakker i hovedsak om Norge, og gjorde det enda mer før. Og de tar utgangspunkt i hendelser, beskriver dem grundig, for deretter å finne en kategori – en plass i lovverket – hvor hendelsene passer inn. Hos Holm og sosiologene ble det hurtig annerledes. Det kom også en strøm av utenlandske gjester til sosiologien, med ord og kategorier jeg ikke hadde noe å forbinde med.  Erfaringene de snakket ut ifra ble for fremmed. I Norge var Finnmark brent ned, far til finansministeren hugget på den tid tømmer for å avhjelpe valutamangelen, og politi og rettsvesen arbeidet på høytrykk for å dømme 60-70 000 nordmenn for det som ble kalt "landssvik". På den tid skulle vi streve med mønstervariablene til Talcot Parsons.

Publisert 28. jan. 2013 13:57 - Sist endra 28. jan. 2013 13:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere