Institutt for kriminologi og strafferett 1954 - 1969

Under feiringen av at det er 60 år siden Institutt for kriminologi og strafferett ble opprettet holdt Nils Christie dette foredraget om de første årene.

Av Nils Christie

Nils Christie i Midtbygningen?

Kjære deltakere.

Jeg hadde tenkt jeg skulle åpne med å takke for æren ved å være valgt til å fortelle om instituttets begynnelse i 1954.

Men så kom jeg til å tenke på at arrangørene vel egentlig ikke hadde noe annet valg enn meg om de ville ha med en deltaker fra den tid og det miljø instituttet vokste ut av da det ble stiftet for litt over 60 år siden.

For meg begynte det i 1946, rett etter at krig og okkupasjon var slutt. Sosiologi fantes ikke som fag på universitetet, annet enn som en liten del av juriststudiet. Søsteren til en av mine klassekamerater ville bli jurist. Hjemme hos ham, eller rettere sagt hans storesøster, fant jeg en stensilert lærebok i sosiologi. Det var MacIver: "A Textbook of Sociology", oversatt av og forelest over av prisdirektør Wilhelm Thagaard. Jeg fikk låne den ett døgn. Det var som om verden åpnet seg. Noe finere enn å lese om samfunnet, studere samfunnet, streve med å forstå, noe finere kunne ikke finnes. Sosiologi handlet jo om alt det viktigste.

Det var bare den ulempe at sosiologi ikke fantes som fag ved Universitetet rett etter krigen. Men mange var interessert. Litt tilfeldig møtte jeg to andre med samme lidenskap. Det var Odd Ramsøy og Olav Skårdal, – opprinnelig gjeter fra Sætersdal. Vi mente vi trengte en møteplass for å dyrke vår kjærlighet til sosiologien, og fikk tusket til oss tre rom på Halling skole som Universitetet dengang disponerte. Det må ha vært i 1947. Vi malte dem vakre. Universitetet betalte malingen. Noen møbler og skriveredskap ”fant” vi rundt om i bygningen. Eierforholdet var noe uklart. ”Sosiologisk kontor” kalte vi rommene. Her ble det et livlig miljø, med forelesende gjester fra inn- og utland. Men så våknet Universitetet. Kontoret ble omgjort til Institutt for sosiologi. En dosent i sosiologi ble ansatt, det var Sverre Holm, og i 1950 ble sosiologisk kontor flyttet til Løkkeveien 7. Vi tre malere fra Halling mislikte det sterkt.

Johs. Andenæs ble også invitert med til Løkkeveien. Sverre Holm og Johs. Andenæs var skolelys fra samme skole og beundret hverandre gjensidig. Her satt de to lys i hvert sitt store kontor. Mellom dem satt fru Saxlund som styrte det meste.

Jeg satt i et lite avlukke langt borte i en korridor og tilhørte jo egentlig sosiologisiden. Men så kom jeg i snakk med Johs. og gjorde noen småjobber for ham. Vi fikk god kontakt. Med Sverre Holm fikk jeg det slett ikke til. Holm var meget lærd og snakket med rader av fremmede ord. Og så elsket han algebra. Han og Johan Galtung hadde uendelige seminarrekker om algebra. Johan ser fortsatt på Sverre Holm i et vakkert lys. Jeg ser Johs. Andenæs som min redningsmann. Han snakket med ord jeg kunne forstå. Og så var han konkret, og opptatt av det norske samfunnet.

Jurister representerer ofte den motsatte ytterlighet i forhold til sosiologene. Juristene er heldigvis, provinsielle, de snakker i hovedsak om Norge, og gjorde det enda mer før. Og de tar utgangspunkt i hendelser, beskriver dem grundig, for deretter å finne en kategori – en plass i lovverket – hvor hendelsene passer inn. Eller de endrer kategoriene. Hos Holm og sosiologene ble det hurtig annerledes. Det kom også en strøm av utenlandske gjester til sosiologien, med ord og kategorier jeg ikke hadde noe å forbinde med. Erfaringene de snakket ut ifra ble for fremmede. I Norge var Finnmark brent ned, far til finansministeren hugget på den tid tømmer for å avhjelpe valutamangelen, og politi og rettsvesen arbeidet på høytrykk for å dømme 60-70 000 nordmenn for det som ble kalt "landssvik". På den tid skulle vi streve med mønstervariablene til Talcott Parsons og andre finesser utpønsket i USA.

Man har som voksen erfart svært meget, – på smått og stort. Etterhvert settes ord på hendelsene. Det gjør vi alle. Men hva så om ordet – og klasser av ord – kommer før hendelsene. Om de ligger der ferdige, som et filter, noe likt med det risp i øyet Per Gynt ble tilbudt å bruke i Dovregubbens hall for å kunne se som et troll? Noe av strevet, som sosiolog, ligger kanskje i å redusere filtrenes betydning, hjelpe oss selv og andre til å gjenvinne litt av evnen til å se på nytt. Vi trenger ordnende prinsipper. Noen nøkkelord kan være fin redskap å ha med på ferden. Men de må ikke komme for tidlig. Ord er farlig redskap, særlig de store ordene. De behersker opplevelsen av hendelsene. Ord kan åpne, men også sperre. De kan lukke for andre forståelser av fenomenene enn den for øyeblikket gjeldende.

Jeg husker den første artikkelen jeg leverte til Johs. Andenæs rett etter jeg var blitt universitetsstipendiat. Den het ”Noen samfunnsvitenskapelige synspunkter på normbrudd”. Den var meget lærd. Johs. Andenæs var en ærlig mann og sa at han intet forstod. Etter den tid gikk jeg over til å skrive med vanlige ord om hendelser jeg visste noe om fra mitt eget liv og samfunn.

Men vi hadde samtidig et fint samvær i Løkkeveien, jurister og sosiologer. Fra juristsidens første tid med Anders Bratholm, Finn Midbøe, Helge Røstad og Knut Sveri. Vi hadde en rekke spennende seminarer med praktikere på feltet, og – meget radikalt for sin tid,– også med foredrag fra folk dømt for lovbrudd. Jeg husker spesielt skapsprengerkongen, Anker Rogstad. Skapsprengere var de gjeveste lovbrytere på den tid. Kriminalsjef Lars L’Abe’e -Lund pleide å delta, men da Anker Rogstad innledet, viste han seg ikke. Jeg fant ham etterpå, utenfor døren til auditoriet. Han ville høre, men ikke sees.

På samfunnsfagsiden var de mest synlige folk som Odd Ramsøy, Ørjar Øyen, Yngvar Løchen, – og av og til mot slutten av min tid der også Hans Skjervheim og Dag Østerberg. Det kunne gå livlig for seg på institutt-kjøkkenet vårt. Utenfor Løkkeveien fantes også viktige støttespillere. Vilhelm Aubert – hans artikkel om ”Legal Justice and Mental Health” var for meg helt banebrytende. Og så Arne Næss, – en viktig modell for hvordan det gikk an å tenke om konflikter. Hans seminarer om rettsoppgjøret etter okkupasjonstiden, det var modig mot-tale til tidens forenklede syn på ”dem som sviktet”.

Formelt var jo Johs. og juristene bare gjester ved Institutt for sosiologi. Men en dag fortalte Johs. meg, med Anders til stede, at han ville søke Det juridiske fakultet om å opprette et Institutt for kriminologi. 1 januar 1954 sendte Johs. et forslag til fakultetet om opprettelse av et institutt for kriminologi og strafferett. Her skrev han blant annet: ”Ved opprettelsen av et universitetsinstitutt for kriminologi ville det bli skapt muligheter for en systematisk forsking på langt sikt. Et slikt institutt kunne også tjene som en veilednings- og koordinerings-sentral for undersøkelser som blir satt i gang etter offentlige tiltak eller av interesserte enkeltmenn. … Et institutt for kriminologi vil også kunne få stor betydning for lovgivningsarbeidet på det kriminalpolitiske området. Det kan trygt sies at vårt lovgivningsarbeid på dette området i for liten grad har bygget på empiriske undersøkelser, og derfor i større utstrekning enn nødvendig er blitt skritt ut i mørket.”

Måneden etter at Johs. sendte inn sitt forslag, det gikk fort i gamletiden, vedtok Kollegiet at Instituttet skulle opprettes. Det var den 12 februar 1954. Ni år senere, i 1963, flyttet vi fra sosiologene i Løkkeveien og inn i de hellige haller, Domus Media, midtbygningen i sentrum. Sentrum i sentrum. Jeg var blitt universitetsstipendiat i kriminologi i 1958, og fulgte med på ferden. Det var opp den brede trappen til Aulaen, og så til venstre en trapp videre, og deretter inn til en romslig korridor med kontorer på begge sider, et stort pauserom og bibliotek med lesesal. Og så et kontor til en av de viktigste; Ebba Nissen. Hun som styrte kontoret.

God plass. Ragnar Hauge var kommet allerede i 1960, og ble amanuensis i 1964, trygg og sindig og med mye kunnskap om alkohol, det er teorien om den jeg her har i tankene. Brit Bergersen, hun sto Karl Evang midt i mot i narkotikakrigens tøffeste dager. Jan Brøgger, blådress og paraply var hans naturlige antrekk når han skulle ut i felten og møte tøff ungdom. Det gikk utmerket. Per Ole og andre sentrale medarbeidere kom til oss litt senere.

Nordisk samarbeidsråd for kriminologi fikk også husrom hos oss. Svenskene ville ha et nordisk institutt i Stockholm. Johs. ble utreder og foreslo et omflakkende sekretariat. Svenskene ble nok litt sure, men godtok tanken. Elg Elgesem ble den første sekretær og Johs. formann.

Og så, kanskje viktigst: På jus.siden var det allerede opprettet et spesialfag. På kriminologisiden ble det vedtatt å opprette grunnfag og mellomfag i l966, og undervisningen startet høsten 1968 med blant annet Tove Stang-Dahl som universitetslektor. Her dukket det hurtig opp studenter som senere skulle bli sentrale ved instituttet, – Cecilie Høigård, Guri Larsen, Hedda Giertsen og litt senere Liv Finstad. Det vokste og vokste helt fram til i dag. Og det ble trangt. Vi hadde en ordning hvor førstemann til lesesalen fikk plass. Men var det fullt, var det fullt. Jeg husker ikke helt om det var i Domus Media eller senere i professorboligen, men kriminologistudentene kom til meg og klaget. Det var aldri ledig plass til dem. Juriststudentene var alltid tidligere oppe.

På pausen var det viktig å komme. De aller fleste deltok, bestandig. Der ble det snakket fag. Flere av oss, men særlig Johs. og Anders kom med papirer i hånd, samfunnsspørsmål som de ville ha drøftet. Der var det de fleste dager et levende fagmiljø. Men det må nok samtidig sies. Dette var ikke stedet for det avslappede pludder over knekkebrødet. Så vidt jeg kan huske, var det ikke mange studenter som våget seg inn.

Det var en annen tid. En med litt større aksept av autoritet knyttet til status og ansiennitet. Johs. var den ubestridte leder. Men han var villig til å lytte til det uvante. Kanskje er det i dag litt vanskelig å forestille seg hvor rart det lød noe av det vi kriminologer uten skjemsel ytret i det offentlige rom. Lovbryteren, kanskje var det et vanlig menneske? En som oss? Jeg kjente en statsadvokat. Han fortalte om en kollega, en annen statsadvokat, som hadde fått en trafikkbot. Nå overveiet den botlagte om han kunne fortsette som statsadvokat. Han, en straffet mann!

Dette var før Thomas Mathiesen var begynt å gjøre seg gjeldende med sitt nedenfra-perspektiv og ganske spesielt med KROM hvor han stadig står helt sentralt. Jeg tror at jeg selv i de hine og hårde dager slapp unna med mye av min vranglære fordi jeg stod Anders og Johs. så nær.

Vi hadde også et annet fast samlingspunkt under tiden i Domus Media. Det var lørdagsseminarene. Viktige rettspolitiske og kriminologiske temaer ble tatt opp. Her deltok instituttets medarbeidere, men også sentrale folk fra rettsvesenet. I flere år holdt vi seminaret på lørdager fra tolv til to. Men så spurte høyesterettsjustitiarius om vi ikke kunne holde seminarene en time senere slik at også folk fra Høyesterett kunne nå fram i tide. Slik ble det; lørdagsseminar fra ett til tre, uke etter uke. Den nymotens tanke om fri på lørdager hadde heldigvis ennå ikke nådd oss.

Våre diskusjoner, både de formelle og de uformelle, var som oftest vennlige, og saklige i sin form. Kanskje litt for vennlige. Jeg har ved flere anledninger kritisert tanken om almenprevensjonen. Johs. var lite glad for dette, men sa det ikke i klartekst før i en tale til meg ved min 60-års dag hvor han mente at jeg i de senere år var gått inn i rollen som forkynner med empirien bare som svak bakgrunnsmusikk, og at jeg, helt uriktig, hadde sagt at talsmenn for almenprevensjonen påberoper seg empirisk grunnlag for å straffe. Og han fortsetter: ”jeg synes det er så galt som det kan være. Helt fra min første større artikkel om almenprevensjonen i l950 har jeg ettertrykkelig understreket mangelen av sikker kunnskap på dette område, og at vi er henvist til å bygge på usystematiske erfaringer og common sense.” Johs. mislikte også sterkt at jeg kalte straffen ”Pine”, og ikke bare et ”onde”.

Vi burde ha fått diskutert dette mer. Jeg tror nå i ettertid at reaksjonen til Johs. kom av at han grunnleggende var en så snill mann. Og så var han samtidig professor i lidelsespåføring.

Om hevn og gjengjeldelse hadde han dette å si i førsteutgaven av ”Alminnelig strafferett (1956, s.65):

”I den utstrekning straffen går ut over det som er nødvendig for å uskadeliggjøre eller forbedre lovertrederen selv, blir det en slags menneskeofring på samfunnsnyttens alter.” Og i et avsnitt like under sier han: ”I nordisk strafferetts-vitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle.”
Men nå er noe i ferd med å skje.

 I Odelstingsproposisjon nr. 90 (2003-2004) ”Om lov om straff (straffeloven)” finnes et avsnitt om ”Opprettholdelse av den sosiale ro” (s.80). Her sies: ”At handlingene blir gjenstand for strafforfølgning, og at den eller de skyldige ilegges straff, har en viktig mentalhygienisk virkning.” Og i Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008) nevnes, men bare nevnes, under omtalen av straffens formål: ”Opprettholdelse av den ”sosiale ro” er også et formål med straffen.” (s.19). Og nye røster kommer også fra teoretikernes rekker. Jørn Jacobsen (2009) og Morten Kinander (2014) er eksempler. Det er blitt legitimt å snakke om straff som tilsiktet pine, men nå også med sikte på befolkningens velbehag.

Her, som ofte ellers, savner jeg de mange strafferetts-jurister som engang fantes blant oss. Det var etter mitt skjønn en ulykke for kriminologien at strafferettssiden senere forlot oss og ble en del av offentlig rett. Kanskje også en ulykke for strafferettsjuristene?

Men i 1969 var det slutt. Vi kan vel si at vi ble dyttet ut av Domus Media. Privatretten trengte mer plass. Økonomene hadde forsvunnet fra Professorboligen. Johs. gikk knurrende med på at vi flyttet ned dit.

Og derved er min del av fortellingen slutt, og Ragnhild Hennum tar over.

 

Publisert 24. nov. 2014 10:37 - Sist endra 24. nov. 2014 10:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere