Vitenskap og konstruktiv fengselskritikk: Tre praktiske eksempler

Dette innlegget handler om konstruktiv kritikk og fengsler. Jeg vil si noe om hva som kjennetegner konstruktiv kritikk, og hvordan man kan legge opp til at kritikk kan få gjennomslag og bidra til konstruktive endringer. Jeg tar utgangspunkt i fengselssosiologi, men jeg regner med at poengene vil kunne være relevante for kriminologer og forskere som forholder seg til andre forskningsfelt også.

Av Thomas Ugelvik1

Fengselscelle i Halden Fengsel

Jeg vil begynne med en påstand. I sin bok "Frihet: Et essay om å leve sitt eget liv" forsøker Gunnar Aakvaag (2013) å utvikle en positiv sosiologi. "Positiv" skal her ikke forstås som "positivistisk". Aakvaag mener positiv i motsetning til en negativ og mistenkeliggjørende kritisk sosiologi hvor "kritikk" forstås på en forenklet måte som noe sånt som "å lete etter feil og mangler". Han mener norsk sosiologi – og særlig gullaldersosiologien – har vært altfor opptatt av å finne frem til og dokumentere ting som ikke fungerer. Dette er rart, mener han, spesielt i et land hvor det er mye som faktisk fungerer rimelig bra. Jeg kjenner ikke norsk sosiologi godt nok til å si om Aakvaag har rett eller ikke, men jeg har sans for hans prosjekt, og jeg vil påstå at hans karakteristikk av norsk sosiologi i alle fall kan sies å gjelde for norsk kriminologi, og mer spesifikt for norsk fengselsforskning.

Med utgangspunkt i denne påstanden vil jeg argumentere for en dreining mot en mer konstruktiv kritikk. Og med de samme må jeg si, for jeg vet dette kan være egnet til å misforstås, at jeg selvsagt ikke vil argumentere for en ukritisk fengselsforskning. Det jeg mener er at fengselsforskningen – og i det følgende tenker jeg først og fremst på den akademiske fengselsforskningen, altså den som har utspring i universitetsmiljøene – i veldig stor grad har vært kritisk på en ikke-konstruktiv måte.

Det jeg sikter til, og som Aakvaag også er inne på, er først og fremst en mangel på balanse. Man har bedrevet en slags akademisk "cherry-picking" hvor man ensidig har lett etter og lagt vekt på eksempler på feil og mangler og "kritikkverdige forhold", og man har samtidig – og dermed – gjort seg blind for gode eksempler på vellykket praksis. Dette har ført til at fengselsforskerne i nokså stor grad har gjort seg irrelevante og til dels uspiselige for praksisfeltet, noe som igjen har gjort at forskningsresultatene ikke har blitt lest som noe praksisfeltet trenger å forholde seg til og rette seg etter. Derfor kan mye av det som har vært publisert av norsk akademisk fengselsforskning forstås som tapte muligheter: Man kunne ha hatt en positiv innvirkning, man kunne ha deltatt i en dialog som kunne skapt konstruktive effekter i verden, men man gjorde det ikke.

Jeg vil argumentere for at kritikken må bli mer slik vi forventer av en film- eller litteraturkritiker: svakheter og styrker ved la oss si filmen diskuteres på likt grunnlag, konkret og presist. De kan gjerne holdes opp mot hverandre til en samlet vurdering; man kan godt ende opp med at konklusjonen er at "dette er en dårlig film", men det er et sjeldent brudd med sjangerforventningene å entydig og utelukkende legge vekt på alle manglene og problemene. Jeg mener altså at vi trenger en kritisk fengselsforskning. Men "kritikk" kan ikke være synonymt med "negativ vurdering". En konstruktiv fengselskritikk må, kort sagt, være villig til å stille spørsmålet "Hva er et godt fengsel?" og den må operere med et rammeverk hvor dette spørsmålet kan besvares – i alle fall kunne ha vært besvart – rimelig presist og konkret. I det følgende skal jeg komme med tre gode eksempler – alle fra Storbritannia – som kan fungere som inspirasjonskilder for den som måtte være enig med meg; tre eksempler på fengselskritikk som beviselig og utvilsomt har vært konstruktiv på den måten at de har skapt positive endringer for dem som bor og jobber i fengslene. Til slutt skal jeg forsøke å trekke ut noen fellestrekk som det er mulig å la seg inspirere av.

Like sikkert som at det finnes dårlige, dysfunksjonelle og destruktive fengsler og fengselsavdelinger, like sikkert finnes det (i alle fall relativt sett) bedre, mer konstruktive, mer velfungerende institusjoner. Problemet er hvordan, med hvilket verktøy, man kan finne ut hva som er hva. De tre eksemplene jeg har valgt, kan oppsummeres med nøkkelordene "legitimitet", "moralsk klima" og "tilsyn".

Legitimitet
Det første begrepet, legitimitet, er et av begrepene som er aller mest i vinden innen internasjonal fengselsforskning akkurat nå; vi ser en masse artikler med L-ordet i tittelen, for ikke å glemme fjorårets viktige antologi Legitimacy and criminal justice, redigert av Justice Tankebe og Alison Liebling (2013). Legitimitet viser, for Richard Sparks (1994; Sparks og Bottoms, 1995), som er en av dem som har skrevet mest om legitimitet i fengsel, til påstander fra makthavere om at den makten de er tildelt og utøver kan rettferdiggjøres. Det er også et spørsmål om de uten makt, de som er "objekter" for maktutøvelsene, er enige i rettferdiggjørelsene, og hvordan de reagerer på maktbruken. Historisk har slike påstander om legitimitet blitt grunnlagt i alt fra guds nåde til demokratiske valg. For David Beetham (2013), som er det navnet som kanskje aller sterkest er knyttet til legitimitet som forskningsfelt, er de grunnleggende elementene av legitimitet at maktbruk kan sies å være legitim når

- Den forholder seg til etablerte lover og regler (legal validitet)
- Lover og regler kan rettferdiggjøres med referanse til oppfatninger og verdier som deles av både makthaverne, de som er gjenstand for maktbruk og samfunnet for øvrig og
- Man kan se tegn på tilslutning eller samtykke fra som er underlagt maktbruk.

Det er altså to sider her – på den ene siden makthavernes påstand om legitimitet, på den andre siden reaksjonene fra de uten makt. Slike kriterier kan aldri oppnås hundre prosent; det er som vi vet fra fengselsforskning rimelig vanlig at de som utsettes for maktbruk oppfatter i alle fall deler av maktbruken som problematisk. Legitimitet er altså ikke, i dette perspektivet, snakk om en absolutt, det er ikke et enten/eller, men snarere et fenomen på en skala.

Dette kan operasjonaliseres og studeres i praksis. Oppfatter fangene i fengslene de ulike formene for makt som settes i arbeid overfor dem som legitim? I min erfaring, men jeg har ikke ennå studert det systematisk, er svaret i noen tilfeller ja, i andre tilfeller nei. I hvilke tilfeller, under hvilke betingelser oppfatter de makten som legitim? Det som gjerne kalles prosedural legitimitet (Tyler, 2006) er viktig – at ting går "rett for seg", at man gjør ting "etter boka" – men legitimiteten har mange andre fasetter. Det er for eksempel et interaksjonselement; noen fengselsbetjenter er flinkere enn andre til å utføre oppdrag på måter som er konflikt-dempende og som skaper opplevelsen av legitimitet enn andre.

Hvorfor er dette viktig kan man selvsagt spørre, hvorfor skal man bruke tid på legitimitet i fengsel? Fordi forskning (Sparks, Hay og Bottoms, 1996) viser at legitimitetsunderskudd er symptomer på at det er fare på ferde. Når legitimiteten bryter sammen, blir institusjoner farlige og destruktive. Vi har også sett at legitime fengsler gir lavere tilbakefall til kriminalitet, færre selvmord, nedgang i bruk av fysisk makt og tryggere institusjoner for alle som ferdes der (Liebling, 1992, 1997; Liebling og Arnold, 2004; Bottoms og Tankebe, 2012, 2013; Liebling, 2013). Slik sett kan studier av legitimitet åpne opp for argumenter i retning av mer legitime, og dermed i en viss forstand bedre, avdelinger og institusjoner; det er en måte å rette kritikken på og gjøre den konstruktiv. Stadig flere studier tyder på at fengsler som er legitime fungerer bedre og er bedre både å jobbe og bo i. Denne måten å tenke på har fått helt konkrete effekter for utforming av rutiner i engelske fengsler, ikke minst gjennom den såkalte Woolf-rapporten som fulgte opptøyene i Strangeways fengsel i 1990.

 

Moralsk klima
Det andre nøkkelordet var moralsk klima. Dette begrepet er nært knyttet til Alison Liebling ved Universitetet i Cambridge og det arbeidet som foregår på hennes Prisons Research Centre hvor jeg var gjesteforsker i seks måneder i 2012. Liebling og hennes mange allierte opp gjennom årene har i nært samarbeid med innsatte og ansatte i en rekke fengsler utviklet den såkalte MQPL-surveyen som står for Measuring the Quality of Prison Life (Liebling og Arnold, 2002; Liebling og Arnold, 2004; Crewe og Liebling, 2011; Liebling, Hulley og Crewe, 2011). Det er snakk om et omfattende spørreskjema som er utviklet for å treffe de delene av fengselshverdagen som fangene selv mener er viktigst for deres trygghet, trivsel og vekst i institusjonene. Det er altså snakk om en måte å konkretisere spørsmålet "hva er et godt fengsel?" på en slik måte at man ender opp med sammenlignende data som, i tillegg til mer tradisjonelle kvalitative elementer som intervju- og observasjonsmateriale, kan gi et rimelig godt svar på spørsmålet "er dette fengselet et godt fengsel?". Lieblings arbeid har flere gode sider. På den ene siden er metodikken utviklet nedenfra; fangene føler at spørsmålene treffer, at de riktige spørsmålene blir stilt, og at man samlet sett klarer å forstå hva som er viktig for dem som har skoen på. På den andre siden oppleves resultatene som viktige og treffende for de som styrer fengslene. På avdelinger hvor resultatene er gode, kan MQPL-surveyen brukes til å styre forholdene slik at de blir enda bedre. På avdelinger hvor resultatene er dårlige, blir akkurat hva som er problemet og hva som bør gjøres tydelig på en rimelig konkret måte. Dette er en konstruktiv kritikk som evner å sette fingeren på hva som bør gjøres og som blir tatt på alvor, til en slik grad at alle fengslene i Storbritannia nå også bruker MQPL-skjemaet i internkontroll.

 

Tilsyn
Det siste nøkkelordet er "tilsyn". Her sikter jeg til det omfattende arbeidet som Her Majesty's Inspectorate of Prisons (HMIP) gjør i britiske fengsler.  HMIP er en frittstående og uavhengig tilsynsenhet som har ansvaret for tilsyn i alle fengsler og fengselslignende institusjoner (som utlendingsinternater, politiarrester, militære "kakebuer" og lignende) i England og Wales. Jeg er klar over at deres omfattende rapporter er helt i utkanten av det vi vanligvis kaller "forskning", men HMIP-ansatte publiserer også jevnlig forskningsversjoner av arbeidene deres i vitenskapelige tidsskrifter, så de får også være med her. For den som kjenner de norske tilsynsrådenes arbeid i norske fengsler – jeg har vært til stede ved tilsyn i flere fengsler – så kan det være litt pinlig på Norges vegne å se hvor profesjonelt HMIP går til verks. Når de kommer på uanmeldte besøk til et fengsel, så kommer de et team på fem til ti personer, og de blir i fengselet i to uker eller mer. De tar ut nøkler til anstalten, og de beveger seg fritt rundt i institusjonen; her er det ingen scriptet rundtur. Og de forholder seg til meget detaljerte og tydelig formulerte forventninger til ulike sider av fengselsdriften. Disse forventningsdokumentene ligger åpent tilgjengelig på nettsidene deres og er vel verdt en kikk.  Fra første dag går de i dialog med ledelsen av fengselet om det de observerer. De har daglige møter på slutten av dagen med direktøren om det de har funnet; det blir en kritisk samtale av det. Når selve tilsynet er over, trekker de seg tilbake og skriver en rapport som gjerne er på mellom 100 og 150 sider, og som legges åpent tilgjengelig på nettet. Dette er en kritikk som er grundig, dialogorientert, konstruktiv og som tas på alvor.

 

Konklusjon
Hva kan fengselsforskere lære av disse tre eksemplene? Dette er alt sammen kritikk som er potensielt positiv, ikke entydig negativ. Alle tre eksempler bruker metodikk som er like godt egnet til å finne gode eksempler på god praksis, som dårlige. Om man ønsker å være konstruktiv, kan man ikke, som Thomas Mathiesen har foreslått, gjøre abolisjonisme til en "generell innstilling" eller en grunnholdning som gjennomsyrer alt man gjør. Vi kan ikke, på spørsmålet "hva er et godt fengsel?" komme med svaret "et fengsel som ikke finnes" og forvente at det oppleves som konstruktivt.

Alle tre eksemplene er dialogiske, ikke monologiske. De legger vekt på å gå i dialog med systemet og dets representanter, ikke entydig på systemets premisser, men på et språk som systemet kan forstå og oppfatter som relevant. Så er spørsmålet om dette bare er en oppskrift på nyttig idioti. Går man systemets ærend med en sånn modell? Blir man en "fagets fiende" fortapt i forfengelig glede over å "tjene staten" (Christie, 1987)? Jeg vil mene nei; alle tre eksemplene har beviselig fått konkrete positive resultater. De har gjort livet i fengsel bedre å leve.

Alle tre eksemplene er eksempler på kritikk som ansvarliggjør kriminalomsorgen. Flere har pekt på en tendens – internasjonalt og i Norge – til at det finnes en retorikk som plasserer ansvaret for rehabilitering og tilbakeføring på individets skuldre. Jeg har selv skrevet et sted at kriminalomsorgen sier at de skal sko deg, men trene og løpe får du gjøre selv (Ugelvik, 2011). Den såkalte tilbakeføringsgarantien (som i alle fall inntil nylig var en politisk realitet) høres jo ut som noe som binder og ansvarliggjør kriminalomsorgen, men vi får jo høre at det ikke er en egentlig garanti. Alle disse tre formene for konstruktiv kritikk har til felles at de gjør kriminalomsorgen tydelig og konkret ansvarlig for å drive gode fengsler.

For å avslutte: En effektiv, konstruktiv fengselskritikk er slik jeg ser det (1) potentielt positiv, ikke entydig negativ; (2) den er dialogisk, ikke monologisk; og (3) den er ansvarliggjørende på en konkret og relevant måte.

 

Note

1 Teksten er en lett omskrevet versjon av et innlegg holdt på et arbeidsseminar om fengselssosiologi på IKRS 05.06.2014.  Takk til arrangørene og de andre deltakerne som deltok i det som ble en inspirerende samtale.

 

Litteratur
Aakvaag, GC (2013): Frihet: Et essay om å leve sitt eget liv. Oslo: Universitetsforlaget.

Beetham, D (2013): The Legitimation of Power. Houndmills: Palgrave Macmillan.

Bottoms, A og J Tankebe (2012): "Beyond Procedural Justice: A Dialogic Approach to Legitimacy in Criminal Justice". The Journal of Criminal Law and Criminology 102 (1), 119-170.

Bottoms, A og J Tankebe (2013): "'A Voice Within': Power-Holders' Perspectives on Authority and Legitimacy". J Tankebe and A Bottoms (red.): Legitimacy and Criminal Justice: An International Exploration. Oxford: Oxford University Press.

Christie, N (1987): "Fagets fiender". Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab 74 (4), 291-299.

Crewe, B og A Liebling (2011): "Are Liberal Humanitarian Penal Values and Practices Exceptional?". T Ugelvik og J Dullum (red.): Penal Exceptionalism? Nordic Prison Policy and Practice . Houndmills: Willan.

Legitimacy and Criminal Justice: An International Exploration (2013). Tankebe, J og A Liebling (red). Oxford: Oxford University Press.

Liebling, A (1992): Suicides in Prison. London: Routledge.

Liebling, A (1997): Security, Justice and Order in Prison: Developing Perspectives. Cambridge: Institute of Criminology, University of Cambridge.

Liebling, A (2013): "'Legitimacy under Pressure' in High Security Prisons". J Tankebe og A Liebling (red.): Legitimacy and Criminal Justice: An International Exploration. Oxford: Oxford University Press.

Liebling, A og H Arnold (2004): Prisons and Their Moral Performance: A Study of Values, Quality, and Prison Life. Oxford: Oxford University Press.

Liebling, A og H Arnold (2002): Measuring the Quality of Prison Life. London: Home Office (Findings 174).

Liebling, A, S Hulley og B Crewe (2011): "Conceptualising and Measuring the Quality of Prison Life". D Gadd, S Karstedt og S F Messner (red.): The Sage Handbook of Criminological Research Methods. London, Thousand Oaks, New Delhi: Sage.

Sparks, R (1994): "Can Prisons Be Legitimate? Penal Politics, Privatization, and the Timeliness of an Old Idea". British journal of criminology 34 (5), 14-28.

Sparks, R og AE Bottoms (1995): "Legitimacy and Order in Prisons". British journal of criminology 46 (1), 45-62.

Sparks, RF, W Hay og AE Bottoms (1996): Prisons and the Problem of Order. Oxford: Clarendon Press.

Tyler, TR (2006): Why People Obey the Law. Princeton & Oxford: Princeton University Press.

Ugelvik, T (2011): "Hva er et fengsel? En analyse av manualen til en sosial teknologi". Retfærd 34 (1), 85-100.


 

Emneord: Fengsel kritikk kritisk frihet
Publisert 10. juni 2014 10:09 - Sist endra 10. juli 2017 09:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere