Kriminalisering av narkotika er ikke-politikk

Kriminalisering er ikke-politikk og står ofte mer i veien enn den bidrar til et godt samfunn. Her som i andre sider av livet, gjelder det som engelskmennene sier, at "less is more".

Av Nicolay B. Johansen

Tavastehus slott, eller Hämeenlinna i Finland, bygd på 1200-tallet. Muren rundt de fortifiserte slottene utgjorde både fysisk beskyttelse og en form for begrensning i herskerens rekkevidde.

Politiets overivrige innsats mot hasjrøykende ungdommer i Bergen har utløst mange reaksjoner. For det første er det blitt påpekt at dette er en reaksjonsform verdig en politistat. For det andre har forslaget om å legalisere cannabis igjen blitt aktuelt. 

Jeg vil problematisere forbud og kriminalisering som politiske virkemidler. Først vil jeg oppsummere erfaringene fra Bergen i siste uke. Dernest vil jeg fremføre et litt annet argument for såkalt legalisering.

Politiet i Bergen har arrestert 40 ungdommer fra 8 forskjellige skoler for befatning med narkotiske midler (17. og 18. februar). Ungdommene har til dels blitt arrestert på skolen og enkelte lærlinger har blitt hentet fra arbeidsplassene sine. Dette ble begrunnet med at det skulle virke avskrekkende på andre. Nå spres bekymringen til hele landet, og i Buskerud omtales det at politiet ikke får gjennomføre ransakelser som at skolen er et «fristed». Det fremstilles således som at alle steder der politiet ikke ferdes, er fristeder.

Politiet har i en lengre periode foretatt ransakelser av skoleungdom ved uanmeldt oppmøte i skoleklasser med hund spesialtrent for å lukte narkotiske stoffer. Denne praksisen ble stoppet etter protester fra elevene og rettslige så vel som offentlige innspill fra blant annet Jon Wessel-Aas i advokatfirmaet Bing Hodneland. Tanken at man kan forebygge ved trusselen om at politiet kan dukke opp på et hvert tidspunkt (jamfør lenke over) er besnærende, men autoritær. Det kan ikke være slik at politiet skal sikre all mulig orden. Det må først og fremst påhvile sivilsamfunnet. Hvis man får panikk hver gang noen begår et lovbrudd mister man lett de grunnleggende prinsipper for vår samfunnsformasjon av syne.

I Bergen gikk man dessuten uforholdsmessig hardt til verks overfor nokså bagatellmessige forhold. Flere stater i USA har nå legalisert omsetning og bruk av cannabisprodukter. Å bruke denne typen rusmidler er uansett ikke dramatisk, selv om det er ulovlig. Det politiet har gjort med uanmeldte besøk (praktisk talt kroppsvisitasjoner) de senere år, forteller en tydelig historie om at kriminalpolitikk lett kan ledes i autoritær retning.

Bekymringen for denne utviklingen vokser i flere leire. Så forskjellige folk som Høyesterettsdommer Ketil Lund og Minervas kommentatorer Jan Arild Snoen og Egil Bakke, bare for å nevne noen, har etter hvert sluttet rekke med Nils Christie og andre med opprop om at narkotikapolitikken bør endres; narkotika bør legaliseres. I Bergen ulmer det også i politiske kretser. Dette vil antageligvis utløse de vanlige motforestillingene fra Norsk Narkotikapolitiforening, Actis og andre, foruten de forutsigbare avvisninger fra ansvarlig politisk hold. De vil blant annet si at signaleffekten av å legalisere er uheldig. Når det gjelder cannabis er Actis bekymret for en hver økning i bruk.

Jeg vil være enig med kriminaliseringstilhengerne i en ting, og det er at legalisering uansett stoff ikke er et mål. Men legalisering er derimot en forutsetning for å sette på plass en helhetlig narkotikapolitikk. Det gjelder cannabis i særdeleshet, men det gjelder i prinsippet også andre ulovlige stoffer. Jeg vil i det følgende gå til det litt, men ikke helt, uvanlige skritt å mene noe sterkt om hva slags politikk som er riktig. Poenget er å rette oppmerksomhet mot straffeloven som politisk styringsmiddel og påpekte noen prinsipielle sider ved denne. Jeg vil si noe om hva «legalisering» betyr. Min påstand er lett overdrevent at vi ikke har noen narkotikapolitikk. Legalisering er en forutsetning for i det hele tatt å lage en.

 

«Legalisering» rett forstått

Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg er bare en av en lang rekke personer som har gjort seg til talsmann for en eller annen form for liberalisering av narkotikapolitikken. Men det er en misforståelse å hevde at disse menneskene er tilhengere av «legalisering», om man med dette mener at det skal være fritt frem for narkotika og rusmidler. Poenget er det motsatte. Det er misvisende å stille motsetningene mellom rabiate anarkister på den ene siden og veloverveid nøkternhet på den andre siden. I den grad dette er en relevant motsetning er forholdet motsatt. Om noe, så er det den rådende politikken som skaper anarkiet. Noen overdrevne historiske linjer vil tydeliggjøre dette poenget.

Straff er en form for utstøting, en trussel i siste instans. I dag forbindes straff med fengsler, men for et par hundre år siden ble man dømt fredløs. Man ble bokstavelig talt satt utenfor byporten, uten mulighet for å komme inn igjen. Og den som hjalp den fredløse risikerte samme skjebne. Løsningen var skogen, man var overlatt til ville dyr og nådeløse naturkrefter uten samfunnets beskyttelse.

Straff betyr ikke lenger den visse død, som for de fredløse. Mennesket må lide for sine handlinger, men når straffen er sonet, er man formelt sett atter et likeverdig samfunnsmedlem.

Straffetrusselen virker i en viss grad på oss alle. Men på de som ikke føyer seg, fører straffetrusselen til at at hele deres livsførsel blir satt utenfor samfunnet. For de menneskene for hvem lovbruddene blir den aktiviteten alt annet dreier omkring, snakker vi om at de skaper en underverden. Underverdener er statsløse samfunn, for de slipper ikke politiet inn. Der er politiet en trussel, og typisk gjelder den sterkestes rett, basert på fysisk makt. Hit rekker ikke Straffelovens lange arm. Men enda viktigere, selv ikke lovens enda lengre administrative og privatrettslige armer rekker inn i underverdenen. Her gjelder ikke avtalerettslige bestemmelse, ingen helseforskrifter, ingen rettigheter for arbeidstagere og ingen meglingsorganer står til disposisjon. Justervesenet er fraværende, mattilsynet har ingen adgang og den beste advokat er å ha en gjeng i ryggen.

Noen grupper definerer seg utenfor loven på egenhånd, som de såkalte enprosents MC-klubbene Hells Angels og Bandidos. De er som en tredje men etter hvert mindre aktiv gruppe så treffende kaller seg selv, ”Outlaws”. De er utenfor loven. Utenfor loven er utenfor samfunnet. Dette er grupper hvor menneskene er knyttet til en identitet, som er definert som utenfor. Irregulære migranter er en annen gruppe utenfor loven. For dem gjelder praktisk talt ingen av samfunnets beskyttelsesorganer. De er fritt vilt, og blir de tatt fører det (i stor grad) til utsending.

 

Anarkiet i storsamfunnets midte

Narkomane er i en særstilling blant mennesker som bryter loven siden absolutt alt de foretar seg er straffbart. Det er ikke bare produksjon og omsetning som er straffbelagt, men bruk og besittelse. Narkomaniens vesen innebærer et krav om kontinuerlig påfyll av stoffene. Dermed er man en permanent lovbryter. Over alt man beveger seg er man potensielt «arresterbar». Det finnes mange sovende lover, også i Norge. Men legemiddelloven og straffelovens narkotikakapitler hviler ikke et eneste sekund. Politiet kaller det, med politisk støtte, ”nulltoleranse”. Det betyr at politiet skal ta alt de ser og sluse det inn i straffesakskjeden. I tillegg leter de opp lett gjenkjennelige gatefolk. Skal man anmelde et tyveri, eller kanskje et ran, risikerer publikum at politiet ikke har kapasitet. Men kapasitet er ikke et problem i jakten på narkomane.

Slik har de narkomane blitt støtt ut i en underverden. I permanent jakt på den dyre narkotikaen lever de i et statsløst samfunn. De har helse som flyktninger i den tredje verden, de er underernærte, voldsutsatt, ransutsatt, ferdes i et miljø uten egentlig samhold, de fornedrer seg hver dag og dør mer enn noen annen gruppe vi vet om.

De lever i en underverden, men de har ikke selv definert seg som ”outlaws”. Og de har rettmessig adgang til riket. Likevel er de gjennom straffebestemmelsene og politiets tolkning av sine oppgaver støtt helt ut i skyggenes dal, som de fredløse ble i middelalderen. De er som dem pavene gjennom bannbuller ekskommuniserte som kjettere, de er fritt vilt for oss ærbare samfunnsmedlemmer. I den grad de lager et samfunn på utsiden av samfunnet, er det en verden der sykdommer florerer, den sterkeste har rett og alle lurer på alle.

 

Ikke-politikk

Det er dette som er anarkiet. Og det er kriminaliseringstilhengerne som skaper det. Straffeloven stiller det som kriminaliseres utenfor loven. Dermed er handlingen utenfor regulering. Her er forklaringen på at man i sin tid ikke kunne opprette ordninger for å kontrollere innholdet i Ecstasy-tablettene som ble solgt på utesteder. Stoffene var til dels svært giftige, men å kontrollere stoffene var utenfor loven. Det er også derfor det er så vanskelig å etablere såkalte sprøyterom. Det er fordi det som er utenfor loven, det skal ikke røres av staten. Vanligvis kan man omgå slike symbolske dilemmaer ved å være litt fleksible med håndhevingen av lovverket. Sprøyteutdelingen som ble opprettet i forbindelse med HIV-epidemien hadde for eksempel ikke vært mulig dersom politiet ikke hadde latt være å stå rett ved siden av ”Sprøytebussen”. Men når man skulle opprette sprøyterom, var det ingen vilje til fleksibilitet. Snarere tvert i mot.

Etter at Stortinget hadde vedtatt en prøveordning med sprøyterom i Oslo, fant noen ildsjeler ut at dette kunne være i strid med straffeloven. En allianse mellom avholdsbevegelsen og innbitte byråkrater klarte sammen med selveste Riksadvokaten å forpurre dette vedtaket ved å kreve en utredning om hvorvidt vedtaket var forenlig med lovverkets forbud mot bruk og besittelse av narkotika. To år brukte lovavdelingen i justisdepartementet på å slå fast at dette var lovlig. To år sto sprøyterommet klart til bruk, i vente på denne avklaringen.

Jeg tror ikke disse sprøyterommene i seg selv løser mange problemer. I hvert fall ikke med dagens begrensede utforming. Det er heller ingen grunn til å tro at heroinforskriving vil være noe stort bidrag til løsning. Det denne historien forteller er to andre ting.

1. Kriminalisering er et hinder for å skape velrettede tiltak. Det går uendelig treigt med å etablere tiltak som faktisk er til hjelp for en akutt hjelpetrengende gruppe mennesker. Det tok ti år fra man begynte så smått med prøveordninger for substitusjonsbehandling. Det var helt umulig mente de fleste, for det brøt med visjonen om det narkotikafrie samfunn. Det måtte prøves og evalueres. Og bygges. Og ansettes. Ti år senere, var det vi nå kaller LAR i gang med et meningsfylt antall klienter. Ti år, det var mange overdoser det! Og enda verre, det var mye levd lidelse for dem som overlevde. Tenk om de ansvarlige fra politisk hold hadde følt at det hastet med å redde disse menneskene? Hva om man hadde satt i gang en organisasjon som er vant til krisehåndtering i stedet? Veivesenets håndtering av flommen i Gudbrandsdalen var forbilledlig. Der fikk noen hundre mennesker kjelleren full av vann. I byene dør et tresifret antall unge mennesker hvert år, og enda flere lever i armod. Kunne ikke noen fra veivesenet håndtert deres situasjon?

2. Vi har kun i begrenset grad en narkotikapolitikk. Det som er nødvendig, er å utvikle tiltak som kan hjelpe gruppen av utslitte gatenarkoman der de er i dag. De trenger å få hjelp på deres premisser. Vi trenger ikke flere behandlingsplasser der man må være rusfri for å komme inn, og blir kastet ut om man fortsetter med det som var problemet.

Sprøyterom og heroinforskriving er bare første skritt for å i det hele tatt skape en narkotikapolitikk. De store kontrollsystemene må bort og erstattes av en form for distribusjon som er mer innvevd i det sivile samfunn. Vi trenger lav-terskel medikamentassistanse, og forsterkede hybelhus. Vi trenger spredning av lavterskel tilbud over hele landet. Botilbud, helsetilbud, mat. Sprøyter, heroin, askorbinsyre, gi dem det de trenger i ordnede former, og uten å kreve at de skal søke rusfri behandling.

Politiaksjonene i Bergen har atter demonstrert at det autoritære finnes som mulighet og delvis realitet på narkopolitikkens område. Temaet her imidlertid kriminalisering som styringsverktøy. Nok en gang står straffeloven i veien for en helhetlig politikk.

I dag er gruppen av gatenarkomane så nedkjørt at vi ikke kan regne med dem på arbeidsmarkedet. Men hvordan skal disse tiltakene utformes, og hvordan kan medisinen kanaliseres til den enkelte bruker? Er apotekene virkelig en god løsning? Spesialisthelsetjenesten, har ikke de for mye makt? Fastlegene, kunne de fått en større rolle? Spørsmålene handler om hvordan narkotikaen skal reguleres, hvordan anarkiet skal oppheves.

Men det krever i så fall at det lettes på det jernburet som heter straffeloven. Legalisering er ikke et mål i seg selv. Legalisering er det første nødvendige skritt for å lage en narkotikapolitikk som ikke bare skyver problemet utenfor byporten.

Kan hende er poengene i artikkelen overdrevet, men de er ikke uten substans. Selv om poenget er å diskutere straffeloven som virkemiddel, er det nok også nødvendig å skjelne mellom typer av stoffer skarpere enn det er gjort her. Det er heller ikke slik at all håndheving av narkotikapolitikk er autoritær eller verdig en politistat. Fremgangsmåten i Bergen illustrerer narkotikapolitikkens potensial for trekke vår samfunnsform i autoritær retning. Hovedpoenget er likevel at kriminalisering er ikke-politikk, og står mer i veien enn den bidrar til et godt samfunn. Her som i andre sider av livet, gjelder det som engelskmennene sier, at "less is more".

 

Publisert 27. feb. 2014 11:25 - Sist endra 19. nov. 2020 08:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere