Narkotikapolitisk nulltoleranse

Uttrykket "nulltoleranse" har kommet i fokus etter de omfattende aksjonene mot narkotika ved skoler i Bergen og høyrepolitikeren Skutles hasjrøyking. Både Bergen Høyre og Erna Solberg har framholdt at Høyre har nulltoleranse mot bruk av narkotiske stoffer. Men hva betyr nulltoleranse?

Av Jenny Maria Lundgaard

Forsiden til Lundgaards bok. Akademika forlag 2011. Lundgaard er stipendiat i kriminologi ved Politihøgskolen i Oslo.

Nulltoleranse er blitt betegnet som høyresidens ideal (Garland 2001: 102), men dette er en sannhet med modifikasjoner; det kriminalpolitiske språket fra nulltoleransen er adoptert av en langt bredere politisk offentlighet, om enn i noe ulike former. I denne kommentaren vil jeg fremheve noen momenter fra min bok "Nulltoleranse på norsk" som kom ut i 2011.

Begrepet "nulltoleranse" blir nå brukt i mange sammenhenger, men har en etter hvert kjent opprinnelse i New York-politiets (NYPD) reformer på 90-tallet. En bred reformering av politietaten under ledelse av William Bratton og Rudolph Giuliani la grunnlaget for det som ble kjent som NYPDs mirakelkur mot kriminalitet. Hvorvidt det faktisk var nulltoleransestrategiene som ga kriminalitetsreduksjonen i byen skal det ikke brukes plass på her, her vil jeg spørre hva slags konsekvenser en nulltoleransestrategi har for hvordan en møter den mindre alvorlige kriminaliteten i samfunnet.

New Yorks reformer på 90-tallet var et konglomerat av interne styringsstrukturelle endringer og polititaktiske endringer. I den sistnevnte gruppen finner vi flere reformer som bygget på teorien «Broken Windows», opprinnelig publisert i et lite essay av James Q. Wilson og George Kelling (1982). Denne teorien hevder at det må reageres også mot små overtredelser, fordi det er uorden, tegn på forfall og småkriminalitet som legger grunnlaget for, og er årsaken til alvorlig kriminalitet, endog vold og drap. Utfra denne strategien vokste det som ble kjent som nulltoleranse; kort oppsummert som harde reaksjoner på små overtredelser.

Politipraksisen som fulgte i New York var preget av slike kraftige reaksjoner på små overtredelser og en politistyrke som møtte kritikk for å være overdrevent brutale. Og det er kanskje ikke så rart? Hva skjer med politiets arbeid når deres reaksjon på de små overtredelsene anses like viktig som reaksjon på alvorlige lovbrudd? Når en tror at en forebygger alvorlig kriminalitet når en møter forseelser og uorden? Strafferettens forholdsmessighetsprinsipp slår fast at straffen eller reaksjonen mot et lovbrudd skal stå i forhold til lovbruddets alvorlighet (se Auglend m.fl, 2004). Dette prinsippet tilsidesettes når reaksjonen skal gjøres hardere, fordi en antar at mer alvorlige hendelser kan følge dersom en ikke reagerer.

Nulltoleransen, slik den har sitt utspring i Broken Windows, innebærer en forutsetning om årsakene til alvorlig kriminalitet, og den innebærer dermed også en klar idé om at de små hendelsene må slås kraftig ned på. Bak ligger en frykt for at situasjoner vil eskalere og samfunnet vil miste kontrollen. Denne grunnleggende ideen kan beskrives som en «hvis ikke»-tankegang – hvis vi ikke reagerer på dette, så… Nulltoleranse innebærer et krav om en reaksjon, en formaning om at noe må gjøres, også med det som i utgangspunktet ikke er så alvorlig. Dette kan betegnes som en ideologi, eller idé, fundert i den antatt kausale sammenhengen hvor aksept for de små overtrampene vil legge grobunn for mer alvorlige hendelser og grovere kriminalitet. Tankegangen har gjennomsyret mye kriminalpolitikk i Vesten, også på denne siden av Atlanterhavet.

Nulltoleransen og det handlekraftige budskapet er med å lukke døren for debatt. I Nulltoleranse på norsk viser jeg hvordan politistrategier preget av «lawmaking without pity» (Simon 2007; 164) står i motsats til et politimessig skjønn. Når begrepet kom til Norge ble det fylt med innhold, og betegner «noe man ikke aksepterer forekomsten av, og noe det ikke går an å forhandle om» (Lundgaard 2011, 97). Den norske narkotikapolitikken står i spagaten – den preges både av nulltoleranseidealer og målet om det narkotikafrie samfunn, men også av en mer pragmatisk tilnærming, preget av skadereduksjon og ideer om at rusbruk primært handler om helse- og sosialpolitikk.
Hva som møtes med politimakt er et politisk spørsmål. Nulltoleranse blir påkalt i situasjoner hvor det må framvises handlekraft fra politisk hold. Nulltoleransen fastholder at også mot de små overtredelsene må det finnes en kraftig reaksjon. Det må settes et eksempel, det må trekkes en grense, og denne grensen er absolutt og ikke gjenstand for diskusjon. Nulltoleransen avviser nyanser og den avviser forhandling. Spørsmålet er om denne tankegangen fremdeles skal være retningsgivende i narkotikapolitikken.

 

Kilder:

Auglend, R., H.J. Mæland & K. Røsandhaug (2004): Politirett. Oslo, Gyldendal Akademisk

Garland, D. (2001): The Culture of Control: Crime and Social Order in Contemporary Society. Oxford, Oxford University press

Lundgaard, J. M. (2011): Nulltoleranse på norsk. Oslo, Unipub/Akademika

Simon, J. (2007): Governing Through Crime: How The War on Crime Transformed American Democracy and Created a Culture of Fear. Oxford, Oxford University Press

Wilson, J. Q. & G. L. Kelling (1982): “Broken Windows: The police and neighbourhood safety”, I: McLaughlin, E., J. Muncie and G. Hughes (2003): Criminological Perspectives: Essential Readings. London, Thousand Oaks, New Delhi, Sage Publications

Zimring, F. E. (2007): The Great American Crime Decline. New York, Oxford University Press

Zimring, F. E. (2012): The City That Became Safe. New York, Oxford University Press

 

Publisert 3. apr. 2014 15:27 - Sist endra 19. nov. 2020 08:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere