Ransbølge

Pressens dekning av ran, med særlig fokus på Oslo, ser ikke ut til å avta med det første. Og nå har justisministeren og lokale myndigheter varslet en rekke tiltak for å demme opp for bølgen. Dermed er de fleste ingredienser i en klassisk moralsk panikk til stede. Men selv om det er vanskelig å se noen virkelig bølge av ran, er det gode grunner til å ta tak i ran som skjer på åpen gate. I et land med lite kriminalitet som Norge, er den ellers utopiske drømmen om at man kan oppleve perioder uten personran, faktisk mulig å se for seg.

Kommentar av Nicolay B. Johansen

Ran på åpen gate kan være svært alvorlig for den som utsettes for dem. Det er ikke vanskelig å finne beretninger om ransofre som traumatiseres, og skades alvorlig i møte med trusler og vold fra ransmenn. Her er det imidlertid også viktig å ikke glemme, at svært mange av anmeldelsene er mindre alvorlige. Aftenpostens egen kommentator Henning C. Ekroll fortalte 7. november om sin opplevelse. Ingenting skal trekkes fra alvorligheten i et ran, samtidig som det også er slik at nok en del ransoffer gjør som Ekroll, ser på det mest som irriterende og forulempende. Da Ekroll ble ranet, midt i det mest belastede strøket på det mest utsatte tidspunktet, ble han ikke mer skadet eller traumatisert enn at han kjøpte seg en kebab på veien hjem.

Det sies at ranerne bruker uttrykket å gå på "epleslang" når de begår slike ran, med henvisning til det mest attraktive produktet de er ute etter. Uttrykket kan være en indikasjon på at de ikke helt forstår rekkevidden av deres handlinger. Det er også en velkjent dimensjon ved slike lovbrudd, at gjerningsmennene oppfatter hendelsene som mindre alvorlige enn ofrene. De forstår ikke alltid hvor truende og traumatiserende deres oppførsel virker.

Når vi ser på tallene over registrerte ran, skal vi ha to forhold i mente. For det første er ikke alle disse sakene like alvorlige. Og for det andre må vi regne med at det finner sted et visst omfang av saker, der offeret ikke finner det hensiktsmessig å anmelde sakene til politiet. Verdien de mister kan være så liten at det ikke er noe som kan forventes å bli erstattet, samtidig som personskaden er begrenset. Det siste innebærer også at antallet anmeldelser er følsomt for endring i pressedekning. Det rare er i den sammenhengen at ikke økningen er større enn den er, eller påviselig i det hele tatt.

I følge tilgjengelige tall er det vanskelig å påvise noe som med rimelighet kan kalles en bølge. I følge politiets tall, gitt 17.11.2013 , er det ikke vesentlig flere registrerte ran på denne tiden enn det har vært i tidligere.  Tv2.no melder at «Ferske tall fra politiet, viser at økningen i ran i hovedstaden har gått opp 11,9 prosent i løpet av årets første ti måneder sammenlignet med samme tidsrom i fjor». Undertegnede har ikke klart å oppspore slike tall, men det vises også til tall fra september 2013. Da skal antall anmeldelser være doblet fra september 2012. Men om vi ser på helhetsbildet over en litt lengre periode, er de lange trendene annerledes. Oversikt over ran de siste 20 år viser et noenlunde stabilt tall omkring 1200 anmeldelser årlig. Ran la seg på dagens nivå i 1999. Dette er tall for landet som helhet. Oslopolitiet rapporterte for 2012 at det var en nedgang i antall ran på ca. 9 %. Lokalt politi i Oslo sentrum følger med på ungdommer. De forteller at det har vært en markant nedgang i ran med kjent gjerningsmann under 18 år. Vi snakker faktisk om en halvering siden 2000. Tilsvarende for 18-22 år tilsier en markant nedgang mellom 2010 og 2012. Dette er sannsynligvis frukter av det forebyggende arbeidet som er gjort i samarbeid mellom politi og kommune (Salto). Dessverre er deres erfaringer usynlige i denne diskusjonen.

VG hevder Oslo nå er Nordens ranshovedstad. De fleste som arbeider med kriminalstatistikk er ytterst forsiktige med å sammenligne tall direkte over nasjonale grenser. Jeg skal ikke gå inn på alle grunnene her, men jeg stiller meg avventende skeptisk til hvorvidt dette faktisk er sammenlignbare tall. Noe annet er det om politiet i denne fasen har endret måte å klassifisere hendelser som ran. Det er en kjent sak at politifolk på sine morgenmøter blir henstilt til å være oppmerksomme på spesielle og aktuelle forhold. Når Oslo politidistrikt nettopp har lansert en innsatsgruppe til å bekjempe ran, er det ikke utenkelig at dette også har påvirket måten de subsumerer, som det heter, hendelser. Dette gjelder spesielt grensetilfeller mot en annen lovbruddskategori, «grovt tyveri mot person på offentlig sted». Det ville vært interessant å se disse kurvene samlet, men er ikke kjent med tilgjengelige tall om dette.

Er det vi ser her en moralsk panikk?

Det opplagte svaret er ja. Men hvis vi går nærmere inn på hva dette begrepet innebærer er svaret litt mindre opplagt. Begrepet tilsier at vi skal få en særlig oppmerksomhet omkring et fenomen, som skapes i et samspill mellom politi, presse og andre aktører med investerte interesser. Og til slutt skal det reageres med strengere og kanskje ekstraordinære tiltak.

Vi har hatt en rekke medieføljetonger om kriminalitet de siste 20 årene. På begynnelsen av 1990-tallet så vi en påfallende oppmerksomhet omkring såkalte barneran. Senere arrangerte, Dagbladet og Røde Kors en kampanje som tilfredsstiller alle krav til å kalles en moralsk panikk. Deretter fikk vi en opphetet oppmerksomhet om pedofili. For to år siden var pressen særlig på hugget i forbindelse med voldtekter. Og nå ser vi at ran igjen får oppmerksomhet.

Det synes opplagt at vi pr. dags dato har å gjøre med en slags panikkfølelse. VG gjorde sin egen undersøkelse og fant at folk var blitt reddere for ran. Sakene varierer med hensyn til omfang, selv om det synes gjennomgripende i alle disse påstandene om «bølger» i beste fall er dramatisk overdrevne, om ikke bent fram oppkonstruerte som i «voldsbølgen». En vesentlig forskjell består i at politiet spiller en nedtonet rolle i senere tid. Under voldtektsperioden var politiets tilbakeholdenhet i forhold til pressens oppslag utløsende for den massive mediedekningen. Også nå ser vi at politiet spiller en mindre rolle, selv om politimesteren i Oslo kan sies å ha utløst sakene med sine uttalelser (lenket over).

Det er fint med tiltak mot ran, selv om det saklige grunnlaget for panikkfølelsen kan være sviktende. Politiet har tidligere vist handlekraft når det har oppstått vanskelige saker, som ved de såkalte mobile vinningskriminelle. Det ville virkelig satt Norge og Oslo på verdenskartet om vi klarte å få antall ran ned mot null. Spørsmålet er bare om det hadde blitt verdsatt som den historiske hendelse det da ville vært. Ikke minst vil det være bra for de aktuelle ungdommene å få markert hvor alvorlig samfunnet ser på slike saker. Det virker sannsynlig at mange av spesielt de yngre gjerningsmennene ikke helt oppfatter hvor alvorlige slike handlinger er for ofrene.

 

Emneord: ran ransbølge Av Nicolay B. Johansen
Publisert 20. nov. 2013 13:30 - Sist endra 17. juli 2017 14:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere