A Christmas Carol: Det skal gå begge veier

I helgen møtte jeg igjen Linda. Jeg sto med posene fulle av pakker i desemberkvelden, da jeg oppdaget et kjent ansikt som nærmet seg. 

Snart sto hun foran meg og spurte om jeg hadde noen kroner til overs. Jeg kom til å tenke på Den lille piken med svovelstikkene i eventyret til H. C. Andersen. Ikke hadde hun noe å selge, og ikke var hun ung eller uskyldsren. Vi hadde ikke en gang snø. Kan hende var det julestria som fremkalte assosiasjonen? Jula, og den vevre lille skikkelsen.

Juletiden har levert gode historier om det gode og det onde, om ofre og gjerningsmenn. Dickens? ”A Christmas Carol” må være en av den vestlige sivilisasjonens mest betydningsfulle tekster. Her møter vi den onde Scrooge som må svare for sine synder overfor åndene. Og motsatt, H. C. Andersens fortelling om den uskyldige piken som ikke fikk solgt svovelstikkene, og frøs i hjel.

Men det er sjelden man finner det gode og det onde sirlig ordnet i separate menneskekropper når man studerer det virkelige liv. Og det hadde blant annet Linda gjort klart for meg.

Linda heter ikke egentlig Linda, men det var det jeg kalte henne i en rapport som fikk tittelen ”Tillit og svik i narkomiljøet”60 som ble utgitt i 2002. Hun var blitt merkbart eldre, eller kanskje det er mer presist å si at hun så mer sliten ut? Det er ikke til å undres over, jeg hadde møtt henne under et behandlingsopphold. Der får man både regelmessig mat og søvn, de fleste gatenarkomane forbedrer sitt utseende betraktelig etter kort tid på slike institusjoner.

Jeg ble på ingen måte overrasket over å se henne tilbake i sin tidligere livsførsel. Linda tilhører den delen av gatefolket som går inn og ut av behandlingsinstitusjoner, de erfarne, litt eldre i miljøet som tidligere kretset omkring ”plata”. Under samtalen jeg hadde med henne, måtte jeg love å ikke snakke som om hun fortsatt var en del av dette miljøet, jeg måtte ta for gitt at dette var noe hun hadde lagt bak seg. Men jeg tror både jeg og lederen ved institusjonen hvor hun befant seg, visste at de som bodde der da, kun var der ”på ferie”, for å hente seg inn etter å ha kjørt seg ned i gatelivet; med rusing, underernæring og stress. Og at de kom til å havne i det samme miljøet nokså umiddelbart etter oppholdet.

Linda fortalte om svik. Mitt forskningsprosjekt handlet om tillit den gangen, og jeg spurte om situasjoner der forskjellige folk som hadde levd i det såkalte narkomiljøet, hadde vist tillit til hverandre. De fleste svarte som Linda, at det er noe man er forsiktig med blant folk som er avhengige av rusmidler. Samtalene avslørte svært begrenset bruk av tillit dem i mellom, særlig på områder der dette tas for gitt i samvær mellom nykterister, som meg og de fleste av denne spaltens lesere. De situasjonene gatefolkene jeg snakket med trakk fram, handlet om helt basale former for tillit, som for eksempel det å dele små doser med heroin.

Livet på gata er et liv i – tillat meg et sterkt invektiv – ekstrem fattigdom. Hverdagen består, i følge dem selv i flere andre rapporter, om å hindre abstinenser. Det betyr å skaffe penger og narkotika. Her har de varierende hell. Den logiske måten å møte hverdagens usikkerhet på, er å dele. Den ene dagen er den ene heldig med fangsten, den neste dagen den andre. Om de deler begge dager, blir livet lettere og mer abstinensfritt. Det er tusenvis av gatenarkomane i Oslo, det skulle være lett å finne noen å dele med. Men Lindas historier handlet om mennesker hun hadde delt med, som ikke delte med henne når hun trengte det. Som så å si ikke delte tilbake. Linda fortale om folk som sviktet den tilliten hun hadde vist dem. Og det med sterke innslag av bitterhet. ”Det skal gå begge veier”, sa hun. Flere ganger.

Den underliggende stemmen i hennes fortelling, var at det å dele var noe man ikke gjør i dette miljøet. Hun la ikke skjul på at de historiene hun fortalte om deling, vær særtilfeller fra hennes lange rusliv. Linda viste sjelden andre gatefolk tillit av betydning. Og når hun gjorde det, opplevde hun gjerne å bli sveket.

Lindas fortelling falt inn i et entydig mønster i mine samtaler med gatefolk. Generelt var både informantene (et litt uheldig ord i dette miljøet) og andre som bodde i disse institusjonene, negative til temaet jeg presenterte prosjektet med. Kun en motsatte seg formuleringen ”det er ingen tillit i miljøet” (en formulering som for øvrig ikke var min). Jeg skrev om et miljø der gatefolk ikke deler, der man tyster på hverandre og der man raner hverandre. Også folk man kjenner og kaller sine venner, til og med når de ligger i overdose, på knivseggen mellom liv og død. Såkalte kamerattyverier er det mest dramatiske uttrykket for det jeg kalte et atomisert miljø. Man kan etter min oppfatning oppsummere miljøet av gatenarkomane som preget av fattigdom, splittelse og gjensidig svik.

Her må jeg likevel skynde meg å legge til, at det også er mulig å finne eksempler på deling, tillit og samarbeid. Og foruten kamerattyverier, altså ran av kolleger i fare for å dø, finner man også utstrakt livredning. Men gatefolket sett under ett er etter min oppfatning preget av atomisering og splittelse. Det framkommer særlig tydelig om man sammenligner med nykteristverdenen.

En vesentlig grunn til at man finner marginalt lite tillit blant gatefolk, er at de har en tendens til å utnytte den, når den blir vist. Jeg hevdet at tillit er å vise sårbarhet i forventning om at omgivelsene ikke utnytter denne. Når gatefolk møter sårbarhet, utnyttes denne påtagelig ofte. Og videre, man finner utstrakt aksept av å gjøre det.

En implikasjon av å karakterisere narkomiljøet som atomisert på denne måten, er at gatefolk selv misbruker andre menneskers tillit. Det er gatenarkomane som stikker av med andre narkomanes penger, som forteller politiet hvem som er pushere, som ikke gir/deler tilbake. Og som stjeler fra andre som ligger i overdose. De er både ofre og gjerningsmenn overfor hverandre. Men i tillegg til å skade hverandre, skaper de på denne måten et miljø uten sosial kapital. Det er et miljø som ikke er i stand til å skape et nettverk for gjensidig hjelp. Noe som er desto mer tragisk, når man ser på den fattigdommen, sykdommen og helsesituasjonen som preger miljøet.

Rusmisbrukere på gateplan har så lenge vi kjenner til, levd i fattigdom. Det er en slags indre logikk i dette. Og denne fattigdommen preger helt sikkert moralen i miljøet. Men samtidig er det enkeltmennesker som står for de brutale svikene som effektivt hindrer solidaritet i å bre seg blant dem. Gatenarkomane er både ofre for en strukturell fattigdom og andres svik, så vel som de er parasitter på andres tillit og sårbarhet.

I den sosiologiske litteraturen om rus blir narkomane ofte presentert som enten gjerningsmenn/kvinner (med ensidig fokus på de valgene de har gjort), eller som ofre (med ensidig fokus på sosiale bakgrunnsvariabler og utsatthet for overgrep). Linda var en av de som brøt med denne fortellingen. Sånn sett egner hun seg dårlig som hovedperson i denne julefortellingen.

Men hun peker på god sosiologi året rundt.

Linda spurte om jeg hadde noen penger til henne. Jeg famlet i lommene. – Hva heter du igjen, spurte jeg. Jeg har levd med henne i tekst som Linda så lenge nå, at hennes egentlige navn er blitt borte for meg, men jeg prøvde meg med – la oss si – Kari. Jeg heter Karin, sa hun (altså, - hun sa egentlig noe annet). Jeg fant bare en hundrelapp og noen kronestykker i lomma, og nøler litt. Karin stilte opp for meg da jeg trengte noen å snakke med i forbindelse med et
forskningsprosjekt. Hun delte såre historier fra livet sitt. Hun fortalte om svik og tap. Og om det hun mente burde være normen for gatefolk generelt: det skal gå begge veier. Dette prosjektet åpnet senere døren for meg videre i en slags forskerkarriere. – Du har hjulpet meg en gang, sa jeg. – Å ja, sa Karin, tilsynelatende uten å dra kjensel på meg.

God Jul! 

Emneord: narkotika, gatefolk Av stipendiat Nicolay B Johansen
Publisert 7. mars 2011 16:30 - Sist endra 7. mars 2011 16:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere