Tiggerbander?

"Kvinnen på disse bildene organiserer en rumensk tiggerbande" slår Dagsavisen fast den 20. mai. Dagsavisen med journalist Nilas Johnsen kjørte en kampanje om – faktisk mot – disse tiggerne i månedsskiftet mai/juni. To uker senere, den 7. juni vedtok stortinget en lovendring som forbød "organisert tigging". 

Leste du om den eldre damen som gikk rundt og samlet inn penger fra de utenlandske tiggerne i Oslo? Så du bildene? Både aviser og fjernsyn viderebrakte nyhetene om de såkalte ”tiggerbandene”. Men hva er det som gjør at vi blir så indignerte over at tiggere samarbeider?

Dagsavisen kunne i midten av mai fortelle at de utenlandske tiggerne som hadde etablert seg i de sentrumsnære delene av Oslo, var det de kalte ”organisert”. Dagsavisens medarbeidere hadde fulgt dem, og oppdaget at de ikke bare opererte samlet, det så også ut til at det var noen som ledet dem. De hadde fanget en dame med kameraet sitt, som gikk mellom de forskjellige tiggerne, og samlet inn pengene de hadde fått i koppen.

Disse tiggerne hadde allerede utløst forskjellige alarmreaksjoner ved sin fremferd. Deres måte å selge sin nød, altså å gjøre seg verdige forbipasserendes penger, var ikke akseptable for det deler av det norske publikum. Mange reagerte sikkert på at noen viste fram sine amputerte lemmer, og at noen pekte mot himmelen, liksom for å vise oss at de var gudfryktige. Mest harme skapte det likevel at noen av tiggerne hadde fremvist vanførhet som ikke var ”ekte”. En mann som gikk med krykke og en veldig spesiell gange, ble omtalt av medisinsk ekspertise. Han kunne fortelle at ingen kjente skader utløste slik gange, og konklusjonen var at dette da måtte være noe han ”spilte” for å få penger. Nå viste det seg at de ikke bare påberopte seg en nød det ikke var grunnlag for, det var også en ”bande”. ”Kvinnen på disse bildene organiserer en rumensk tiggerbande” slår Dagsavisen fast den 20. mai. Dagsavisen med journalist Nilas Johnsen kjørte en kampanje om – faktisk mot – disse tiggerne i månedsskiftet mai/juni. De holdt en etterforskningslignende prosess i gang. Det viste seg at de bodde i en villa på Ljan, og ble avslørt som løgnere når de ble konfrontert med at de arbeidet sammen.

To uker senere, den 7. juni vedtok stortinget en lovendring som forbød ”organisert tigging”. Dette faller nå inn under straffelovens bestemmelse om ”menneskehandel”.
Man kan stille en rekke spørsmål ved Dagsavisens fremferd i denne saken, for eksempel er det mulig at flere av paragrafene i ”Vær varsom plakaten” ble tilsidesatt.

Men det denne historien først og fremst illustrerer, er hvor grensen går mellom de verdige og de ikke-verdig trengende. Dette skillet er gjennomgripende i den norske velferdsstaten, og har alltid vært det, hevder sosiologen Georg Midré i boken ”Bot, bedring eller brød”. Alle institusjoner som formidler ressurser fra fellesskapet og de som har, til de som faller utenfor, må operere med et skille mellom de som fortjener å bli tilgodesett, og de som ikke gjør det. Midré viser hvordan kriteriene for dette skillet har endret seg gjennom århundrene. Men det er særlig interessant å legge merke til at han sporer dette velferdsstatlige institutt tilbake til Magnus Lagabøters landslov, og bestemmelsene der om ”betling” i byene. Velferdsstatens historie kan således spores tilbake til en lov om nettopp tigging. For å få slik tillatelse, måtte man godtgjøre at man ikke var i stand til å arbeide eller på noen måte skaffe seg til livets nødvendigheter på egen hånd.

Tigging er ikke lenger forbudt når dette leses, men bare så vidt. 1. juli i år, ble den såkalte løsgjengerloven satt ut av kraft, og med det forbudet mot tigging. Johnsen i Dagsavisen stilte seg skeptisk til denne lovendringen, og det finnes en opposisjon på Stortinget som omfavnet Dagsavisens kampanje. Men dette historiske øyeblikk er altså over oss. Samtidig lyktes Dagsavisen å markere en ny grense mellom de verdige og uverdige.
De nye verdige er rusmisbrukerne som kommer fra Norge, som tigger hver for seg. Hvis man påberoper seg lidelser man ikke har, er man uverdig. Det er ikke helt klart om det å komme fra utlandet eller være medlem av romanifolket spiller inn i verdighetsavgjørelsene, men det ligger en litt uklar distinksjon mellom ”våre” og ”andre” tiggere i Dagsavisens fremstillinger. Det som er helt klart, er at de som samarbeider er uverdige.

Hva er det som gjør at slikt samarbeid utløser slik indignasjon? Dagsavisen finner at det er noen som leder dem, som ikke selv tigger. De tolket Pengeinnsamlersken som en form for ”bakmann”, eller representant for noen som tjente penger på andres tigging. Stortinget har også lagt opp til en slik tolkning, ved å lage en egen bestemmelse mot ”tvangsytelse, herunder tigging”. Men kan hende var det vi så ikke resultatene av en kynisk bakmann som utnyttet andre fattige mennesker. Kan hende var det vi var vitne til en organisering av fattige mennesker? Noe som burde oppmuntres?

Fattige mennesker har vi fra før her i landet, og noen av de fattigste er rusmisbrukere uten sted å bo. Rett nok bruker de en del penger, mange av dem, men de har sjelden mer penger enn det som skal til for å holde seg ”friske”, altså fri for abstinenser. Og når de har det, kjører de gjerne på med ekstra doser og blir irrasjonelt spandable. Det er dette den svenske sosiologen Bengt Svensson, og andre, kaller ”konge for en dag syndromet”. Det som driver rusmisbrukere på gata i hverdagen, er et stadig strev for å skaffe seg det nødvendige. Det er et stressende liv som vi nykterister vanskelig kan forstå.

Antropologen Tian Sørhaug har omtalt livene til rusmisbrukere på gata som preget av en ”høstingsøkonomi”. De høster inn de godene som omgivelsene byr på. Noen ganger har man jaktlykke, andre ganger ikke. Resultatet er at man noen ganger klarer seg bra, mens andre dager lammes man mer eller mindre av abstinenser. En rasjonell måte å tilpasse seg dette problemet, hadde vært å samarbeide. De kunne gjort det slik at man innenfor en gjeng samlet inn de forskjellige gevinster fra dagens jakt, og fordelte det likt på alle deltagerne. Slik hadde de vært sikret en viss mengde stoff hver dag, og abstinensene kunne vært holdt unna. Ikke minst hadde de sluppet frykten for abstinenser.Slike samarbeidsformer omtales som ”rotating credit associations” (med ”rullerende kreditt”) og brukes som en modell for primitiv gruppe- og statsdannelse i antropologien. I realiteten er dette ikke noe annet enn forsikring. Men hvor fjern er ikke denne tanken blant rusmisbrukere på gata? Gatenarkomane i dag observeres aldri i slike grupper, i deres miljø er det faktisk også et særsyn å oppleve at de klarer å samarbeide to og to over tid. Det er dette omtalte Svensson forteller om når han sier at det er et miljø ”uten solidaritet”. Blant narkomane i dag, er det vanlig å se at parforhold går i oppløsning mens partene gjensidig beskylder hverandre for å lure unna ”dop” for hverandre. Det er i sannhet et atomisert miljø (du som åpenbart er på nett kan lete opp min sirus rapport ”Tillit og svik i narkomiljøet”).
 

Det har ikke alltid vært slik. De gamle herbergistene fra 60-tallet opererte til en viss grad med ”rullerende kreditt”. Beboerne på herbergene, og andre fylliker, organiserte seg i ”lag” med erklærte ledere. ”Pers lag” er kjent fra antropologen Frank Burmanns lille feltarbeid fra 60-tallet (fra ”På livet”, redigert av blant andre Per Ole Johansen). Her skulle man gi det man hadde av penger til lederen, som da sørget at det ble kjøpt inn alkohol, og det som ellers måtte være påkrevet for dagens forløp (ved, eventuelt litt mat om det var nok). De som var med i slike lag, hadde forsikring mot å måtte gå uten alkohol i dager med dårlig inntjening.
Dagens tiggere tilhører gatefolket og opererer i samme atomiserte miljø. Camilla Lied har i sin hovedfagsoppgave i kriminologi beskrevet hvordan det å tigge er et arbeid. Kan hende gir tigging en form for inntjening som er mer stabil enn det andre gatenarkomane har, men disse er også avhengig av ”jaktlykke” og lever med den usikkerheten som andre gatefolk. Om de hadde opprettet en form for organisering, slik herbergistene hadde, ville hverdagen sannsynligvis vært lettere for dem. Hvordan ville det sett ut? Jo, de måtte hatt en person de stolte på, som samlet inn pengene og fordelte potten på de enkelte medlemmene i etterkant. Kanskje en person som selv ikke tigget, kanskje en person som sto utenfor sirkelen av de som fikk inn penger? Kanskje en dame?


Er det nå blitt slik, at Dagsavisens kampanje, og stortingets nye vedtak, effektivt har lagt ned forbud mot at en gruppe fattige mennesker, tiggerne, samarbeider om å klare seg i hverdagen? Når dette skrives er i alle fall de fleste rumenske tiggerne borte fra gatebildet.
 

Emneord: tigging, organisert kriminalitet, marginalisering Av Stipendiat Nicolay B Johansen
Publisert 18. feb. 2011 13:16 - Sist endra 8. aug. 2016 09:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere