Nedkriminaliser bruk og besittelse av narkotika

Rusmidler sees som problem. I vårt samfunn er det stor enighet om det. Hva gjøres, med hvilke begrunnelser, hva er klokt? Det diskuteres. Hva gjøres, med hvilke begrunnelser, hva er klokt? Det diskuteres.  Hva gjøres, med hvilke begrunnelser, hva er klokt? Det diskuteres.

Myndigheter, frivillige organisasjoner og voksne som har ansvar for barn og unge prøver å hindre eller minske bruk av rusmidler. Det er også satt i verk tiltak for å minske skadevirkninger av den livssituasjonen mange brukere er i.
Hva gjøres, med hvilke begrunnelser, hva er klokt? Det diskuteres.

Tanken med dette innlegget er å drøfte noen trekk ved norsk narkotikapolitikk og på grunnlag av dette komme med et forslag til endring.
Kontroll og regulering av rusmidler

Vi bruker ulike metoder for å begrense bruk av rusmidler. Fire hovedtyper peker seg ut: forbud, reguleringer, opplysning og hjelp. Valg av metode varierer med type rusmiddel som kan være alkohol, narkotika (her kan også regnes tobakk, og legemidler). Og det varierer med om spørsmål gjelder: bruk, besittelse, produksjon eller omsetting. Som alle vet forsøker vi å begrense tilgang og bruk av alkohol først og fremst ved hjelp av reguleringer. Staffebestemmelser er reservert for bruk i enkelte situasjoner, for noen typer produksjon og for ulovlig innførsel. Og vi tar i bruk opplysningskampanjer. Hjelpetiltak som akuttmottak og behandling, er også viktige tilbud overfor personer som bruker mye alkohol.

Når det gjelder narkotika kan beskrivelsen gjøres mye enklere: både bruk, besittelse, produksjon og omsetting er kriminalisert og belagt med straff. Men ikke bare. Bildet kompliseres ved at vi også har satt i verk hjelpeordninger; medikamentfri behandling, avrusing, rehabiliteringstiltak med vekt på ruskontroll, skadereduksjon, lavterskeltiltak og akuttplasser. Som samfunn har vi tydeligvis et ambivalent syn på hva det vil si å bruke narkotika. Vi tar utgangspunkt i to grunnleggende forskjellige tilnærminger:
- på den ene siden ser vi det som et kontrollproblem, et lov- og ordenproblem, spesielt egnet for politi, domstoler og fengsel å hamle opp med.
- Og samtidig ser vi det slik at personer som bruker rusmidler trenger hjelp fordi de er fattige, uten bolig, har dårlig helse, ikke får tiltrekkelig med mat. men først og fremst er vi opptatt av at de trenger hjelp til å håndtere og minske, helst slutte med bruk av rusmidler.

I dette perspektivet sees helse- og sosialvesenet som best egnet til å håndtere personer som bruker narkotika.

Som samfunn har vi kanskje den selvoppfatningen at folk som trenger hjelp, de får det. Og personer som bruker rusmidler, de får hjelp: i form av behandling (etter spesialisthelsetjenesteloven), rehabiliterings- og skadereduksjonstiltak. Til og med fanger får hjelp om de har rusproblem, gjennom program, metadon osv. Det stemmer. Men dette er bare en del av historien om hvordan personer som bruker rusmidler blir møtt i det norske samfunnet i dag.
Med kontroll og straff mot narkotika

Kontrollapparatet er i sving. Dette underspilles i noen viktige offentlige dokumenter (Rusmiddelsituasjonen 2005 og Handlingsplan 2005). For én virkning av kriminaliseringen av narkorelaterte handlinger, er at bestemmelsene håndheves. Og vi bruker store mengder kontrollapparat på narkorelaterte handlinger: I 2004 ila påtalemyndigheten og domstolene i alt 11.700 straffereaksjoner for narkolovbrudd (SSB 2006a), det vil si 32 reaksjoner hver dag i hele året. De utgjorde 40% av alle straffereaksjonene for forbrytelser dette året (N=29.500 (s.st.)). ’Men det var sikkert straffereaksjoner for alvorlige handlinger!’ vil kanskje noen si. Men det er ikke slik: nesten halvparten, 5.700 straffereaksjoner, gjaldt bruk og besittelse, det vil si brudd på legemiddelloven (s. st.). Det betyr at nesten en femdel, 19,2%, av alle straffereaksjoner for forbrytelser i 2004, handlet om at folk hadde brukt narko eller hadde brukerdose på seg.

Man kan få forskjellige straffer for narkolovbrudd. Etter legemiddelloven: bøter eller fengsel i inntil 6 måneder, jf § 24, 31. Etter straffeloven §162 kan du idømmes bøter eller fengsel inntil 2 år; for grov narkoforbrytelse er mestestraffen fengsel i inntil 10 år. Om handlingen er enda grovere, er strafferammen mellom 3 og 15 år eller i noen tilfeller helt opp til 21 år, som er den strengeste straffen du kan få i Norge.

Så hva slags straffer spanderer domstolene? I 2004 ila domstolene 1.244 dommer på ubetinget fengsel for brudd på straffelovens §162 (noen fikk betinget fengsel i tillegg) (SSB 2006a). Og det var – kanskje overraskende – også noen som ble idømt ubetinget fengsel for bruk og besittelse av narkotika. I 2004 ble det idømt slik straff 98 ganger; 71 for besittelse; 27 for bruk (s. st.). (Nå kan det hende at disse dommene også omfattet andre lovbrudd, men blir registrert som brudd på legemiddelloven. I så fall vil det være lovbrudd med lavere strafferamme enn i legemiddelloven. Det kan også være at straffen skjerpes opp til ubetinget fengsel på grunn av tilbakefall. Likevel mener jeg det er oppsiktsvekkende at vi brukte ubetinget fengselsstraff nesten 100 ganger i 2004 på denne typen lovbrudd. Og dette året er ikke noe unntak: I 2003 var antallet 160 ubetingete reaksjoner, 33 for besittelse,127 for bruk; i 2002: 138 i alt; i 2001: 162 i alt. I 2000 var tallet lavere med 50 i alt.)

Man kan tenke seg at ubetingete fengselsstraffer for brudd på narkotikalovgivningen jevnt over ikke er så strenge, at de er korte. Men det viser seg at antallet ubetingete fengselsår for disse lovbruddene veier tungt i helheten: I 2003 ble det idømt 1.420 ubetingete fengselsår for narkotikalovbrudd. De utgjør 34% av de i alt 4.195 ubetingete fengselsårene for forbrytelser idømt dette året.2 Så narkolovbruddene fyller godt opp blant mengden av ubetingete fengselsstraffene og sørger for godt og vel 1/3 av alle ubetingete fengselsår. Og narkostraffenes bidrag til denne mengden har økt: I 1979 utgjorde de 14% av alle ubetingete fengselsstraffer3 og 34% i 2003, så andelen er mer enn doblet.

Av alle som satt i fengsel den 1. januar 2003, var det 557 personer som sonet straff for narkotikalovbrudd som hovedlovbrudd. De utgjorde nesten 1/3, 27%, av alle fanger denne dagen (SSB 2006f). Fire prosent av de 557 satt for brudd på legemiddelloven (s. st.).

I tillegg til fengselsstraffene, kommer varetekt. Den 1. januar 2003 satt 205 personer i varetekt for brudd på narkobestemmelsene. De utgjorde 34% av alle varetektsfanger denne dagen (SSB 2006f). Denne gruppen fanger får ofte brev- og besøksforbud og –kontroll, noe som betyr at de sitter isolert 23 eller 24 timer i døgnet, med de påkjenningene dette fører med seg.

Kriminaliseringen fører til enda mer kontroll
Inne i fengslene foregår det mye kontroll, tildels inngripende i forhold til psykisk og fysisk integritet (Hedda Giertsen 2006). Og så enda mer straff, blant annet i form av isolasjon, ofte for dem som i utgangspunktet er dårligst stilt. Isolasjon virker nedbrytende – vi får alle de samme symptomene: konsentrasjonsvansker, søvnløshet, hukommelsessvikt, angst, hyperventilering og angst for å møte mennesker igjen (jf Liv Finstad og Anne Lise Gjetvik 1980, Vårin Hellevik 2001).
I tillegg til kontrollmengden som fengselsmyndighetene sørger for, kommer den omfattende førstelinjetjenesten av kontroll som politiet foretar på gaten gjennom stopp og sjekk, ransaking og beslag, undersøkelser av kroppens utside og innside (med røntgen, brekkmiddel osv.) og oppfølging i form av rassia. Det er vanskelig å få oversikt over hvilke av disse inngripende og sterkt krenkende kontrollmetodene som er i bruk, i hvilket omfang og på hvilket grunnlag. Men erfaringer fra brukere sier noe om bredden i kontrollmetoder som politiet foretar blant personer som lever mye av sine liv på gaten (Evy Frantzsen 2001).

Hjemler i straffeprosessloven
Adgangen til kontrolltiltak reguleres blant annet gjennom strafferammen. Når det gjelder å ta i bruk kroppslig undersøkelse er det avgjørende om handlingen kan medføre frihetsstraff. I straffeprosessloven § 157 står det: ’… den som med skjellig grunn mistenkes for en handling som kan føre til frihetsstraff kan underkastes kroppslig undersøkelse når det anses å være av betydning for opplysningen av saken og når det ikke anses som et uforholdsmessig inngrep’.

Påtaleinstruksen § 10-5 regulerer bruk av kroppslig undersøkelse og bestemmer hva slags undersøkelser som er tillatt å ta i bruk av hvem: Blodprøve, røntgen, undersøkelse av rektum eller vagina, bruk av klyster, tilføring av brekkmiddel eller avføringsmiddel ’må bare utføres av kvalifisert helsepersonell, fortrinnsvis lege eller under oppsyn av lege’. Det er ikke lov å foreta gastroskopi eller urinprøve ved bruk av kateter (§ 10-4). Politiet kan utføre urinprøve, utåndingsprøve og undersøkelse av munnhule (§ 10-5). § 10-6 regulerer situasjonene for denne typen undersøkelser. Siden følger § 159 som understreker at slik ’gransking(en) skal foretas så hensynsfullt som mulig’.

Bruk av tvangsmidler er regulert i lovens Fjerde del. Her understreker § 170a at et tvangsmiddel bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, det skal ikke brukes når det ville være et uforholdsmessig inngrep.

Straffeprosesslovens § 195 hjemler ransaking av person. Det vil si undersøkelse av den nakne kroppens utside, klær, vesker osv. Dette kan foretas dersom vedkommende mistenkes for en handling som kan medføre frihetsstraff. Om handlingen kan medføre frihetsstraff på over 6 måneder, kan også andre enn den mistenkte bli ransaket. Denne paragrafen viser videre til § 201 som sier at ’ransakingen foretas så skånsomt som forholdene tillater’, og mener med dette at ransakingen ikke bør foregå på helligdager eller om natten. Og dessuten: ’Når hensynet til ærbarhet tilsier det, skal ransakingen foretas ved en person av samme kjønn som den ransakingen gjelder’.

Men eksempler på politiets bruk av kontrollmetoder tyder på at pålegg om forsiktig bruk av sterke kontrollmetoder ikke alltid tillegges særlig betydning.

Det er et spørsmål hvordan vi som samfunn kan gå god for denne politikken, den store mengden straff, onde og pine som den påfører folk som trenger hjelp. I diskusjonen om opp-, ned- eller avkriminalisering er ofte effekten, virkningen i betydningen økt bruk, som sees som det viktigste. Men vel så viktig er spørsmål om det er forsvarlig ut fra vanlige menneskelige og humane hensyn å bruke så mye kontroll og straff på personer som bruker og besitter ulovlige rusmidler.
Dette siste er tema også i den strafferettslige diskusjonen. Spørsmålet gjelder hvilke prinsipp som bør ligge til grunn for å ta i bruk kontroll og straff og fengselsstraff i særdeleshet. I følge straffelovkommisjonen 1980-2002 bør skadefølgeprinsippet ligge til grunn for kriminalisering (jf NOU 2002:4). Flertallet i kommisjonen mener at dette prinsippet ikke kan anvendes som grunn for å kriminalisere bruk og besittelse av narkotika (s. st.).

Nedkriminalisering
Flertallet i straffelovkommisjonen 1980-2002 foreslår å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika (jf NOU 2002:4, kap. 9.11.1, 9.11.2). Jeg støtter dette forslaget og mener det burde vært gjennomført for lenge siden. Men når det ikke er det, er tiden kanskje inne for i det minste å nedkriminalisere bruk og besittelse av narkotika.
Legemiddellovens § 31 hjemler straffebestemmelsen: ’Besittelse og bruk av narkotika m.v. jfr. § 24, første ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller begge deler’. Mitt forslag er å oppheve denne bestemmelens adgang til å bruke fengselsstraff, som en første lettelse i den tunge og omfattende bruken av kontroll og straff for disse handlingene.

Følger av nedkriminalisering
En slik nedkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika vil kunne begrense politiets mulighet for førstelinjekontroll og uformell straffing.

Dagens bestemmelser fører til at politiet går etter brukere – personer som vi i andre sammenheng ser som hjelpetrengende. Politikontrollen stresser brukere og fører til økt risiko for helseskader, overdose og død. Paradoksalt nok forverrer politikontrollen på dette området livssituasjonen for dem som i utgangspunktet er dårligst stilt – noe som strider mot idealet om å hjelpe, bevare liv og helse og vise omsorg.

På dette punktet blir vår ambivalente narkotikapolitikk ekstra tydelig: I det ene øyeblikket er det helse- og sosiale tiltak som løftes frem. I neste øyeblikk prøver vi oss med omfattende og sterkt inngripende kontrolltiltak.

Denne situasjonen er kommentert av daværende justisminister Dørum (januar 1997) som mente at politiet ikke burde prioritere den uverdige jagingen av folk som lever på gaten. For ikke å fortsette i en slik uholdbar situasjon hvor vi har en lov som justisministeren og andre mener ikke bør bli prioritert håndhevet, kan man nedkriminalisere lovbruddet og dermed gi mulighet for å dempe det umulige i dagens situasjon.

Man ville samtidig også få slutt på ’den uverdige jagingen’ (som Dørum sier) av personer som lever i stor elendighet, og som mistenkes for å besitte og bruke narkotika.

Narkotikapolitikken ville fremstå – ikke bare som mer helhetlig – men vil også være mer i samsvar med den politiske målsettingen som går i retning av å bekjempe fattigdom og gi folk i vanskelige livssituasjoner en tilpasset og hensiktsmessig bolig, helsehjelp osv.

Ned- og avkriminaliseringer foregår ofte nettopp på denne måten: Når tiden har løpt fra bruken av kontroll, politi og straff overfor en type handling og gruppe personer, og bruken av kontroll står i for sterk kontrast til andre verdier og hensyn, har man lempet på praksis og unngått de verste urimelighetene. Så er loven endret og lovgiver har formalisert den endringen som allerede er tatt i bruk.

I diskusjoner om lovgiving er spørsmål om lovens symbolbetydning ofte et viktig tema. Det har det også vært i diskusjonen om kriminalisering og avkriminalisering av narotikarelaterte handlinger. De som er for kriminalisering, mener at loven og dens straffehjemler sender et viktig signal om hva myndigheter og det etablerte samfunnet mener om narkotika. Men i samfunnet er det også en annen informasjon som beskriver rusmidler og ulike typer risiko og farer som de innebærer, på langt mer informative måter enn ved å si at det er så galt som ’bøter eller 6 måneders fengsel’ eller som ’21 års fengsel’.

Kriminaliseringen av bruk og besittelse og de sterke kontroll- og straffemetodene som er i bruk, sender også ut et annet signal: om hensynløshet og høy grad av brutalitet overfor en gruppe som har elendige levekår og meget små muligheter til å forsvare seg. Den sender ut signal om at vi som samfunn prioriterer kontroll og straff på bekostning av medmenneskelighet. Det er en stor omkostning for dem som bruker rusmidler og trenger hjelp, og det er en stor omkostning for oss som samfunn.

Et tema i diskusjonen om ned- eller avkriminalisering, er hvilke virkninger dette vil ha på omfanget av bruk, og spørsmål om ikke kontroll og straff hindrer en del personer i å bruke slike ulovlige rusmidler. Forbud, kontroll og straff avskrekker nok noen, men det er antakelig først og fremst dem som ikke ville brukt slike stoffer uansett. Og kanskje noen andre holder seg unna av denne grunnen. Men i dag vet vi at grunnene til at noen begynner å bruke narkotika og fortsetter med det, er sammensatte. Men spørsmålet om hvor mye kriminalisering, kontroll og straff betyr for om noen begynner og fortsetter, sett i forhold til slike andre forhold, – det er det vanskelig å besvare.

Det er mange veier inn i bruk av rusmidler, og de varierer med kjønn, alder og livssituasjon. For noen er handler det om selvmedisinering og å holde fysiske og psykiske smerter i sjakk eller psykiske lidelser i ro. Flere beskrivelser av kvinners bruk av rusmidler viser dette (se blant annet Ingela Kolfjord 2003; Ingrid Lander 2004). De viser også at i noen situasjoner brukes rusmidler for å klare hverdagen, som kan være å holde ut med en vanskelig og voldelig mann eller imøtekomme forventninger om ansvar for hus og hjem. Så i noen tilfeller brukes det ulovlige og avvikende, narkotika, for å fungere normalt (s. st.). Eller rusmidler brukes for å ruse seg, skape et frikvarter, slik det ikke er uvanlig at folk i vårt samfunn gjør. For ungdom kan veien inn i bruk være ønsker om nye opplevelser, overvinne utfordringer, finne ut mer om omgivelsene og seg selv (Philip Lalander 2003). Heller ikke det er ukjente eller uakseptable drivkrefter. Vi er etter hvert blitt et samfunn som legger stor vekt på opplevelser, det er blitt et mål i seg selv: unge drar ut i verden som ryggsekkturister, mange leter etter opplevelsesferier, og kino-, teater-, musikkopplevelser er ettertraktet. Den virtuelle verden med sine spill, byr på fantasiopplevelser. Å bruke rusmidler bryter derfor ikke avgjørende med hvordan vi innretter oss på mange andre områder og hva vi er ute etter. Men å bruke rusmidler er en snarvei som kan være farlig. Vi aksepterer det ikke.

Og vi tyr til kontroll og straff. Men i forhold til det sammensatte problemet som bruk av rusmidler er, fremstår bruk av politi, domstoler og fengsel som ganske stivbente, rigide og hjelpeløse svar på det å hamle opp med de livssituasjonene og problemene bruk av rusmidler inngår i, er del av og forsterker.

Kontrollens omkostninger
Og kontrolltiltakene har omkostninger. Kriminalisering av bruk og besittelse av narkotika kriminaliserer fattigdom, bostedsløshet, sykdom, tunge livssituasjoner og elendighet (Torbjørn Skardhamar 2002; Kristine Friestad og Inger Lise Skog Hansen 2004, Lotte R. Thorsen 2005). Thorsen (2004) viser også at personer som soner straff for narkotikarelaterte lovbrudd kommer enda dårligere ut i forhold til levekår enn fanger som soner for andre lovbrudd, og langt dårligere ut enn befolkningen ellers. De som lever mye av livet på gaten er mest utsatte for å bli fanget opp av disse bestemmelsene. Kriminalisering av bruk og besittelse fungerer slik løsgjengerlovens §§ 16 og 18 gjorde, inntil de ble opphevet i 1970, de er begge klare klasselover (Christie 2005).

En annen omkostning er at en sterk kriminalisering og urealistiske beskrivelser av stoffer kan ha motsatt virkning av hva man ønsker: kontrollmyndigheter, myndigheter i sin alminnelighet og det etablerte, voksne samfunnet utdefineres enten som noen som ikke vet, eller som noen som vil bruke maktmidler mer enn kunnskaper, argumenter og råd.

Johs. Andenæs var professor i strafferett og opptatt av enda en omkostning ved denne bestemmelsen. Han så det betenkelige i at man gjennom å kriminalisere en handling som var utbredt blant unge, som å røyke hasj, samtidig kriminaliserte en stor del av unge mennesker som gjennom denne handlingen – som i deres øyne var lite alvorlig – ble plassert på den andre siden av loven og de lovlydige.

Kriminalisering betyr enten-eller og lager et skille mellom ’oss og dem’. Det gjør det vanskelig å tenke i nyanser og skaper lett avstand mellom personer og grupper. For om vi nå tar utgangspunkt i at narkotiske stoffer er tilgjengelige i vårt samfunn, og at det for mange er en enkel sak å få tak i dem, bør det være viktig å skape kulturer som regulerer bruken og minsker risiko, skader og uheldige virkninger. En aksept av at noen bruker stoffer, bør åpne for at vi utvikler kulturer og diskusjoner om når man ikke bør bruke stoffer (Christie 2001) – på samme måte som man nå diskuterer punktavhold når det gjelder bruk av alkohol

Enda en omkostning ved å bruke straff, er at den øker bruk av fengsel og fangetall, med de samfunnsproblemene det fører med seg. Straff har også en annen virkning enn pengeutlegg og frihetsberøvelse. Den bringer også med seg et sterkt sosialt signal om moralsk nedvurdering og stigmatisering. Når personer som bruker rusmidler kan fortelle om mange eksempler på nedvurdering, trakassering og respektløshet i møter med vanlige borgere og også til dels rystende behandling i møte med sosial- og hjelpeapparatet, er det rimelig å anta at slike holdninger er godt hjulpet av kriminaliseringen.

Kriminalisering tar sikte på å skape et bolverk av avskrekking og fordømmelse rundt bruk av narkotika. Dette hindrer nok noen i å komme inn. Men samtidig kan et bilde av bruken av rusmidler som noe veldig annerledes, gjøre at noen ikke vil kjenne igjen sitt eget bruk som noe risiko- og farefullt. De ser ikke seg selv som de elendige og uhyggelige brukerne av narkotika. Skremmebildet blir for sterkt.

Men den største omkostningen ved dette sterke bolverket er at vi ofrer dem som– av mange ulike grunner – allerede er fanget inn av stoffbruk. Det skygger for å hjelpe – ikke fullstendig – men nok til at vi kunne hjulpet mer. Og for at vi kunne hjulpet bedre og gjøre det som kanskje er aller mest hensiktsmessig overfor dem som er i de aller vanskeligste situasjonene. Kanskje vi burde gitt et større spekter og større grad valgfrihet i å velge legemiddel ved medikamentassistert behandling. Og vi kunne vurdert om noen best vil kunne hjelpes med heroinkvoter, slik man har i andre land (Knut Papendorf 2004). I norsk sammenheng virker dette forslaget mange ganger umulig, at noen skulle kunne gis et forbudt stoff. Men om det viser seg at dette bedrer livssituasjon for personer, gir overskudd til å øke livskvalitet ved å holde på en bolig, få kontakt med familie og slekt, venner og nabolag. Det gir mulighet til å slutte med lovbrudd. Og til å redusere bruken av heroin. Et problem med diskusjonen om bruk av rusmidler, er at vi blir så fjetret av rusmidlene og glemmer at det aller mest og først og fremst handler om å skaffe personer et bedre liv, og at personer som bruker rusmidler har mange forskjellige egenskaper, ferdigheter, ressurser som kan tas i bruk til fordel for dem selv og omgivelser. Det handler ikke bare om å minske eller slutte med rusmidler, men om å bedre levekår og livssituasjoner.

En nedkriminalisering kunne være et skritt på veien mot en narkotikapolitikk hvor hensynet til bedret livssituasjon og medmenneskelighet, aksept og respekt for en sterkt utsatt gruppe personer, får veie tyngre enn det gjør i den samlete narkotikahåndteringen i dag.

Referanser
Christie, Nils. Innlegg. Marsj for hasj. 4. mai 2001. Referert i: Marihuanamarsjen 2001.
Christie, Nils og Kettil Bruun: Den gode fiende. 3. utgave. Universitetsforlaget, Oslo 2003.
Christie, Nils: Det danske mysterium. Foredrag på Narkodugnad, Vesterbro, København 9.9.2005. Trykt i: Dugnad. Danmarks problem på Vesterbro. Nanna Gotfredsen og Michael Lodberg Olsen (red.). Dugnad Vesterbro, København 2006.
Finstad, Liv og Anne-Lise Gjetvik: Varetektsfanger forteller. Universitetsforlaget, Oslo 1980.
Frantzsen, Evy: Metadonmakt. Møte mellom narkotikabrukere og norsk metadonpolitikk. Universitetsforlaget, Oslo 2001.
Friestad, Christine og Inger Lise Skog Hansen: Levekår blant innsatte. Fafo-rapport 429; FAFO, Oslo 2004.
Giertsen, Hedda: Kriminalisering av rus. Krigen mot narkotika og hvilke følger får den – for den som rammes og for oss som samfunn? Foredrag Hausmania 25. mars 2006.
[Handlingsplan 2005]. Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2006-2008.. Arbeids- og sosialdepartementet. 2005 (Bondevik II-regjeringen).
Hauge, Ragnar: Avkriminalisering av narkotikabruk. I: Materialisten 1/2-2003.
Hellevik, Vårin: Bruk av isolasjon i norske fengsler. Juss-Buss, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, avdeling rettssosiologi. Stensilserien nr. 84. Universitetet i Oslo 2001.
Kolfjord, Ingela: Kvinnors drogbruk och lagbrott. Positionella ock kontextuella strategier i en våldsrelaterad vardag. Bokbox förlag, Lund 2003.
Lalander, Philip: Hooked on heroin. Drugs and drifters in a globalized world. Berg, Oxford 2003.
Lander, Ingrid: Den flygande maran. En studie av åtta narkotikabrukande kvinnor i Stockholm. Kriminologiska institutionen. Stockholms universitet 2004.
NOU 2002:4. Ny straffelov. Delutredning VII.
Papendorf, Knut E.: Narkotikapolitiske innhugg. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, avdeling rettssosiologi. Skriftserien nr. 77/2004 Universitetet i Oslo 2004.
Påtaleinstruksen.
[Rusmiddelsituasjonen 2005] Rusmiddelsituasjonen i Norge, statusrapport juli 2005. Arbeids- og sosialdepartementet (Bondevik II-regjeringen).
Skardhamar, Torbjørn: Levekår og livssituasjon blant innsatte i norske fengsler. K-serien nr 1/2002 Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Avdeling for kriminologi, Universitetet i Oslo : Unipub, 2002.
SSB 2006a: Statistisk sentralbyrå 2006. Kriminalstatistikk for 2004. Tabell 34. Straffereaksjoner, etter reaksjonenes art og type hovedlovbrudd. 2004 (rettet 03.01.2006). Lesedato 29.3.2006.
SSB 2006b: Statistisk sentralbyrå 2006. Kriminalstatistikk for 2003.Tabell 36
Fengselsdommer, etter dommens sammensetning, utmålt fengselsstraff og type hovedlovbrudd. 2003. Lesedato: 29.3.2006.
SSB 2006c: Statistisk sentralbyrå 2006. Kriminalstatistikk for 2003. Tabell 34 Straffereaksjoner, etter reaksjonens art og type hovedlovbrudd. Ikke tilgjengelig på nettet pr. 29.3.06
SSB 2006d: Statistisk sentralbyrå 2006. Kriminalstatistikk for 2002. Tabell 34 Straffereaksjoner, etter reaksjonens art og type hovedlovbrudd. Ikke tilgjengelig på nettet pr. 29.3.06
SSB 2006e: Statistisk sentralbyrå 2006. Kriminalstatistikk for 2001. Tabell 34 Straffereaksjoner, etter reaksjonens art og type hovedlovbrudd. url.
SSB 2006f: Statistisk sentralbyrå 2006. Kriminalstatistikk for 2003. Tabell 48. Innsatte i fengselsanstaltene ved årets begynnelse, etter kjønn, type reaksjon og hovedlovbrudd. 2003. Lesedato 21.3.2006.
Thorsen, Lotte Rustad: Kriminalisering av fattige. Levekårssituasjon blant straffede for narkotikalovbrudd. (Forkortet versjon av selvvsalg essay i kriminologi hovedfag.) I: Årsrapport – 2003. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo. 2004..
Thorsen, Lotte Rustad: Farlig eller fattig? Om straffede og levekår. (Hovedpunkter fra: For mye av ingenting. Straffedes levekår og sosiale bakgrunn. hovedoppgave i kriminologi) I: Norsk kriminologi 50 år. Innlegg på fagkonferanse. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo 2005.
 

Emneord: straffenivå, narkotika Av professor Hedda Giertsen
Publisert 17. mars 2011 10:37 - Sist endra 12. mai 2014 10:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere