Flyskrekk med mersmak

Om tre uker vil jeg gjøre en av luftas Bukkene Bruse-reiser. 

Den starter på Den Minste flyplassen, som er Rørvik lufthavn, Ryumsjøen, går videre til Den Mellomste, Trondheim Lufthavn, Værnes, for så å ende på Den Største flyplassen, nemlig Oslo Lufthavn, Gardermoen. I og for seg ikke en stor begivenhet i det moderne Norge.

Vanligvis har jeg forbundet flyturer til Namdalskysten sent på året vært med frykt for forhold som verken passasjerer eller andre rår over, nemlig om det lille Widerøe-flyet takler uforutsigbare vindkast fra alle kanter og om kapteinen finner rullebanen i snøværet. Dette koblet sammen med en akkurat passe dose flyskrekk har ført til ubehagelig kribling i magen. På den andre siden, ubehaget blir gjerne oppveid av flott panoramautsikt mot skjærgården langs kysten, den uformelle tonen til folkene som jobber i kabinen og muligheter for å reise med mennesker som man har vokst opp sammen med. Denne gangen er det kommet andre faktorer til, og spenningen er knyttet til helt andre forhold enn ordinær flyskrekk.

Den 6. november i år ble nye sikkerhetsregler for håndbagasje i EU og EØS innført. Disse reglene har gjort at vi som passasjerer blir fortrollet i denne Bukkene Bruse-reisen og alle andre flyreiser. For når jeg står på Rørvik Lufthavn, så er jeg i likhet med andre passasjerer en potensiell terrorist. I de nye sikkerhetsreglene innebærer det at jeg kan utvikle eksplosiver av væsker, selv i ganske små mengder. Derfor kan jeg ikke ta med meg deodorant, parfyme, hårgele, sjampo, solkrem (lite behov for det på Trøndelagskysten i desember, men likevel), tannpasta og lignende inn i flyet.

Reglene er like for alle reisende, enten de reiser fra Charles de Gaulle i Paris eller fra Rørvik Lufthavn, Ryumsjøen. Og skulle jeg likevel ha lyst til å ta med noe av dette så må jeg pakke det inn i en lukkbar gjennomsiktig plastpose som rommer maks én liter, og holde den godt fram ved sikkerhetskontrollen. Det er mange ting som er interessante ved de nye sikkerhetsreglene. I en kommentar i Dagbladet peker Johan Olav Egeland på at sikkerhetsindustriens produktutvikling overgår reisendes behov for trygghet. Når du har kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen hvor neglefilen din av sikkerhetshensyn har blitt beslaglagt, kan du uhindret ta med tunge, og potensielt farlige, glassflasker fra taxfree-butikkene inn i flyet. Å plage millioner av reisende er lett som en plett, å utfordre spritindustrien er noe annet, skriver Egeland. I en kronikk i Aftenposten ser Guro Slettemark, jurist i Datatilsynet, disse reglene som et eksempel på nye lovtiltak som griper inn i personvernet og som ofte ”sklir igjennom Stortinget som våte såpestykker og vedtas uten særlig debatt”.

Det skjer en mistenkeliggjøring av befolkningen, skriver Slettemark. Det er to ting ved denne utviklingen som jeg synes er interessante. Den ene handler om hva det gjør med oss som reisende, hvordan vi forstår sikkerhetsreglene som har denne mistenkeliggjøringen innbakt i seg, og den andre handler om hvordan vi håndterer dette, den tilsynelatende tause tilslutningen til reglene. Dette henger selvfølgelig sammen: Måten vi forstår sikkerhetstiltakene på har selvfølgelig konsekvenser for hvordan vi håndterer dem.

To dager etter at de nye sikkerhetsreglene ble innført, reiste jeg på en dagstur til Stockholm sammen med en kollega. Med de nye reglene friskt i minne gikk det greit gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Av med belte, klokke og sko, og leppestiften lå forskriftsmessig i den lukkbare gjennomsiktige plastposen som jeg holdt veldig godt fram sammen med bankkortet som viste at det var jeg som var på tur. Køene var ikke så lange som fryktet, og vi kom oss på flyet til Arlanda. Det gikk nesten like greit hjemover sent på kvelden, men bare nesten. For etter en lang dag med svenske kollegaer med mange diskusjoner, var ikke sansene så skjerpet da vi skulle gjennom den svenske sikkerhetskontrollen. I sekken lå det en flaske vann. Flasken ble fjernet. Jeg og sekken ble sendt tilbake til Start, noe som medførte en liten kø til irritasjon for dem som sto bak meg. Min kollega sto ved siden av og smilte overbærende. ”hrmph, hva tror de at du har i sekken, tungtvann?” Vi lo litt av hele greia. Men latteren satte seg litt fast i halsen. Jeg ble engstelig for at vi hadde gått for langt med spøken vår. Jeg hadde tidligere hørt en historie om en flypassasjer som hadde kommet i store vanskeligheter i USA fordi han hadde tøyset litt for mye ved sikkerhetskontrollen (ordet bombespøk gir 633 treff på Google, treff som viser at ordet absolutt ikke er noe å spøke med i disse dager). Historien om vannflaska og vår lille fleip er ikke dramatisk, og vi kom oss hjem (selv om vi siden måtte stå i kø ved passkontrollen i Gardermoen for å bli luktet på av en hund). Kanskje illustrerer historien hva slike kontroller gjør med folk, de gjør spøk upassende og gir frykt for å bli misforstått. De nye sikkerhetsreglene handler ikke bare om tannkrem, hårgele eller andre væsker. De er like så mye kroppsliggjort, du må med hele deg, med hele kroppen din, vise at du har skjønt hva dette handler om og at du underkaster deg alt som kontrollen og mistenkeliggjøringen innebærer.

Hvorfor er det ingen motstand mot disse invaderende reglene og hvorfor går mennesker som kveg gjennom sikkerhetskontrollen, med alvorlige ansikter, og med redsel for å bli misforstått? Den mest opplagte grunnen til de nye sikkerhetstiltakene er frykten for terror. Kontrollen handler om vår egen sikkerhet. For mange er dette langt på vei et overbevisende argument.
Men, på samme tid synes flere at tiltakene er ubehagelige; de oppleves som masete og utgjør det som Egeland beskriver som reisens ubehag. I tillegg til at de i følge Slettemark bidrar til å overskride personvernet.

Om man forsøker å se bort fra det åpenbare, frykten for terror, hvordan kan tilslutningen til tiltakene forstås? Her kan man kanskje sammenligne innføringen av de nye sikkerhetsreglene med lovendringen i Tobakkskadeloven § 6, den såkalte Røykeloven, som trådte i kraft 1.juni 2006. Debatten forut for loven var preget av høy temperatur og stort engasjement, både blant motstanderne og tilhengerne. De innbitte gjestene ved brune serveringssteder så på loven som politikeres inngripen i folks hverdagsliv (Pettersen 2004). Før loven ble innført, mente flere av gjestene at de ville motsette seg røykeforbudet. Som vi vet, har ikke det skjedd. Røykende gjester går ut og røyker, uansett vær og vind. Måten røykeloven er organisert, med serveringsstedenes ansvar for at forbudet overholdes, samt gjestenes lojalitet til serveringsstedet, gir begrenset mulighetene til å protestere mot loven. I motsetning til røykeloven, har det vært lite engasjement rundt innføring av nye sikkerhetsregler.

Det er ikke bare i Stortinget at loven har glidd gjennom som et vått såpestykke. Media har vært tause, bortsett fra noen sporadiske kommentarer etter innføringen. Mens røykeloven grep inn i folks måter å kose seg på, griper sikkerhetsreglene inn i folks personvern. Det er svært interessant at en slik inngripen i personvernet ikke blir viet mer oppmerksomhet. Har det kanskje noe med det som Slettemark peker på, at tiltakene for de fleste er lite håndfaste. ”Ingenting blir avkrevet, ingen konfronteres med den eller de som skal ha opplysninger og folk flest vil ikke merke noe” (Slettemark).

Mens røykerne kunne vise til lojalitet til stamstedene som begrunnelse for at de overholdt loven, kan vi som flypassasjerer ikke vise til slike former for lojalitet. Vi kan kanskje ha medlidenhet med flyplassfunksjonærene som må sitte og se på røntgenbilder av håndbagasje hele dagen og konfiskere hårgele og neglefiler, men noen lojalitet kan det vanskelig være snakk om. Om det er snakk om lojalitet er den rettet mot dem som står bak deg i køen med ansiktet i alvorlige folder. I de (forhåpentligvis) få minuttene som reisen gjennom sikkerhetskontrollen tar, er passasjerene underlagt et symbolsk repressivt system som fordrer bestemte handlingsmønstre. Eric Hobsbawm (1973) har pekt på at de undertryktes motstand handler mer om å holde ut – ”working the system to their minimum disadvntages” - enn aktivt å motsette seg makten. Dette er kanskje en av flere (noen av de andre har jeg pekt på over) forklaringer på hvorfor jeg om tre uker vil stå på Rørvik Flyplass med ansiktet lagt i alvorlige folder, mens jeg vifter med en pose med tannpasta, deodorant og leppestift og med hele kroppen viser at jeg har skjønt hva dette handler om.
 

 

Kilder:
Egeland, John Olav (2006) ”Reisens ubehag”, Dagbladet, 08.11.06
Pettersen, K-S (2004) Røykeloven og gjester ved brune
serveringssteder. Konsekvenser, tilpasninger og vurderinger. Rapport
nr. 1/05. Oslo:Nova
Slettemark, Guro (2006) ”Hele folket under mistanke”, Aftenposten
15.11.06

Emneord: sikkerhet, røykeloven Av Karen-Sofie Pettersen
Publisert 7. mars 2011 16:08 - Sist endra 7. mars 2011 16:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere