Offerbildets uutholdelige letthet

”Her bygger hun sin luksuskåk”, skriver Bergens Tidende (5.11.2006). 

Videre så kan jeg lese: (…) ”Bergens Tidende kan i dag avsløre hvor 53-åringen har holdt til mens andre thaikvinner har drevet massasjestudioet hennes i Norge”. - I følge avisen ruver villaen som har vegger og gulv kledd med fliser, over skurene og trehusbebyggelsen i området og fra sin enorme veranda kan kvinnen se bort på naboene som sover på jordgulv. Årsaken til at BTs journalister rapporterer fra en liten landsby nordøst i Thailand, er at en kvinne politiet har siktet for menneskehandel visstnok skal befinne seg der. Politiet i Oslo og Bergen har siktet 9 personer hvorav 8 er kvinner med thailandsk bakgrunn, for menneskehandel, hallikvirksomhet og organisert kriminalitet. En sak som får Dagsavisen (1.11. 2006) til å berømme politiet i Oslo og Bergen for offensiv mot trafficking og hallikvirksomhet, selv om VG (3.11. 2006) opplyser at det er en misfornøyd ansatt som har satt politiet på sporet.

I løpet av de to siste ukene har bordellrazzia, menneskehandel og organisert kriminalitet preget deler av mediebildet. Medias tilnærming til prostitusjon er i likhet med andre kriminalpolitiske nyheter ofte spekulativ og sensasjonspreget. I løpet av de siste årene har imidlertid prostitusjon fått en ny betydning i media, på politisk nivå og i den allmenne oppfatningen av feltet. For i dag snakker vi ikke om prostitusjon men om menneskehandel, et begrep som beskriver grov utnyttelse og tvang. Ideen om at Norge brukes som base for kriminelle bakmenns sexslaveri har fått tabloidpressen og politikere til å kappes om å demonisere feltet. I løpet av noe få år har menneskehandel gått fra å være et nærmest totalt
ukjent begrep og fenomen til å få status som et viktig tema i pressen og politiske diskurser

Menneskehandel er det hotteste og mest politiske korrekte man kan jobbe med om dagen og det stilles store krav til at politiet skal vise til resultater, uttalte en politijurist under en konferanse i regi av UDI nylig. Spesielt media har inntatt en pågående og aggressiv rolle. I løpet av sommeren har journalister har lusket i buskene, forfulgt kvinner fra bosted til Strøket, avlyttet og gjengitt telefonsamtaler, intervjuet beboere og gud vet hva, så har det vært for å avdekke at det skjer prostitusjon på Karl Johan, Tåsen eller Alexander Kiellands plass. I rapporter om telling, overvåkning, registrering av prostituerte i gateprostitusjon eller på innendørsmarkedet i Oslo eller Bergen, refses politi og påtalemyndigheter for at det er for få saker som kjøres for retten, og det stilles krav om en mer kreativ bruk av lovverket for å få flere straffedømt.

I koblingen mellom menneskehandel og prostitusjon gis det ikke rom for å problematisere menneskehandel som et migrasjonsproblem, prostitusjon som migrasjonsform eller lytte til menneskers egne erfaringer og definisjoner av utnyttelse. Komplekse samfunnsmessige og sosial politiske forhold individualiseres og reduseres til et spørsmål om ofre og bakmenn.

Med menneskehandel skapes forestillinger om uskyldige og intetanende kvinner som er lurt eller tvunget til migrasjon, og ender opp som sexslaver i Norge eller andre land i Vesten. Bakmenn er personer som kanskje ikke lever i samme elendige situasjon, men syndikater og nettverk av brutale kriminelle som har øynet muligheten for store penger på en virksomhet med lav risiko. Her snakkes det ikke om en vinn, vinn situasjon, som det ofte argumenteres med i andre sektorers økonomiske utnyttelse av billig arbeidskraft. Som for eksempel når norske hushold under dekke av au pair, utnytter kvinner fra Filippinene som heltids hushjelp og barnepasser for noen skarve tusenlapper i måneden. Eller at det hver 3. måned står en ny kvinne fra ett eller annet land i Øst-Europa, utenfor døren klar til å ta den ukentlige rengjøringen. Riktignok jobber disse kvinnene for en slikk og ingen ting, og muligens også betalt dyrt til byråer, organisasjoner eller personer som organiser virksomheten. For sett i forhold til lønnsnivået i landene de kommer fra så tjener de godt, og her hjemme kan snart alle se seg råd til å ha rengjører, hushjelp og/eller praktikant. Utnyttelse av billig arbeidskraft for egen vinning er hevdet å være en utbredt praksis og fremstår nærmest som allment akseptert, enten det gjelder sjøfolk, jordbærplukkere, bygningsarbeidere eller husholdsarbeidere.

En annen side er at menneskehandelprotokollen har fokus på utnyttelse i migrasjonsprosessen som rekruttering, transport og tilrettelegging, og ikke forholdene den enkelte jobber under i stedslandet. Den adresserer med andre ord behovet for å kontrollere illegal og irregulær migrasjon som under rammene av FN konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet, er pekt ut som ett av virksomhetsområdene til transnasjonal organisert kriminalitet. Menneskehandelprotokollen er et instrument som fordrer internasjonalt samarbeid for å bekjempe kriminalitet, ikke et instrument for å beskytte migranter mot utnyttelse eller sikre deres rettigheter i oppholdsland.
I romanen Tilværelsens uutholdelige letthet (1983) skriver Milan Kundera om kjærlighet og sjalusi, trofasthet og svik, men også om det vanskelige valget mellom tyngde og letthet – det tvetydige motsetningsparet. For hva er vel mest positivt: letthet eller tyngde? Kriminalpolitikkens motsetningspar offer og gjerningsperson, er også tvetydig. Både fordi det ofte kan være ganske vilkårlig hvem som får status som offer eller gjerningsperson, og fordi det kriminalpolitiske ofre ofte er av en ren symbolsk art.

Menneskehandel ble ikke et tema før norske myndigheter jobbet med implementering av ovennevnte konvensjon og protokoll. Begrepets innhold ble formet av filmen Lilja 4-ever, og ikke av faktisk kunnskap om utvikling og endring på det norske prostitusjonsmarkedet.

Demoniseringen av feltet har skapt et rent og ubesudlet offerbilde som først og fremst kan synes å ha symbolsk verdi. Kvinner i prostitusjon passer sjelden inn i idealiserte offerbilder. Demoniseringen av prostitusjonsfeltet har konsekvenser for vår forståelse av feltet, og vår aksept for hva som kontrolleres og hvordan det skjer. Politiets aksjoner i prostitusjonsfeltet er et ledd i krigen mot transnasjonal organisert kriminalitet. Rammene for interveneringen og politisk press for å vise til resultater er en farlig kombinasjon om noen år sitter vi kanskje på samme erfaringer som vi har gjort i krigen not narkotika: At bakmenn og offer ofte er en og samme person?

Emneord: nyhetsjournalistikk, ofre, menneskehandel Av Astrid Renland
Publisert 7. mars 2011 16:04 - Sist endra 7. mars 2011 16:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere