Til debatten om granskning av domstolene

Det sies at straffeprosessen har som ett av sine mål å finne fram til den materielle sannheten.  

Det vil si at dommerne gjennom rettsprosessen finner ut av hva som faktisk har skjedd i det saksforholdet som er ført inn for retten. Men det materielle sannhetsbegrepet begrenses gjennom prinsippet om at det er bedre at 10 skyldige går fri enn at en uskyldig dømmes. Det betyr i prinsippet at å bli frikjent i en sak ikke nødvendigvis samsvarer med uskyld, mens en domfellelse skal samsvare med skyld. Problemet man står overfor i retten er at man ikke har noen direkte tilgang til virkeligheten slik den en gang utspilte seg, og dermed er henvist til rekonstruksjon gjennom ulike typer bevis og tolkning av bevis. Verken å skaffe eller tolke bevis er nødvendigvis enkelt. Og av og til går det også galt.

Bildene av en gråtende Fritz Moen som mottar frikjennelsen i den første gjenopptakelsessaken illustrerer systemets kostnader når det slår feil. Ikke bare for Moen, men også for samfunnet som sådan er det omkostninger knyttet til å holde seg til en rett som gjør urett. Når feil da beviselig har skjedd oppstår behovet for å foreta seg noe. Justisministeren har beklaget behandlingen av Moen, privatetterforsker Sandberg har anmeldt tre høyesterettsdommere, Aftenposten har sporet opp jurymedlemmene som dømte Moen, og Justisdepartementet vurderer for tiden om granskningen som er vedtatt også skal omfatte domstolen.

Disse initiativene skiller seg fra hverandre i forhold til hvor man vil lete etter årsaken til feilen som har skjedd. Anmeldelse av dommere og intervju med jurymedlemmer kan tyde på at man er ute etter å undersøke den personlige skjønnsutøvelsen, i den konkrete saken. Når Høyesterettsjustitiarius Schei i Aftenposten 15.09.06 åpner for at også domstolen kan granskes er det derimot svakheter ved systemet han er ute etter å få avdekket. Schei uttaler: ”For meg er det sentralt at dette rent strafferettslig er en avsluttet sak og en helt ekstraordinær situasjon. Det er viktig å se om det her var svakheter som fortsatt hefter ved vår strafferettspleie. Utvalget bør også gå inn i spørsmålet om hvorvidt det finnes en mer fundamental systemsvikt. Jeg tenker på det at det mest sentrale og inngripende spørsmålet i saken – spørsmålet om skyld – avgjøres uten noen begrunnelse overhodet”

Det er vanskelig å ikke tolke dette som et spørsmål om jurybehandling er en betryggende måte å sende folk i fengsel på. Da juryordningen ble innført, gjennom straffeprosessloven av 1887 kom ordningen som en reaksjon på domstolens lukkethet og embetsmennenes dominans. En muntlig, offentlig prosess med lekmenndeltakelse ble ansett å sikre ”Retspleiens Luft og Lys, dens nutildags uundværlige Livsbetingelser” (Jurykommisjonen 1885:488). Innføringen av lekmannsdeltakelse i retten var et resultat av ønske om å demokratisere rettsvesenet og minske embetsdommernes makt med det sunne bondevettet som garanti for en bedre prosess. Nå kan det være mange grunner til at man med jevne mellomrom må spørre seg om hvor sunt bondevettet egentlig er. Og man kan også spørre seg hvor rimelig det er at spørsmål som er så komplekse som de ofte er i jurysaker, og med så store konsekvenser for de berørte parter, uten begrunnelse bare skal bekjentgjøres med et enkelt ja/nei, skyldig/frikjent.

Men antakelig unndrar man seg bevisbedømmelsens kompleksitet og dermed mulige svakheter om man gjør justismord til et spørsmål for eller mot juryordningen. For det første kan juryordningen sikkert endres slik at man i større grad gjør grunnlaget for avgjørelsen mer synlig og dermed etterprøvbar. For det andre, og kanskje vel så viktig, disponerer både lekdommere og fagdommere til syvende og sist det samme verktøyet i vurdering av fakta – nemlig skjønn. Og til tross for at en meddomsrett må gi en begrunnelse for sin bevisvurdering er det sjelden at kriteriene i skjønnet kommer eksplisitt til uttrykk. Nå foregår det for tiden flere forskningsprosjekter på forholdet mellom bevisførsel og bevisbedømmelse i straffesaker som er oppe for meddomsrett. Domstolen har åpnet for observasjon av rådslagningene her. Men juryrommet er imidlertid fortsatt lukket.

Det er mange grunner til å ønske seg studier både fra jury og meddomsrett slik at man får et bedre grunnlag for å sammenligne utøvelsen av det profesjonelle skjønnet og lekmannsskjønnet. Det kan noen ganger virke som det oppfattes som mindre dramatisk å legge ned juryordningen enn å åpne prosessene som skjer der for innsyn. Men før man vurderer juryens egnethet burde man kanskje vite mer om hvordan den faktisk fungerer.

Emneord: domstolene, justisfeil, juryordningen Av Lisbeth Fullu Skyberg
Publisert 7. mars 2011 15:29 - Sist endra 7. mars 2011 15:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere