Forståelsens smertegrenser

- They wanted to know why I did what I did Well sir I guess there's just a meanness in this world. Bruce Springsteen Nebraska

Det skjer meg ganske ofte. Jeg forstår ikke hvorfor folk gjør som de gjør. Det kan være noen jeg kjenner, eller det kan være offentlige personer. Felles er at de en gang iblant handler så annerledes enn det jeg ville ha gjort, at jeg ikke forstår beveggrunnene deres. Handlingene fremstår som underlige og rare, eventuelt dumme. Onde tunger vil muligens hevde at det skylles manglende innlevelsesevner og empati hos meg. I enkelte tilfeller kan det godt være, jeg er min egen dødvinkel. Men dette er ikke nødvendigvis alltid et problem, i det praktiske liv har en ikke alltid tid til å stoppe opp å tenke seg om. Handlingene kan være uforståelige for meg, men de angår meg i liten grad og dagene går videre. Hvis det virkelig betyr noe for meg, hender det derimot at jeg anstrenger meg for å forstå. Kjenner jeg den det måtte angå slår jeg av en prat. Er det offentlige personer må jeg ta fantasien til hjelp, eller diskutere det med noen jeg har tillit til. Stort sett er dette tilstrekkelig. Jeg når en forklaring jeg er fornøyd med. Det som virket uforståelig i begynnelsen, fremstår fortsatt som et underlig valg, men jeg har nådd en begrunnelse jeg kan slå meg til ro med. Slike forståelser innebærer at jeg tenker at gitt det ene eller det andre ville jeg muligens gjort det samme selv. En form for kollektiv identitet lar seg slik lokalisere. Handlinger finner sted innefor en form for mentalt fellesskap. Våre verdier og valg er ikke de samme. Men det at en er i stand til å tenke seg inn i den andres situasjon skaper en felles bevissthet, en skanse mot det uforståelige.

En gang iblant opplever jeg derimot at denne skansen er under press. Forklaringer gis, men jeg sitter alltid igjen med en viss uro, en fornemmelse av noe hinsides meg og min verden. Dette skjer som regel gjennom medieoppslag der groteske lovbrudd og menneskelige tragedier presenteres. Mennesker som er blitt tatt av dage eller ødelagt for livet av andre mennesker. Når det virkelig skremmer er det fordi jeg mener å skimte en intensjon i handlingene, det er bare at jeg ikke forstår hvorfor. Jeg frykter denne intensjonen mer enn den velmenende sjåføren i motsatt kjørefelt på vei hjem etter en lang dag på kontoret. Selv om jeg vet det burde vært motsatt. Forrige uke skjedde det to slike hendelser. En mann drepte sin kone og sine to små barn før han så tok livet av seg selv. Denne type handlinger skjer en gang iblant. Dagen etter i avisen er en psykiater ute og forsøker gi en forklaring, han forsøker å presentere en forståelse. Som kriminolog reiser jeg faglig bust, men den er ikke nødvendigvis så velbegrunnet. Jeg og han driver på en måte med det samme, bare fra forskjellig ståsted, vi prøver å gjøre det uforståelige forståelig. I Foucault sin klassiker om galskap viser han nettopp dette; hvordan vitenskapens rasjonaliseringer sondrer ut galskapen gjennom den moderne rasjonalitetens fremvekst.

I Hackings bok ”The taming of chance” som omhandler fremveksten av sannsynlighetsregning gjøres et parallelt poeng. I etableringen av den kapitalistiske økonomi, og mentalitetsskifte fra skjebnetro til troen på den frie vilje ble tilfeldigheten et problem. Den kunne ikke leves med, da den gjorde verden uforutsigbar. Tilfeldighetene måtte temmes, slik bokens tittel peker på, og den temmes gjennom vitenskap. En systematisering av tilfeldigheter gjør forutsigelser mulig igjen. Mange vil også hevde at drapene over er forutsigbare, at de er ektefødte barn av vårt samfunn og vår måte å organisere oss på. Dette er meget mulig, akkurat som den andre hendelse forrige uke, som jeg vil trekke frem, kan sies å være det. Det kan se ut som det er en serievoldtektsmann i Oslos gater for tiden, og hvis jeg skjønte det rett ble den siste voldtekten gjennomført ved at vedkommende fulgte etter sitt offer, presset seg inn i leiligheten hennes der han gjennomførte overgrepet. Det finnes gode sosiologiske forklaringer på dette, der slike handlinger kobles til kjønnsmaktrelasjoner i våre samfunnsformasjoner, slik plasseres handlingene innenfor samfunnets grenser. Psykologer og psykiatere ville sannsynligvis valgt andre forklaringer, som springer ut fra deres fagtradisjoner. Felles for forklaringene er ikke at de ikke er gode, det er bare det at de ikke slukker min uro. En slik voldtekt krever intensjon. Brutaliteten og den manglende empatien som ligger i denne type handlinger gjør at forståelsens smertegrense er nådd for min del. Min empati strekker seg ikke lenger. Jeg slutter å være kriminolog og i rasjonalitetens tjeneste, og begynner å bli sint. Jeg begriper ikke hvordan en kan gjøre noe sånt, selv om jeg vet at jeg kunne gjort det samme gitt det jeg ikke forstår. Gitt at jeg går dit jeg ikke vil gå.

Kearney skriver i en filosofisk artikkel om monstre at det som kjennetegner dem er at de har gått der en ikke kan gå uten å returnere som et monster. Slik blir de også grensedragere. De er hva jeg ikke er. Det finnes ingen gode grunner, slik jeg ser det, for et samfunn å akseptere slike handlinger som denne voldtekten representerer. Er dette et argument for raseriet og den manglende tilgivelse? Det utilgivelige er en menneskelig størrelse, men menneskelig harme er ikke alltid det beste grunnlag for offentlig politikk. Men hvor skal en så se når smertegrensen er nådd?

Forrige uke skjedde det en annen ting av en helt annen karakter. Institutt for kriminologi og rettssosiologi fikk besøk av den engelske kriminologen Barbara Hudson. Hun diskuterte hva en gjør når en blir møtt med handlinger som tilsynelatende befinner seg utenfor vårt kognitive fellesskap. Og hva gjør en når det som er annerledes også er grusomt. Jeg tror Hudson er inne på noe helt sentralt når hun, slik jeg forstår henne, anerkjenner det uforståelige i det. Det kan hende det er her den store utfordringen ligger. Det å møte det uforståelige, det utenfor vitenskapens rasjonaliteter og vårt samfunns grenser, uten at en gir seg hen til de brutale krefter som den manglende forståelse kan sette i gang.

Litteratur

Foucault, Michel (1991): Galskapens historie i opplysningens tidsalder . Oslo: Gyldendal
Hacking Ian (1990): The taming of Chance. Cambridge: Cambridge university press
Hudson, Barbara (2006): ”Punishing monsters, judging aliens: Justice at the borders of community” I: The australien and New Zealand journal of criminology. Vol 39 nr. 2s. 232-247 presenterer hun noen av tankene sine.
Kearney, Richard (2003): ”Terror, philosophy and the sublime: Some philosophical reflections on 11 september. I: Philosophy and social criticism vol 29 nr 1. s: 23-51

Emneord: marginalisering, monstre Av Sverre Flaatten
Publisert 9. mars 2011 11:04 - Sist endra 9. mars 2011 11:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere