Framtidas straffereaksjoner

Det er noe helt nytt og positivt at Justisdepartementet har åpnet diskusjonen om en ny st.meld om straff ved å legge arbeidsgruppenes notater ut på nettet og åpne for diskusjon og innspill. 

Jeg har sett nærmere på et av notatene, fra Arbeidsgruppe 3. Framtidas straffereaksjoner. Dette notatet berører noen grunnleggende temaer som har vært del av den kriminalpolitiske diskusjonen i mange år. Jeg ser det som nødvendig å diskutere noen av forslagene som denne gruppa foreslår og perspektivene som legges til grunn, i lys av sentrale prinsipper og tidligere diskusjoner og erfaringer som ikke er kommet tilstrekkelig til orde i dette notatet.

1) Det er positivt at det er satt opp som et mål i arbeidsgruppas mandat å minske bruk av fengsel, og at man vil prøve å finne alternativer til fengselsstraff. Men dette bør ikke gjøres for enhver pris. Det er viktig å vurdere
- hva slags andre tiltak det er snakk om
- hvilke omfang de nye tiltakene vil få
- hvordan slike tiltak er tenkt satt i verk

Og som alltid når det gjelder straff, å vurdere
- eventuelle omkostninger som kan oppstå i forbindelse med ordningene
- hvem som kommer til å betale dem og hvordan
- om rettssikkerhetsgarantiene er ivaretatt

2) Når arbeidsgruppas mandat er å minske bruken av fengselsstraff, hadde det vært en fordel å begynne med å se på hvor mye fengselsstraff som brukes, mot hvem, for hva. (Noen av disse opplysningene er nevnt utover i rapporten, men legges ikke til grunn for diskusjonene.) Arbeidsgruppa kunne ha startet med denne typen kunnskapsgrunnlag:
- ca 30 % av alle som løslates, blir løslatt etter inntil 1 måneders straff (tabell s. 13 i notatet; år og referanse uoppgitt). Omtrent ¾ av løslatelser for forbrytelser skjer innen 3 måneders soning (tab 60. 2005)1.
- hvilke type lovbrudd fanger har sont for: Tabell 60 viser også at 22 % av alle som ble løslatt innen 3 mnd. etter å ha sont for forbrytelser, hadde sont for tyveri, 13 % for narkotikaforbrytelser (ikke grov) og brudd på legemiddelloven; 17 % for forbrytelser mot liv, legeme og helbred.
- fangebefolkningens levekår i forhold til hele befolkningen.

Dette kunne gitt et konkret og praktisk utgangspunkt for forslag og beregninger av hvor mange fengselsdøgn som ville vært spart ved ulike innskrenkinger. Mandatet var å foreslå tiltak for å minske bruk av fengsel. Det hadde vært interessant å få vite hvor mye fengselsplass som ville vært spart ut fra noen forslag og beregninger. Dette er gjort før:
- Fra 1970 vet vi at fangetallet sank med 100 da løsgjengerloven ble opphevet (Johs. Andenæs 1994)
- Evy Frantzsen (2007) har beregnet tilsvarende for i dag: "Om vi avkriminaliserer stoff til eget bruk – som de nå for eksempel har gjort i Berlin – vil det bety at 7-800 av de 1-3 måneders idømte dommene blir borte". Det vil si en nedgang i 25 % av alle idømte ubetingete fengselsstraffer på 1-90 dager (N=3416) (tab 42).2 Da ville vi samtidig ha avkriminalisert handlinger som i dag utøves av nettopp den samme gruppen som før brøt løsgjengerlovens §§ 16 og 18 (Frantzsen 2007; Christie og Bruun 2003).

Denne typen beregninger hadde vært interessante, og de kunne vært vurdert også i forhold til tanker om straffens formål osv som arbeidsgruppa nevner til å begynne med i notatet.
Vår kriminalisering av bruk og besittelse samt den strenge kriminaliseringen av oppbevaring og omsetting av mindre mengder utfordrer grunnleggende prinsipper som vi begrunner straff med:
- tanken om allmennprevensjon (og hva vi kan vite om dens mulighet for å virke, de moralske problemer den reiser; og disse spørsmål særlig i forhold til en gruppe som utgjør en vesentlig del av fangene, narkorelaterte lovbrudd)
- tanken om skadefølgeprinsippet (jf Träskman (1995/2003); NOU 2002:4)
- straffens omkostninger (Christie og Bruun 2003; Frantzsen 2001).

Som det nå er, virker det ut fra arbeidsgruppas notat, som om slike viktige diskusjoner aldri har funnet sted.

3) Arbeidsgruppa startet et annet sted. Den velger å anlegge et individualiserende perspektiv for bruk av straff.
De legger som et grunnpremiss å utvikle forslag til en individualisert straffeform med fokus på straffegjennomføring utenfor fengsel (s. 7). Slik har de valgt å tolke mandatet.
Og vil bygge på og utvide den tanken om straff som står i strfgjl § 3 om at fengselsmyndighetene skal legge til rette slik at den dømte kan gjøre en innsats for å unngå ny kriminalitet (s. 7).
De vil foreslå 'et fleksibelt reaksjonssystem som til en viss grad utfordrer forventningene om lik straff for likt lovbrudd' (s. 8). Men dette er ikke bare en forventning, det er en vesentlig rettssikkerhetsgaranti, kalt forholdsmessighetsprinsippet.
Nå tolker arbeidsgruppa 3 sitt mandat slik at de kan være 'ubundet av gjeldende rett eller dagens organisering (s. 3). Ut fra mandatets tekst, skulle de anse seg for 'ubundet av dagens situasjon eller organisering' som unektelig er noe annet. Men verken mandatet eller arbeidsgruppas tolkning innebærer at man uten videre kan se bort fra grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Arbeidsgruppa drøfter ikke dette, men i sine forslag ser de seg ubundet også av slike prinsipper.

Det perspektivet de bruker plasserer seg innenfor en formålsrasjonell tenkemåte hvor hovedsaken er å minske antall lovbrudd. Dette settes også opp som et uttrykkelig mål. Det fører til at de tar i bruk et sterkt avgrenset sett av perspektiver på hva som er hensiktsmessige reaksjoner og hvordan de skal vurderes. Og det fører til at viktige diskusjoner uteblir.

Forslagene prøver å oppnå to ting:
- straff og de virkningene som myndigheter og andre mener, ønsker, håper, forventer at straff skal bringe med seg
- og at domfelte skal forbedres

Om kanskje noen av de konkrete forslagene kan være nye, er dette i prinsippet gammelt. Vi har prøvd det før. Og vi vet hvordan det går. Det går ikke bra. Det har aldri gått bra å blande rett og helse; straff og behandling; kontroll og hjelp (Aubert 1958/1965, Christie 1960/1992; 1974; Mathiesen 1987/1995).

I slike kombinasjoner skjer det at hjelpen, behandlingen, helsetilbudet ikke blir hjelp, men en forvrengt versjon hvor kontroll- og kanskje også straffelementer hele tiden er tilstede. Og kontrollen og straffen sees som en form for eller del av hjelpen og behandlingen – og dermed er det fort gjort å se bort fra rettssikkerhetsprinsipper (det kontradiktoriske prisnipp; maktfordelingsprinsippet; forholdsmessighetsprinsippet; forutsigbarhet).

Og vi kjenner følgene: uforholdsmessig lange reaksjoner under kontrollapparatets regi (selv om det i sin tid ble kalt noe annet, ikke straff men kriminalpolitiske særforholdsregler (sikring; arbeidsskole; tvangsarbeid); en sterk opplevelse av urettferdighet fra fangenes side, som motvirket muligheten for positive virkninger; en sterk mistillit fra fanger overfor myndighetene, ikke bare fengselsmyndighetene, men også helsepersonell og hjelpeapparatet i sin alminnelighet.
Om dagens kriminalpolitiske myndigheter gjentar denne øvelsen, vil følgene bli de samme. Det ligger i ordningens struktur.

Det er et vanskelig farvann å navigere i. Men én ting kunne arbeidsgruppa gjort: tatt med seg erfaringene fra denne nære, norske historien i sine drøftinger.

4. Det individualiserte perspektivet gis også forrang i forslaget til hva som skal bestemme reaksjonens lengde.

I diskusjonen om straffeutmålingen, skriver arbeidsgruppa øverst på s. 12: For å kunne ha tilstrekkelig med tid for å arbeide med rehabiliteringsprosessen, skal minstetiden på soning i samfunnet når det også er blitt idømt fengselsstraff imidlertid alltid være fire måneder. Begrunnelsen er … forskningsresultater som tilsier at dette er den kortest mulige perioden man trenger for å kunne oppnå atferdsendring.

Dette var nøyaktig samme type resonnement som ble brukt for uforholdsmessig lang innesperringstid i arbeidsskole, sikring og tvangsarbeid. Og det var ett av de sentrale punktene i kritikken av de kriminalpolitiske særforholdsreglene på 1960- og 70-tallet (Christie 1962; St.meld. nr. 104 (1977-78).

At arbeidsgruppas forslag gjelder straff i frihet endrer på ingen måte at dette prinsipielt sett er et forslag om å gjenta de feilene som ble gjort i forbindelse med de kriminalpolitiske særforholdsreglene.

5. Arbeidsgruppa tar også opp myndighetsfordelingen mellom domstol og kriminalomsorgen (s. 14, 15). Heller ikke på dette viktige punktet foretar de noen prinsipiell drøfting av det aktuelle rettsikkerhetsprinsippet som i dette tilfellet er maktfordelingsprinsippet og handler om det viktige skillet mellom anklagende, dømmende og utøvende myndighet. Arbeidsgruppa foreslår at domstolen skal
- idømme en tredelt dom og
- overlate til kriminalomsorgen å bestemme innholdet i det som kalles 'soning i samfunnet' som åpenbart vil inneholde også kontroll- og straffeelementer
- De foreslår videre at dette også skal innebære at kriminalomsorgen bestemmer gjeninnsetting i fengsel.
- Og at den kan bestemme at fangen ikke skal løslates etter at fengselsstraffen – idømt av domstolen – er gjennomført. Grunnen til dette vil være at 'risikoen er for stor' (s. 14, 15).

Arbeidsgruppa gir en slags pragmatisk begrunnelse for disse forslagene og peker på at det allerede i dag er slik at kriminalomsorgen kan bestemme sider ved fangens soning, for eksempel overføring til § 12. Men at man har en ordning som ut fra noen prinsipper kan sees som tvilsom, er vel sjelden noen god grunn til å fortsette med den og langt fra noen god grunn til å utvide den betraktelig. Til det trengs en prinsipiell diskusjon som arbeidsgruppa ikke har tatt.

Det er flere betenkeligheter og problemer ved dette forslaget:
- kriminalomsorgen skal innhente opplysninger om den dømte gjennom tester, observasjoner, rapporter – som alle innebærer skjønnsmessige vurderinger
- den samme kriminalomsorgen skal så vurdere den dømtes situasjon – om det går "fremover" eller ikke; hans innsats, motivering osv. Dette er også uten tvil basert på skjønnsmessige vurderinger.
- den samme kriminalomsorgen skal så avgjøre den dømtes videre soningsforhold som kan innebære et bredt spekter av tiltak – som beskrevet ovenfor.

Dette forslaget innebærer at en og samme myndighet – kriminalomsorgen – både skal samle inn og vurdere informasjon, og så på grunnlag av dette, fatte avgjørelser av vidtrekkende betydning for den dømte. Det mest oppsiktsvekkende går ut på at kriminalomsorgen skal kunne overprøve domstolens fastsettelse av innesperringstiden og forlenge den.

Dette bryter med prinsippet om maktfordeling – uten at dette spørsmålet er diskutert.

Den foreslåtte ordningen betyr også at
- domstolens betydning er betydelig dempet, som når det gjelder å utforme straffens innhold
- Og at domstolen ikke lenger skal fatte avgjørelser om bruk av fengsel, men at dette skal overlates kriminalomsorgsmyndighetene. Dette utfordrer også prinsippet om at ingen kan straffes uten lov og dom: for her er det kriminalomsorgen – som ikke har domsmyndighet – som overprøver domstolen når det gjelder lengden på innesperringen.

Dette vil forsterke uheldige trekk som allerede fins og som vi kjenner fra dagens situasjon: Prøveløslatelse vurderes i dag av fengselsmyndighetene,direktør, region. Det betyr at fanger ikke vet når de skal løslates og heller ikke kan forberede løslatelsesdagen for seg selv eller pårørende. Av erfaring og ut fra Feylings foreløpige studie (2004) vet vi at løslatelse reiser store problemer, og at forutsigbarhet er vesentlig for å kunne håndtere dette.

Når det ikke er tydelige kriterier for hva som legges til grunn for løslatelsestidspunkt, vil dette øke usikkerheten blant fangene, prege relasjonen til betjentene og fangene imellom. Og uansett hvilke kriterier som legges til grunn fra fengselsmyndighetenes side, er det stor sannsynlighet for at fangene vil oppleve avgjørelsene som vilkårlige, preget av hvem betjenter og fengselsmyndigheter liker eller ikke liker – og dermed som urettferdige.

Et system som baserer seg på atferdskriterier for å oppnå goder, vil også stå i fare for å kneble kritiske synspunkter på det som foregår. Dette er uheldig i seg selv, og vil også kunne være uheldig fordi det vil kunne hindre at fengselsmyndighetene får kjennskap til kritikk og kritikkverdige forhold.I tillegg bryter slike ordninger med prinsippet om forutsigbarhet.

6. Et hovedproblem i dette notatet er individualiseringen av den som blir dømt for et lovbrudd. Dette kommer også til syne i språket hvor begrepet 'kriminogene forhold' brukes som et sett faktorer som knyttes til den enkelte og som man tenker seg har betyding for om en person begår handlinger som defineres som lovbrudd. Dette begrepet peker i retning av en form for konstant som har sin betydning uansett tid/rom, personer, situasjoner, relasjoner. Men det er nettopp når ulike hendelser, opplevelser og erfaringer livssituasjoner blir sett i sine sammenhenger, som kan gjøre det mulig å prøve å forstå hva som gjør at noen begår handlinger som vi ser som lovbrudd – og hva som kan ha betydning for å komme ut av en livsstil preget av mye lovbrudd. Begrepet 'kriminogene forhold' stenger ute et samfunnsmessig, relasjonelt perspektiv.

I forlengelsen av individualiseringen av straff låner arbeidsgruppa perspektiv fra helsesektoren og ser den dømte som behandlingstrengende. Og så legges dette til grunn for forslag om straffens utforming.

En uheldig følge av dette, er at skillet mellom straff på den ene siden og ulike sosiale- og helsetiltak blir blandet sammen i et LRS (s. 9). Også dommerrollen skal endres og fra nå av være en blanding av dommer og undersøker av situasjonen og hjelper. Heller ikke de prinsipielle sidene ved dette er drøftet. At en slik ordning er innført i forsøket Narkotikaledet domstolskontroll er ingen prinsipiell begrunnelse for å gjøre denne nye typen dommerrolle vanlig.

Det vil også få uheldige følger for fange/klient om hjelpetiltak koples opp mot kontroll og straff – faren vil være at denne gruppen i befolkningen vil slutte å oppsøke helse- og sosialapparatet i enda større grad enn de gjør i dag.

7. Arbeidsgruppa lener seg i flere sammenhenger på forskning når det gjelder å kunne kartlegge hvordan mennesker er, forutsi deres atferd særlig i forhold til farlige handlinger, og når det gjelder å kunne endre andre menneskers atferd og måte å være på.

Dette er alt sammen meget omdiskuterte temaer (se Mathiesen 2007) – noe som ikke speiles i arbeidsgruppas dokument.

8. Arbeidsgruppa tar i liten grad opp straff i et videre samfunnsmessig perspektiv, men ser den først og fremst som et middel til å helbrede gjerningsperson, eventuelt også en måte å ordne relasjonen offer-gjerningsperson. Diskusjonen av konfliktråd er også preget av et svært smalt perspektiv på forståelse av straff.

9. Til slutt noen ord om optimisme på vegne av tiltak for å endre andre menneskers væremåter. Det ligger en stor risiko i det å tro at man har funnet frem til effektive virkemidler, eller et system hvor det er ubetinget effektiv hjelp som gis, eller at dette ganske snart er innen rekkevidde, bare med litt flere målinger og forbedringer.

Faren ligger i at man kan komme til å se dette slik som man ser behandlingstiltak: som noe som begge parter har fordel av. I slike sammenhenger er det fort gjort å glemme eller anse at det ikke er bruk for rettssikkerhetsgarantier eller beskyttelse av den enkeltes integritet eller frihet. Og i at man ikke ser omkostningene ved den foreslåtte ordningen, hvem som vil komme til å betale den – og hvordan.
Hvis det skulle være noen etisk tommelfingerregel for optimistiske reformer på dette området, burde den være: Vær skeptisk til alle slags lovende behandlinger. Tro aldri at tiltakene vil være 100 % effektive, men lag sikkerhetsordninger ut fra at de vil fungere i mindre enn 25 % av tilfellene; se dem som sosialt sett potensielt risikofylte tiltak. Og pass alltid på å gi rom for fangers rettigheter, etiske betraktninger og en grunnleggende human tilnærming med respekt for den andres menneskeverd.
 

Referanser
Andenæs, Johs: Straffen som problem. Exil, 1994
Aubert, Vilhelm: Legal justice and mental Health. I: Psychiatry: Journal for the study of Interpersonal Processes, 21, 1958. Også trykt i: The Hidden Society 1965.
Christie, Nils og Kettil Bruun: Den gode fiende. Universitetforlaget 2003
Christie, Nils: Noen kriminalpolitiske særforholdsreglers sosiologi. - S. 28-48. - I: Tidsskrift forsamfunnsforskning. - Nr. 3 1962.
Christie, Nils: Særuttalelse. I: NOU 1974:17. Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner. Straffelovrådet. 22.10.1973. Universitetforlaget 1974
Christie, Nils: Tvangsarbeid og alkoholbruk. Universitetforlaget 1960/1992
Frantzsen, Evy: Metadonmakt. Metadonmakt: møte mellom narkotikabrukere og norsk metadonpolitikk. Universitetforlaget 2001
Frantzsen, Evy: Straff som middel for å hindre mennesker i å skade deg selv, savner mening. KROM-møte 13.9.2007. Vil bli trykt i 2008.
Feyling, Ragnhild: The day of release from prison. I: Fängselsforskning – Imprisonment. Rapport fra Nsfk's 46. forskningsseminar. Nordisk samarbeidsråd for kriminologi 2004.
Kriminalstatistikken 2005. SSB 2007
Mathiesen, Thomas: Fra "Nothing Works" til "What Works". Hvor stor er forskjellen? I: Brott i välfärden. Om brottslighet, utsatthet och kriminalpolitikk. Festskrift til Henrik Tham. Krimiologiska institutionen. Stockholms universitet 2007.
Mathiesen, Thomas: Kan fengsel forsvares? Pax forlag 1987/1995.
NOU 2002:4. Ny straffelov, Straffelovkommisjonens delutredning VII. Norges offentlige utredninger.
St.meld. nr. 104 (1977-18) Om kriminalpolitikken.
Träskman, Per Ole: Drakens ägg. Den narkotikarelaterade brottskontrollen. I: Dag Viktor (red.): Varning för straff . Om vådan av den nyttiga straffrätten. Fritzes Förlag AB. 1995
Träskman, Per Ole: Narkotikapolitik och brottskontroll. I: Forskare om narkotikapolitiken. Henrik Tham (red.). Rapport 2003:1. Krimiologiska institutionen. Stockholms universitet 2003. 

Av professor Hedda Giertsen
Publisert 17. mars 2011 10:20 - Sist endra 17. mars 2011 10:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere