Fra mythos til euros – en ønskebrønn

Det begynner å bli lenge siden nå, tiden da det gamle Hellas – den vestlige sivilisasjons vugge opplevde en radikal forandring i forståelsen av verden rundt seg.

Fra å forklare naturprosessene med det mytiske (mythos) søkte man nå etter nye, rasjonelle forklaringer (logos). Et paradigmeskifte som også la til rette for en ny type samfunnsrefleksjon. Demokratiet oppstår i Athen med lovgiveren og reformmannen Solon. De militante Spartanerne lo visst godt av at man nærmest ikke kunne se forskjell på en slave og en fri borger i denne byen. De lo som kjent ikke sist. Det Athenske kulturideal står fremdeles sterkt i Europa og for så vidt USA, etter 2500 år.

Det er noe fascinerende med vår helt tidlige historie og Hellas. For kort tid siden besøkte jeg dette øyriket for første gang. Endelig skulle jeg få sette mine føtter på kulturhistorisk hellig grunn. Med skyhøye forventninger dumpet min kjære og jeg ned på en øy og et overnattingssted som skulle vise seg å være svært likt Kardemomme by – i fremtoning. Det var utenfor sesongen, så vi fikk dette forlatte greske Kardemomme by helt for oss selv. Vi fikk til og med bo i tårnet. I barnlig begeistring ville jeg bo i toppen, litt som Tobias, men det kostet en svimlende mengde euros så vi holdt oss i bunnen av det. En ukes pakketur i bunnen av tårnet regnet bort og vi satt vel heller igjen med følelsen av å ha bodd i tanna til Jens. Ganske så isolert. Jeg lærte at Mythos var en øl og euros et viktig gresk ord. Så er jeg hjemme igjen i et av verdens rikeste sekulariserte land, et land hvor vi har vekslet inn Gud i penger. Det skal allikevel være et moderne demokrati med rettsgarantier, ytringsfrihet og det hele. Men det er nok bare for noen.

Torbjørn Egners univers, og særlig den tidligere nevnte krydderbyen, har i det siste fått en kriminologisk renessanse i offentligheten som et sosialt konstruert idealsamfunn. Og det med god grunn, det er inkluderende. La oss nå gå inn i et lite, enkelt tankeeksperiment som ikke egner seg i en barnebok. Vi kan tenke oss en uendelig dyp brønn hvor vi kan kaste alt uønsket og stygt. De dør ikke her nede, de blir bare borte. Vi begynner med de som virkelig har gjort stygge ting mot andre. Så tar vi de fremmedgjorte og allerede utstøtte som oftere heller gjør de styggeste ting mot seg selv enn mot andre. (Det er disse som nå sitter i fengsel, og de sistnevnte utgjør en betydelig andel der inne.) Nå ser det bedre ut, men snylterne, de som lever av, og ikke bidrar til samfunnets økonomiske vekst kan også være fristende å dytte ned i brønnen. Vi gjør det. Kunstnere, akademikere og andre irriterende intellektuelle likeså. Nå som de fleste problemene er borte, blir også byråkratene overflødige. Vekk med dem! Dette begynner å ligne en ønskebrønn for mange. Problemet er bare at både baker, trikkefører og politimester også blir overflødige nå. Igjen sitter bare politikere, og kanskje Kongen. Nå har de ikke noe å bestemme lenger, for det var jo tross alt vi som fortalte dem hva de skulle bestemme. Det er vel det som er et demokrati. Kanskje ikke så lett å se i et moderne, medieskapt et, der den reelle mentale avstand mellom oss i stor grad bare knyttes sammen av kommersielle krefter. Et samfunn hvor vi vet mer enn noen gang, men samtidig kanskje også har mindre kjennskap til hverandre enn noen gang. Nå vet vi at det bare er i undertrykkende regimer og i krig de sterkeste av oss vil møte brønnen. I fredstid holder det med de svakeste.

Det bor en masse folk her sammen med oss vi ikke vil se noe til. Vi vil slippe å se dem, og vi har råd til det. Vårt moderne demokratis løsning er å mure dem inne. Hvis vi ville det, kunne vi ha bygget fengsler så store som Keopspyramider, som et symbol på hva vår sivilisasjon står for. Vi gjør selvfølgelig ikke det. Vi bygger større. Riktig nok med en mindre spektakulær form. Vi skammer oss liksom litt over det, kanskje i frykt for hvordan ettertiden vil dømme oss.

Spørsmålet er nå om ikke vi med dette menneskesynet sakte men sikkert ¨vil bryte ned vårt samfunn, og at vi nå lever i demokratiets siste fase før det totale sammenbrudd. Hvor har det blitt av vårt samfunns logos – den rasjonelle tenkning? USA har også den gamle, greske demokratimodellen som forbilde, men har samtidig en voldsom tro på at det er nødvendig å holde en relativt stor del av befolkningen utenfor dette demokratiet. Et stort paradoks med svært uheldige virkninger. Nærmere 2,2 millioner mennesker sitter innenfor murene, og utenfor samfunnet her. Det tilsvarer 737 innsatte pr 100.000 innbyggere, noe som fremdeles er det høyeste tallet i verden. Her hjemme er tallet 83 pr 100.000. Et i forhold lavt, men allikevel stigende tall.

Vi trenger en moderne, reformerende Solon. Forventningene til en presset justisminister er kanskje urealistiske i denne sammenheng. Et sted går det likevel an å begynne; å se hvem det strengt tatt er nødvendig å ha inne i et fengsel, hvor lenge – og er det rasjonelt, er det egentlig til samfunnets beste? Forskning på dette har vist at det ikke virker særlig rehabiliterende, kanskje ikke en gang preventivt for allmuen og individet. Et rikt Norge i fredstid har her en unik anledning til å gå egne veier. Vi har valgt bort Euro og Dollar, men må se at kapital også kan være noe annet enn Kroner.

Jeg må kanskje bare innse at den vestlige sivilisasjons og det moderne demokratis vugge er i bøkene, og at Kardemomme by ligger i en dyrepark. Jeg vil allikevel tilbake til Hellas. Det må ha vært noe jeg ikke så, som jeg kanskje skal få se. Det er mulig jeg ikke får tid når det er så mye å se her. Personlig er tiden moden for endelig å gjøre som flere av mine tidligere medstudenter og kollegaer, og ta turen til innsiden av et realt fengsel. Heller det enn Hellas. Heller rette blikket fremover, enn bakover. Også vår justisminister har gjort det – besøkt fengsler altså. Han har besøkt samtlige av dem her i landet, men har han egentlig sett? Det er ikke alltid utsikten er best fra toppen av tårnet, og vi har ikke råd til ikke å se.
 

Emneord: menneskesyn, marginalisering Av rettssosiolog William Bratlie-Jensen
Publisert 25. feb. 2011 14:45 - Sist endra 25. feb. 2011 15:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere