Grenser for skadereduksjon?

Da det for noen år siden ble besluttet å opprette et sprøyterom i Oslo, tok Norge et viktig skritt i retning av en ny og annerledes narkotikapolitikk. Trodde nok mange. Men kanskje var beslutningen om sprøyterom heller et symbolsk svar på de mange overdosedødsfallene, framfor et utslag av pragmatisk handlekraft.

Viljen til å følge tanken om skadereduksjon har nemlig i ettertid vist sine grenser, noe den gjentagende, prinsipielle avvisningen av heroinutdeling har avdekket. Framfor å se på hva de internasjonale forskningsresultatene av substitusjonsbehandling med heroin forteller, blir det foretatt prinsipielle vurderinger av typen: ”staten kan ikke dele ut narkotika”. Denne artikkelen vil se på hvordan slike prinsipper stiller seg til det jeg oppfatter som tanken om skadereduksjon. Jeg vil ta utgangspunkt i en artikkel av forskningsleder ved SIRUS, Astrid Skretting. Den bærer tittelen: ”Harm reduction – any limits?”. Som tittelen viser, reises det nettopp spørsmål om det finnes noen grenser for hvor langt man skal gå med skadereduksjon. I tillegg kommer det i artikkelen fram en del resultater og refleksjoner rundt sprøyteromspraksisen i Oslo, som jeg vil gi noen kommentarer til.

Skadereduksjon

Men aller først noen ord om skadereduksjon. Kjernen i denne måten å tenke på, er at en retter fokus mot å begrense skadene som bruk av ulike rusmidler medfører, uten krav om at bruken skal opphøre. Tiltak som bunner i denne tenkemåten kan rette seg mot bruken av alt fra tobakk og alkohol til de tyngste narkotiske stoffene. Det er i forhold til sistnevnte at skadereduksjon er omstridt, med sprøyterom og legeordinert heroin i en særstilling. Alle land det er naturlig å sammenligne seg med har innslag av skadereduksjon, men det er store variasjoner i hvor mye vekt det legges på slike tiltak og hvor mye det preger narkotikapolitikken generelt. Mens det i Sveits har vært drevet sprøyterom i 20 år og heroinutdeling i 15 år, har man i Sverige ikke en gang utdeling av rene sprøyter (med unntak av noen få steder). Og mens det enkelte steder regnes som skadereduksjon å avkriminalisere narkotikabruk, fordi skadene som kontrolltiltakene medfører tas med i regnestykket, er den tankerekken utenkelig andre steder.

Sprøyterom

Skretting er ansvarlig for evalueringen av sprøyterommets virksomhet og har i perioder drevet feltarbeid der. I artikkelen redegjør hun for noen av resultatene etter ett års drift, som i korthet kan sammenfattes med at tiltaket ikke er så mye brukt, det er dyrt og det sliter ut personalet. Etter mitt syn mangler imidlertid Skretting en refleksjon omkring det faktum at sprøyterommet i Oslo har en meget restriktiv utforming, muligens den mest restriktive av verdens rundt 70 slike tiltak. Det kan forklare noe av de litt skuffende resultatene. Det mest avgjørende punktet er kanskje regelen om at det kun er heroin som er tillatt, en regel kan tolkes å være utslag av en ren prinsipiell tankegang. De langt fleste, og i hvert fall de tyngste og mest utsatte, blander heroin med andre stoffer (særlig rohypnol-heroin er vanlig). Man må anta at denne regelen stenger ute mange fra regelmessig bruk av tiltaket. Lokalene som sprøyterommet drev i de første årene var meget små og det var ikke anledning til å holde åpent mer enn seks timer pr.dag. Det spiller åpenbart inn på besøkstallet. Blant de mest vellykkede sprøyterommene er det vanlig med en langt videre åpningstid, faktisk er noen døgnåpne. I tillegg var/er det relativt omfattende registreringsprosedyrer samt at en del regler, krav og skjemautfylling gjør tiltaket mindre lavterskel enn det kanskje burde vært. Det som uansett er sikkert, et at sprøyterommet har en utforming som går nokså mye på tvers av hvordan sentral forskning hevder at sprøyterom bør organiseres for å oppnå best mulige resultater.

Det er synd hvis de skuffende tallene som presenteres sår tvil om sprøyterommets berettigelse, når resultatene ikke kan sies å være mer enn forventet ut fra forutsetningene. Men det er nettopp det som gjøres når Skretting skriver – ”... since society is spending so much already on injection rooms, it is perminent to ask whether resources might not be better spent on measures aiming to reduce drug administration by injection” (s.278). Det er selvsagt helt legitimt å stille spørsmålet, men det burde satses på å lage sprøyterommet så bra som mulig før man eventuelt kan konkludere om det er verdt å satse på eller ikke. I hvert fall bør alle begrensningene som ligger innebygd i den nåværende praksis, være inkludert i vurderingen.

I tillegg får inntrykkene fra sprøyterommet henne til å stille det mer prinsipielle spørsmålet - ”The trial with supervised injection rooms in Norway prompts one to ask how far society, in principle, should go to establish measures aiming at reducing harm caused by drug use” (278). Finnes det noen grenser for hvilke handlinger vi kan tillate for å møte skadene som rusmiddelbruk medfører? Skal det f.eks., spør Skretting, ha noe å si om skadereduserende tiltak retter seg mot legale eller illegale stoffer? Det hele kokes etter hvert ned til det grunnleggende spørsmålet ”... what comes first – fundamental principles or pragmatic considerations” (s.278)

Grunnleggende prinsipper

Tradisjonelt har det vært nokså enkelt. Narkotikapolitikken har siktet mot rusfrihet, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Ethvert tiltak har måttet passe inn under det. På den måten har politikken vært konsistent og forutsigbar, men har den vært riktig og god? Har det
fundamentale prinsippet fungert som en hensiktsmessig ledetråd for narkotikapolitiske valg?

På begynnelsen av 90-tallet svarte fire europeiske byer (Frankfurt, Hamburg, Zürich og Amsterdam) et rungende nei til dette spørsmålet, og forfattet Frankfurt-resolusjonen. Der ble det markert et brudd med den narkotikafrie visjonen og det ble designet et narkotikapolitisk opplegg hvor skadereduksjon fikk en vesentlig plass, nærmest som et ledende paradigme. Behovet for en mer pragmatisk tilnærming ble etter hvert så sterkt, nettopp fordi de grunnleggende prinsippene de hadde bygget politikken sin på, bidro til en skadelig og lite hensiktsmessig politikk. De måtte finne på noe som kunne utgjøre en forskjell.

Resultatene viser at skiftet har vært en suksess. Særlig var det tydelig for de tyske byene, hvor bruddet med de fundamentale prinsippene var mer markant (Zürich og Amsterdam hadde fra før en større satsing på skadereduksjon). Antallet overdosedødsfall sank umiddelbart og satsingen på tiltak som storstilt metadonutdeling, sprøyterom og etter hvert heroinutdeling har vist gode resultater. Ikke bare i forhold til konkret redusert individuell skade, men også til samfunnsmessige gevinster som f.eks. redusert kriminalitet. Dette eksempelet kan vise at en forskyvning bort fra fundamentale prinsipper og mot en mer pragmatisk tilnærming kan være heldig. Men er det likevel noen grenser innen skadereduksjonstenkningen som det kan være riktig å sette? Kan det f.eks være et poeng å skille mellom skadereduksjon rettet mot bruk av legale og illegale stoffer, på en slik måte at de først og fremst retter seg mot de legale?

I utgangspunktet må jeg innrømme at jeg er skeptisk. Det at bruken av enkelte stoffer forsøkes hindres ved strafferettslige midler, gjør at når de likevel brukes, er det forbundet med økt fare. Man vet hva man får når man kjøper alkohol og sigaretter, og det kan brukes under ordnede forhold. Alle stoffene som er kategorisert under samletittelen narkotika er imidlertid uforutsigbare varer, og bruken må skjules for omverdenen. Faren for skadelig, og i ytterste konsekvens, dødelig bruk, er mye større. Viktige advarsler har vanskeligere med å trenge gjennom og hjelpen er mindre tilgjengelig om det fatale skulle skje. Så lenge de skadelige handlingene faktisk skjer i så stor utstrekning som de gjør, oppleves det ikke riktig å skulle holde tilbake tiltak som kan redusere skadene. Heri ligger for så vidt også diskusjonen om det er hensiktsmessig å opprettholde det illegale stempelet på bruken av alle disse stoffene.

Viser disse eksemplene at svaret er, nei, det finnes ingen grenser for skadereduksjon? Eller at fundamentale prinsipper alltid må vike for pragmatiske vurderinger? Spørsmålene er ikke enkle å gi generelle svar på, men skadereduksjonstanken har etter min oppfatning ikke kommet så langt i Norge at det gir mening å stoppe. Når de internasjonale erfaringene med skadereduserende tiltak som sprøyterom, og for så vidt også heroinutdeling, er så gode, er det problematisk å skulle avvise dem ved å henvise til overhengende prinsipper. Hvor godt er i så fall et slikt prinsipp?

Det umiddelbart viktige, og det som haster, er å hjelpe til med den uholdbare situasjonen i narkotikamiljøene. Selv om vi har sett en nedgang i antallet overdosedødsfall, ligger vi stadig skammelig høyt. Selv om stadig flere får tilbud om metadon eller subutex, og selv om felttiltakene er bra utbygd, så lever mange under svært skadelige sosiale og helsemessige kår. Om vi skal legge ved et grunnleggende prinsipp til prosjektet om å rette opp den situasjonen, så kunne kanskje det være å ta legeetikkens prinsipper om ikke-skade og hjelp-her-og-nå på alvor også overfor narkotikabrukere. Men det prinsippet krever jo nettopp en fordomsfri og pragmatisk tilnærming.
 

Litteratur

Nordic studies on alcohol and drugs, vol.24 2007, s.270-279.
Hedrich, Dagmar (2004) European report on drug consumption rooms. EMCDDA. Luxembourg: Office for Official Publications for the European Communities.
Schardt, Susanna (2002) ”Drug overdoses and overdose deaths in Frankfurt am Main”. I: Strategic Choices for reducing Overdose Deaths in four European Cities. Part II: Appendix to the final report from the project Strategic Choices for reducing Overdose Deaths, s. 36-59. Oslo – Rusmiddeletaten.
Papendorf, Knut (2004) ”Narkotikapolitikk og tanken om skadereduksjon”. I: Materialisten nr.2, s.91-108.

Emneord: narkotika, skadereduksjon, sprøyterom Av Øystein Skjælaaen
Publisert 9. mars 2011 14:42 - Sist endra 9. mars 2011 14:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere