Krigsbarna og staten: Hva kommer etter unnskyldning?

Norske krigsbarn har krevd at staten gir dem oppreisning og erstatning for overgrepene mange av dem ble utsatt for under oppveksten. Men først må Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (MRD) oppheve foreldelsesfristen. Norsk rett har tidligere slått fast at denne saken er foreldet. 8. mars ble det gjennomført høring i MRD.

Saken har fått oppmerksomhet i flere europeiske medier. Samme dag som høringene ble gjennomført, sendte BBC TV en dokumentar om de norske krigsbarna. Til BBC News sier regjeringsadvokaten at norske styresmakter erkjenner at flere krigsbarn har opplevd trakassering fra det norske samfunnet under oppveksten. Nå, femti år etter, vil ikke myndighetene ta på seg ansvar for dette. Regjeringsadvokaten vil stå fast på det både den norske Tingsretten og Lagmannsretten allerede har fastslått, nemlig at krigsbarnas sak er foreldet.

I sine studier om krigsbarn viser Kjersti Ericsson og Eva Simonsen at krigsbarnas situasjon er sammensatt. Dette er en gruppe mennesker med ulike behov for unnskyldninger og kompensasjon. Spørsmålet om unnskyldninger og økonomiske kompensasjoner vil være knyttet til den enkeltes erfaringer. ”Unnskyldninger fra Kongen betyr lite for meg. Det treffer liksom ikke meg. Da syns jeg heller penger kan være mer aktuelt”, sa en kvinne som jeg intervjuet i forbindelse med et prosjekt om billighetserstatninger som jeg jobber med. Kvinnen var vokst opp som krigsbarn, født under andre verdenskrig med norsk mor og tysk soldatfar. Faren ble drept i kamphandlinger under krigen, og hun forteller om en vanskelig barndom i en liten by i Norge med mor, stefar og etter hvert søsken. I likhet med Krigsbarna som reiser sak i Strasbourg, mener kvinnen at rettferdighet kan skje gjennom en økonomisk kompensasjon. Gjennom å få saken inn for rettssystemet, ønsker krigsbarna også å kaste lys over statens delaktighet i diskrimineringen som de og deres mødre ble utsatt for etter andre verdenskrig. De ønsker blant annet økonomisk kompensasjon for at mødrene ikke fikk utbetalt barnetrygd og at det heller ikke ble inndrevet bidrag fra barnas biologiske fedre (Borgersrud og Simonsen 2004). Dette reiser spørsmålet om pengenes verdi som kompensasjon for urett begått i fortiden. Per i dag kan krigsbarn søke billighetserstatning på inntil 20 000 kroner med bakgrunn av at de er krigsbarn. Om MRD opphever foreldelsesfristen, og krigsbarna kan få prøvd sin søk for retten, er det grunn til å tro at oppgjøret kan komme til å koste den norske stat langt mer enn hva det gjør med dagens billighetserstatningsordning.

MRDs høring om Krigsbarnas, og for den saks skyld, norske myndigheters ansvar i denne saken, føyer seg inn i offentlighetens økende oppmerksomhet på oppreisning og reparasjon i form av erstatning for overgrep skjedd i fortiden. På den ene siden har vi representanter for grupper som har vært utsatt for diskriminerende og repressiv politikk, unnskylding og oppreisning. På den andre ser vi en utvikling hvor representanter for styresmakter, offentlighet, kirke og industri i økende grad er villig til å erkjenne urett begått av sine forgjengere. I boka Taking repsonsibility for the past past (2002) skriver Janna Thompson at ”an epedemic of apology has swept the globe” (Thompson 2002:viii). Følgende eksempler illustrerer Thompsons poeng om denne globale unnskyldingsepidemien: I sin presidentperiode sa Bill Clinton unnskyld for flere forhold: blant annet til tidligere fanger som hadde blitt utsatt for medisinske eksperimenter, til ofrene i den sivile konflikten i Rwanda og han unnskyldte tidligere amerikansk politikk i El Salvador. Den britiske dronningen unnskyldte seg for lovene som frarøvet maoriene landområder i New Zealand, og overfor India ba hun om unnskyldning for massakren i Amritsar i 1919. Tony Blair har bedt om unnskyldning for nøden og uåra i Irland. Ved en messe i forbindelse med markeringen av et nytt millennium ba paven om unnskyldning for til sammen 2000 års undertrykking fra kirkens hold. Han ba om tilgivelse og renselse, blant annet for undertrykking og forfølgelse av jøder, kvinner, minoriteter generelt, korstogene og inkvisisjonen. For hvert forhold paven leste opp sa han ”vi tilgir og ber om tilgivelse”. (i ettertid har flere påpekt at Vatikanets støtte til fascismen i Italia og Tyskland, og kirkens forfølgelse av homofile ikke inngikk i denne rekken av unnskyldninger). På hjemlige trakter, i Norge, ble denne type unnskyldninger på 1990-tallet nærmest ritualisert i den årlige nyttårstalen til Kongen. Tilsvarende unnskyldninger kunne sveipe innom talen til Statsministeren dagen etter.

Begrepet ”reparative justice” viser til hva som bør gjøres for å reparere for urettferdighet (Thompson 2002). Begrepet kaster lys over forpliktelsene til dem som utøver, eller etterkommere av dem som har utøvd urettferdighet, for å gjøre urett godt igjen. Krav om reparativ justice for handlinger begått i tidligere tider reiser i følge Janna Thompson fire viktige spørsmål:

• Har vi historiske forpliktelser?
• I tilfelle ansvar, hva kan gjøres?
• Hvordan står dette ansvaret i lys av andre forpliktelser og rettigheter?
• Hvor langt tilbake strekker dette ansvaret seg?

Ulike nasjoner og systemer forholder seg til disse punktene på ulikt vis. Australske myndigheter, med statsministeren i spissen, avviser at de har noe ansvar for den repressive politikken som ble ført overfor aboriginerne under kolonitiden. I Norge ser vi generelt at myndighetene går langt i å erkjenne og ta på seg ansvar for tidligere tiders politikk som blir vurdert som hard og diskriminerende. Sammenlignet med flere andre land har Norge vært imøtekommende med å etablere økonomiske erstatningsordninger til mennesker som har vært utsatt for overgrep og mishandling (Simonsen og Pettersen, in press). Men på samme tid, høringen i Strasbourg, viser at tre av de fire spørsmålene til Janna Thompsom ikke er avklart når det gjelder statens forpliktelser overfor krigsbarn.
Det er grunn til å spørre om disse punktene noen ganger vil bli helt avklart, og ikke minst hvorvidt en avgjørelse i MRD bidrar til en slik avklaring. Om MRd setter til side foreldelsesfristen, og saken ender i det norske rettssystemet, kan det kanskje bidra til at de norske myndigheter må forholde seg til sitt ansvar på en mer aktiv måte enn hva de gjør i dag.

Rettsapparatet kan føre til en avklaring i forhold til økonomiske belastninger som krigsbarna har lidd på grunn av statens mer eller mindre eksplisitte diskriminering. På den andre siden er det grunn til å spørre hvorvidt en rettslig behandling av krigsbarnas sak bidrar til forsoning, renselse og åpenhet som er etterlyst i statens behandling i krigsbarnssaken. Uansett, slik dagens ordning med billighetserstatning praktiseres i dag, gir det i liten grad avklaring på de økonomiske eller moralske forpliktelsene som staten har overfor grupper som har vært utsatt for diskriminering og overgrep i vår nære fortid.

Litteratur

BBC NEWS, 08.03.2007: “Hell of Norway’s Nazi children”.
Borgersrud, Lars og Simonsen. Eva: ”Spørsmålet om erstatning til krigsbarn.” Kronikk. Aftenposten, 10.11.2004
Simonsen, Eva. og Ericsson, Kjersti. (2004): ”Krigsbarn i fredstid. Sosialpolitiske og profesjonelle føringer i behandlingen av krigsbarna 1945 – 1947”. K-serien nr. 1 2004. Institutt for kriminologi og rettssosiologi. UiO.
Simonsen, Eva og Pettersen, Karen-Sofie (2007): ”Både rett og rimelig: Billighetserstatninger og velferdsstaten”. in press
Thompson, Janna (2002) Taking repsonsibility for the past. Reparation and historical justice. Cambrigde: Polity.

Av Karen-Sofie Pettersen
Publisert 9. mars 2011 12:51 - Sist endra 9. mars 2011 12:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere