Mot en ny narkotikapolitikk?

I Aftenposten 21.03.07 la justisminister Knut Storberget opp til debatt om bruk av straff som justispolitisk virkemiddel.

Tiden har kommet for en slik debatt, mener Storberget, både fordi prosessen frem mot ny straffelov nærmer seg slutten, og fordi justisdepartementet har startet arbeidet med en ny stortingsmelding om kriminalomsorgen. Kronikken hans var derfor ment som et oppspill til en ”kunnskapsstyrt debatt” (en som ikke er basert på enkeltsaker), slik at Storberget kan få innspill til de pågående skriveprosessene. Som debattoppspill kan teksten hans fungere godt, fordi den bringer flere nye spørsmål enn gamle svar til torgs. Noen av spørsmålene er imidlertid av den mer uuttalte sorten.

Innledningsvis beskriver Storberget hvordan ett spørsmål bør være styrende for alle andre i den straffedebatten han ønsker seg. Før man tar stilling til i hvilke tilfeller og (eventuelt) hva slags straff samfunnet skal bruke som virkemiddel, må man stille det mer fundamentale spørsmålet: Hvorfor bruker vi straff i det hele tatt?

Ifølge Storberget bør straffens viktigste formål være ”å trekke opp trygge rammer for den enkeltes lovlige livsutfoldelse.” Straffen skal i denne forbindelse dels sikre individet retten til å være annerledes, dels verne individet fra andres overgrep. De som forvalter sin frihet på en for andre eller for fellesskapet dårlig måte, de som krenker andre i utførelsen av sin egen annerledeshet, skal straffes.

Akkurat hvor annerledes man skal kunne være på ulike områder og hvem som skal avgjøre dette, blir da viktige spørsmål.

For å finne ut hvor grensen skal gå, benytter Storberget begrepet skade. Et minimumskrav for at en handling skal være straffbar er at den skader andre mennesker. Det vil være et verdispørsmål hva som skal få falle inn under begrepet skade, men Storberget antyder at straff i hvert fall ikke skal brukes mot handlinger som andre finner umoralske eller provoserende, f.eks. på religiøst grunnlag. Provokasjoner faller altså ikke inn under skade. Likeledes vil tigging kunne oppleves som ubehagelig, men ikke til skade for de forbipasserende. Derfor bør tigging ikke være straffbart.

Men skade er ikke nok. Straff skal også være en siste utvei. Det innebærer at ”andre reaksjoner” ikke skal være tilgjengelige, hensiktsmessige eller tilstrekkelige. Om dette betyr at straff skal brukes som en siste utvei uansett, så lenge alt annet har vist seg fånyttes, er noe uklart. Hva om straff også viser seg å være lite hensiktsmessig og utilstrekkelig – må man bruke straff likevel, eller bør bruk av straff også underkastes hensiktsmessighets- og tilstrekkelighetsvurderinger? Vi har sett at straffens formål skal være å forvalte grensen mellom individets frihet og andres trygghet. Hvis straff i et tilfelle ikke viser seg å være hensiktsmessig i forhold til å nå dette målet, er det i mine øyne vanskelig å argumentere for å straffe likevel.

Samlet sett kan Storbergets argumenter oppsummeres slik: Hvis en handling skader andre (ikke irriterer, ikke gir ubehag, ikke provoserer, men skader), og hvis straff er et hensiktsmessig og tilstrekkelig virkemiddel for å hindre slike handlinger, eller i hvert fall gjøre dem mindre sannsynlige, er bruk av straff legitimt. Hvis ikke skal man se seg om etter alternativer.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Storberget her argumenterer overbevisende for avkriminalisering av narkotikabruk (som ikke betyr det samme ”frislippet” som gjerne assosieres med begrepet legalisering). Bruk av narkotika er ikke skadelig for andre enn brukeren. Straff har vist seg som et dårlig virkemiddel for å få folk til å slutte å bruke narkotika. Dette tok straffelovkommisjonen konsekvensene av da de i 2002 konkluderte for avkriminalisering, en konklusjon som daværende justisminister Odd Einar Dørum ”la død” allerede samme uke som den ble offentliggjort. Storbergets argumentasjon innebærer en revitalisering av straffelovkommisjonens konklusjon. Hvis det er dette han mener, er det i mine øyne et meget gledelig retningsskifte bort fra en narkotikapolitikk som i seg selv kan sies å ha påført enkeltpersoner store skader, hvis vi skal forbli i hans begrepsverden. Enda bedre hadde det selvfølgelig vært om han kunne ha skrevet dette i klartekst.

Emneord: narkotika, skadefølgeprinsipppet, straffens begrunnelser Av Thomas Ugelvik
Publisert 9. mars 2011 13:12 - Sist endra 9. mars 2011 13:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere