Rettighetsløse fangestudenter

Kriminalomsorgen har ansvaret for å legge til rette for at innsatte får et aktivitetstilbud på dagtid, det være seg arbeid, opplæring, program eller andre tiltak (jfr stgjfl §18 ).

Utdanning er et av de få aktivitetstilbudene som faktisk gir kompetanse og en kapital som også verdsettes utenfor fengselsmurene. Utdanning gir også fangen mulighet til å føre opp aktiviteter i en periode som ellers ville gitt store hull i CVen. Etter min mening bør det være unødvendig å argumentere for de positive virkningene dette har for en person som har levd og lever på utsiden av samfunnet over flere år. Det er heller ikke vanskelig å se gevinsten av dette i et større samfunnsperspektiv, der tilbakefall og rehabilitering står i fokus.

Fengselsundervisningen er organisert gjennom Fylkesmannen i Hordaland. De har i utgangspunktet bare ansvar for grunnopplæringen, fram til generell studiekompetanse. Fanger som har studiekompetanse og som ønsker å ta høyere utdanning har nærmest ingen rettigheter. På mange måter faller denne gruppa mellom alle ”stoler”, der ingen egentlig er ansvarlige. Den enkelte fange og høgskolestudent er i stor grad avhengig av fleksible og velvillige lærere på skolene i fengselet og fleksible studiekonsulenter på høgskoler og universiteter.

Finansiering

Personer i Norge som oppfyller kravene til opptak (studiekompetanse eller tilsvarende) og andre krav for å gå opp til eksamen i vedkommende fag eller studium, har rett til å gå opp til eksamen (se Lov om universiteter og høyskoler § 3-6 og § 3-10). Dette betyr at dersom du ikke kommer inn på ønsket studie ved et universitet i Norge, kan du ved mange studier ta eksamen som privatist dersom du fyller forkunnskapskravene46. Status som privatist gir ikke rett til lukket undervisning og privatiststudenter kan dersom det er mulig, fritas fra obligatoriske aktiviteter i undervisingen. Dette gjelder også nettbasert undervisning, siden fanger ikke har mulighet til å bruke Internett, e post og nettbaserte undervisningsrom som ”Fronter”. Fanger som ikke kan delta i undervisningen har ofte privatisteksamen som eneste mulighet. Privatistgebyret er ved Universitetet i Oslo på ca 1500 – 3000 kroner per eksamen. Det ville vært til stor hjelp for fangestudenten om det fantes en bestemmelse i regelverket som fritok dem fra dette gebyret. For den enkelte fange betyr det enormt, og for Universitetene og andre tilsvarende institusjoner vil det være av liten økonomisk betydning.

Bøker er en stor utgiftspost for studenter. Kostnader til bøker er langt over budsjettet til en norsk fange. Fangestudentene kan ikke søke stipend eller lån av lånekassen og får begrenset med støtte gjennom NAV systemet til studier. En søknad om penger gjennom NAV systemet er heller ingen selvfølge, søknadene vurderes fra gang til gang og er i høy grad basert på skjønn og på lengden av den resterende dommen. Det er ikke mulig for fanger å få støtte før de siste to til tre år av dommen. Denne bestemmelsen rammer spesielt hardt de fangene som sitter på lengre dommer, og det nettopp disse som høyere utdanning er særlig aktuelt for.

Studiereformen med økt bruk av pensum trykt i kompendier byr på utfordringer for studenter uten penger. Kompendier som brukes av universitetene er kun mulig å kjøpe på universitetets bokhandel og kan ikke lånes gjennom biblioteksystemet. Resterende pensum kan derimot bestilles gjennom bibliotekene. Imidlertid er det slik at enkelte populære bøker kan ha lange ventelister, og dette gjør det vanskelig for studentene å få fatt i sentral pensumlitteratur før eksamen. Fangestudenten kan ikke som andre studenter låne bøker av ”sidemannen” på lesesalen – dersom bibliotekene ikke kan skaffe bøker i tide, er eneste mulighet å kjøpe. Den økonomiske situasjonen til den enkelte fange er derfor helt avgjørende for gjennomføringen av høyere utdanning under soning.

Studenter på lukket soning

Studentgruppa som sitter på lukket soning krever noe tilrettelegging fra lærestedets side. I regelverket til Universitetet i Oslo finnes det bestemmelser for studenter som trenger tilrettelagt eksamen. Dersom man tolker regelverket romslig, har fangestudentene rettigheter på lik linje med andre studenter som er i en situasjon der det er vanskelig å gjennomføre ordinær eksamen. Regelverket er imidlertid lite eksplisitt om denne studentgruppa, slik at det også kan tolkes snevert og dit hen at fangestudenter på lukka institusjon ikke får tilrettelagt eksamen. I verste fall fører dette til at enkelte ikke får tatt eksamen. Slik jeg ser det er rettighetene til disse studentene for dårlig og fangestudenten er prisgitt saksbehandler og skolen i fengselet der han/hun soner.

Kriminalomsorgen har også etter min erfaring et forbedringspotensial i forhold til å gjøre studenttilværelsen og eksamenssituasjonen bedre for den enkelte fange. For eksempel bør det være helt unødvendig å flytte fangen til annen anstalt den dagen han/hun har eksamen. Slike vedtak fører i verste fall til at studenten ikke får tatt eksamen. Det ville etter min mening vært til stor hjelp om kriminalomsorgen var pålagt større ansvar for å tilrettelegge straffegjennomføringen i forhold til studiesituasjonen til fangen.

Studenter på åpen soning

For studentene som er i slutten av soningen og som bor på åpen anstalt melder det seg nye og andre utfordringer. Denne studentgruppen kan i de fleste tilfeller oppholde seg ved lærestedet på dagtid og kan følge undervisingen, og ta ordinær eksamen. Fangen skriver en frigangsavtale med anstalten der det avtales når fangen skal være på skolen og når han/hun skal være tilbake i anstalten. Problemet oppstår når anstalten også vil at universitetet skal skrive under denne frigangsavtalen. Frigangsavtalen forplikter lærestedet å melde fra til kriminalomsorgen dersom de har noe å utsette på domfelte. Enkelte anstalter har også ordninger der de vil at fangen skal stemples ”inn og ut” av skolen. I praksis betyr dette at kriminalomsorgen ”ansetter” studiekonsulentene på de ulike stedene som fangevoktere. Slike kontrolltiltak er i kriminalomsorgens interesse og ikke i universitetets. De ulike kontraktene kriminalomsorgen bruker er svært problematisk i forhold til universitetets mandat og ansvarsområde og de skaper mye problemer for studentene. Rent juridisk er det stor strid om disse kontraktene og i hvilken grad universitetene har mulighet til å skrive under slike avtaler. I ytterste konsekvens risikerer studenter å miste studieplassen fordi saksbehandler ved universitetet ikke får lov av sin arbeidsgiver å skrive under frigangsavtalen. Dessverre finnes det flere eksempler på at dette skjer. Frigangsavtalen er først og fremst en avtale mellom fange og anstalt, og er kun til hjelp i straffegjennomføringen. Høgskoler og universiteter er ikke ansvarlige for straffegjennomføringen i Norge.

Jeg vil hevde at egenskaper som mot, kreativitet, og en god porsjon stahet er helt nødvendige egenskaper dersom en som fange skal gjennomføre utdanning ved universitet og høgskole under soning. Jeg er i dyp beundring for de som klarer å gjennomføre krevende studier under slike forhold. Dessverre er det slik at mangel på rettigheter, og mangel på økonomisk støtte gjør at tilbudet slår svært tilfeldig og ulikt ut for fangebefolkningen. Et bedre rettighetsvern, lettere og bedre tilgang til økonomisk støtte, en klarere rolle og ansvarsfordeling med kriminalomsorgen og høgskolene, ville etter min mening gjort det langt enklere for fanger å gjennomføre høyere utdanning.

Emneord: fengselstraff, fangestudenter, kriminalomsorg Av Nina Faye-Fjeldberg
Publisert 9. mars 2011 15:14 - Sist endra 9. mars 2011 15:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere