Wheelers ufullendte

”Ukens spalte” er ikke plassen for nekrologer. Dette er da heller ikke en nekrolog. Men det forholder seg slik at en mann av meget stor betydning for den tidlige utviklingen av norsk kriminologi og rettssosiologi døde for noen dager siden, 7. desember. Det er grunn til å dvele litt ved hans virke, som jeg tror også har en viss betydning den dag i dag.

Hans navn var Stanton Wheeler. Han var amerikaner, alle de senere år professor ved Yale-universitetet. Faglig meget mangesidig, sterkt opptatt av forholdet mellom sosiologi og juss. Engasjert jazzmusiker – trompet var instrumentet. Han kom, slik jeg opplevde det den gang, som en virvelvind inn i norsk forskning om fengsler og fanger, helt i begynnelsen av 1960-tallet. Selv var jeg i gang med mitt første større forskningsarbeid, på Ila sikringsanstalt. Mange amerikanske samfunnsforskere hadde besøkt Norge før ham og dosert sosiologi for oss – til glede og ergrelse. Men Wheeler gjorde noe spesielt.

Han hadde en amerikansk doktorgrad bak seg. På den tiden sto teorien om fangenes ”prisonisering”, deres involvering i fangekulturen som fantes i fengslene, på agendaen. Tidlige data hadde tydet på at prisoniseringen ble stadig mer markant jo lengre fengselsoppholdet varte. I sin doktoravhandling hadde Wheeler funnet noe annet. Han delte fangene inn på en annen måte. Enten de hadde 12 måneders straff, 12 års straff, eller hva de hadde, delte han dem inn, uansett lengde, i de som var tidlig, middels og sent i sitt opphold. Blant de med 12 måneders straff og 12 års straff kom de som hadde sonet 4 måneder og 4 år i samme tidlige fase av oppholdet. Og så videre. Da viste det seg et helt nytt mønster. I første fase ble prisoniseringen stadig mer markant, men i midtfasen av oppholdet stoppet den opp og i tredje og siste fase reorienterte fangene seg ut av fangekulturen, i påvente av løslatelsen. Dette atskillig lysere bildet av fengselsoppholdets virkninger ble senere betegnet som Wheelers ”U-kurve” for prisonisering.

Dette, og svært mye annet, ville han prøve ut i Norge. Og ikke bare i Norge. Fengsler i fire nordiske land ble forskningsfelt. Et omfattende spørreskjema, grundig utprøvd, ble formulert. Nils Christie, dessuten undertegnede, hjalp og sto som medarbeidere på den norske versjonen av skjemaet. Skjemaet ble benyttet i hele 15 fengselsanstalter - i Norge (3 anstalter), Danmark (5 anstalter), Sverige (3 anstalter) og Finland (4 anstalter). I Norge gjaldt det Berg arbeidsskole, Botsfengslet og Ila sikringsanstalt. Deltakelsen var anonym og frivillig. De villige (som var de fleste, totalt 81 % av fangene i de tre norske institusjonene deltok; enda litt høyere deltakelse i de andre tre landene) ble samlet i gymnastikksaler og lignende, og fikk spørreskjemaet utlevert. En medarbeider fra forskningsmiljøet var til stede og leste skjemaet opp, mens fangene fylte det ut. Selv gjorde jeg den jobben på Ila sikringsanstalt. Dette var mange tiår før PC-en. Fangenes avkrysninger på skjemaet ble punchet inn på hullkort, den avanserte teknologien den gangen. Wheeler hadde også en annen problemstilling. Fangene ble spurt hva de selv, personlig, mente om forskjellige verdispørsmål. Så ble de spurt om hva de trodde andre fanger mente. To forskjellige og ikke nødvendigvis sammenfallende måter å se ”fangekultur” på. En rekke spørsmål gikk på interaksjonsforhold, mellom fanger og mellom fanger og betjenter. Andre spørsmål gikk på makt – direktørens og betjentenes makt, legenes makt.

Stanton Wheeler var en meget generøs mann. Han delte villig forskningsresultatene med andre. Flemming Balvig (nå professor i kriminologi i København) og medarbeidere i Danmark skrev en viktig bok om danske fengselsforhold bl.a. på bakgrunn av dataene. Selv brukte jeg materialet fra Botsfengslet og Ila i min studie av Ila-samfunnet. Det ble også skrevet andre arbeider på grunnlag av dataene (den amerikanske kriminologen Tony Cline, som var Wheelers assistent, skrev en doktoravhandling med utgangspunkt i materialet). Sammenlikningen mellom Botsfengslet og Ila viste seg meget interessante. Gjennom observasjoner og intervjuer på Ila hadde jeg fått et klart inntrykk at det var legene, og behandlingspersonalet for øvrig, og ikke direktøren og betjentene, som i fangenes øyne hadde makten. Disse inntrykk ble klart bekreftet i fangenes svar på spørreskjemaet: På Ila var det slik at legene og behandlingspersonalet hadde makten i fangene øyne. På Botsfengslet, det regulære norske sentralfengslet på den tiden (erstattet av Ullersmo i 1970), var det fullstendig omvendt – der var det direktøren og betjentene som etter fangenes syn hadde makten. Ila skulle den gangen være en såkalt ”behandlingsorientert” fengselsanstalt. Legenes makt slik fangene så det, gjorde behandling noe nær umulig. Deres makt i fangenes øyne hadde nok sammenheng med legenes rolle som rettspsykiatere i retten. Fangene var jo ikke formelt fanger – de var dømt til sikring, som det ble kalt den gangen – og i fangenes øyne var legers rolle som domstolens rådgivere hovedansvarlig for dommen. Totalt var det såkalte ”behandlingsregimet” på Ila mye mer maktfullt sett gjennom fangenes briller, enn det vanlige ”fengselsregimet” på Botsfengslet. Alt dette kom fram gjennom spørreskjemaet.

Hva fikk så Stanton Wheeler selv ut av den store undersøkelsen? Dessverre lite. Opplysningene viste få tegn på den berømte og mer optimistiske ”U-kurven”. Dataene sprikte (i parentes kan det nevnes at heller ikke Ulla Bondeson, som laget en omfattende studie av 13 svenske anstalter og som ble publisert i 1974, fant tegn på ”U-kurven”). Ikke bare sprikte de; de ble etter hvert liggende, uten at noen samlende rapport noen gang ble laget.

Hva kom det av? Jeg vet ikke. Men noe kan kanskje føres tilbake til vanskelighetene forbundet med å tolke slik data uten nær kjennskap til den lokale kulturelle sammenhengen. I tilfelle ligger det lærdom i dette.Et slikt ufullendt prosjekt kan ses som en tragedie. Likevel ligger det en fristelse i det. Det finnes altså i verden et stort materiale om fengselsforholdene i hele fire nordiske land for nesten 50 år siden, støvet ned et sted i form av store bunker med tabeller (forutsatt at Wheeler tok vare på dem). Hvilken vanskelig, men likevel mulig, oppgave det ville være å samle dem i en historisk rapport fra den gang!

Og hvilken vanskelig, men ikke helt umulig oppgave det ville være å lage en liknende undersøkelse i dag, etter nesten 50 år, med i hvert fall en del av de samme spørsmålene. Mye er forandret. Berg arbeidsskole er for lengst nedlagt (arbeidsskoleordningen og ungdomsfengslet er avviklet), og bygningene er gjort om til et vanlig fengsel. Ila sikringsanstalt er blitt gjort om til Ila fengsels- og forvaringsanstalt. Botsfengslet er nedlagt og bygningen er blitt en del av Oslo fengsel. Fangebelegget er et annet. Metodeproblemer tårner seg altså opp. Men med de rette forbehold ville viktige sammenlikninger likevel være mulig, med Wheelers elegante ufullendte som utgangspunkt fra nær 50 år tilbake. Tenk på det – fengselssystemene i fire nordiske land over 50 år!

Emneord: prisonisering, fengselstraff Av professor Thomas Mathiesen
Publisert 9. mars 2011 16:10 - Sist endra 9. mars 2011 16:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere