Kosmetisk rettferdighet?

Vi vet alle at han gjorde noe galt. Noe fryktelig galt. Han trampet på oss alle, forgrep seg mot hver og en av oss. Vi var alle ofre for denne mannens ugjerninger. 

Ikke fysisk, ei heller psykisk, og kanskje ikke i det hele tatt, men ganske enkelt fordi hans handlinger tilhører det grenseløse. Han har forbrutt seg mot menneskeheten.

Slik males bildet frem i media av krigsforbrytersaken som pågår i Oslo tingrett i skrivende stund. En nordmann av bosnisk opprinnelse er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under de nye straffebestemmelsene som trådde i kraft 7. mars i år. Forbrytelsene skal ha skjedd for femten år siden da tiltalte var medlem i HOS, en kroatisk militærstyrke i væpnet konflikt med serbiske militære. Tiltalte kom imidlertid til Norge sammen med sin familie i 1993, fikk innvilget norsk statsborgerskap åtte år senere, og jobbet som spesialpedagog da fortiden innhentet ham i mai 2007.

Jeg er ikke overrasket over at saken har fått tildelt omfattende mediedekning. Det skulle bare mangle; den burde fått mer. Den er ikke bare historisk i så måte at det er første gang en krigsforbrytersak føres for norske domstoler siden 2. verdenskrig, men er også et ubestridelig vitneprov om at norske myndigheter på ingen måte planlegger å legge kjepper i hjulene for en rettsutvikling i full rulle. I følge justisminister Knut Storberget er tiden for lengst inne for å motbevise ryktene om vårt fedreland som en frihavn for krigsforbrytere. I tillegg til de nye straffebestemmelsene har det blitt opprettet åtte nye stillinger i Kripos for å etterforske krigsforbrytelser. I forbindelse med lanseringen av disse nye tiltakene, skriver Storberget i VG 23. august i år at ”[d]isse personene skal aldri få lov til å føle seg trygge i Norge”. Oppgjørets time er kommet.

Rettsoppgjør etter folkemord og massevold har vunnet frem på den internasjonale arenaen som det absolutte middelet til rettferdighet og økt demokratisering. I menneskeverdets navn påberopes den blinde Justitias sverd med den største selvfølgelighet. At rettferdigheten kommer femten år på etterskudd i et helt annet land, spiller visstnok ikke noe særlig rolle. Overordnet er målet om én internasjonal rettsorden, en prosess Storberget mener så vidt bare er begynt. Dette er feil. Prosessen begynte for lenge siden. Rettsoppgjøret i etterkant av 2. verdenskrig betydde at statssuvereniteten for alvor slo sprekker når det gjaldt forbrytelser mot menneskeheten. I slike saker var det ikke lenger opp til den enkelte stat å dømme sine egne borgere. Spørsmålet om en global dømmende myndighet for alvorlige internasjonale forbrytelser, kom derfor allerede på FNs dagsorden i 1947. Gjennom flere internasjonale ad hoc tribunala, blant annet det internasjonale straffetribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY), har utviklingen nådd nye høyder med opprettelsen av den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC) i Haag i 2002. Roma-vedtektene, som domstolen bygger på, er per i dag ratifisert av 108 land, deriblant Norge. ICC er som den første i sitt slag av en permanent karakter, og kan straffeforfølge enkeltindivider for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. I følge vedtektene vil likevel ICC bare gripe inn i staters anliggender i tilfeller hvor staten selv ikke vil eller kan straffeforfølge i tråd med ICCs krav til rettslig justis.

Til forskjell fra vårt nye kapittel i straffeloven har ikke Roma-vedtektene tilbakevirkende kraft. Nå hadde sannsynligvis ikke saken i Oslo tingrett blitt ansett graverende nok til å bli ført i Haag, men det er likevel verdt å merke seg at ICC ikke hadde hatt jurisdiksjon over denne. Det har imidlertid ICTY ettersom selve formålet med denne ad hoc domstolen er å straffeforfølge jugoslaviske krigsforbrytere. Fra og med opprettelsen i 1993, har domstolen frem til skrivende dag satt 161 personer under tiltale, hvorav rundt en tredjedel av sakene ikke er påbegynt. I lys av uttalte ambisjoner om å bli ferdige med rettssakene innen 2008, og med et årlig budsjett langt over halvannen milliard, er sannsynligheten for at nevnte sak hadde blitt prioritert av ICTY minimal på sitt beste.

Det internasjonale straffetribunalet for Rwanda har likeså fått kritikk for langsom saksbehandling og overstadig ressursbruk. Det ble derfor besluttet i 2006 at saker kunne overføres til enkelte andre land, deriblant Norge. Det var i denne forbindelse at hovedanklager for tribunalet ønsket at Michel Bagaragaza skulle få sin sak behandlet for norske domstoler, tiltalt for delaktighet i folkemordet som rammet Rwanda sommeren 1994. I følge etterforskningen skulle Bagaragaza ha oppmuntret og gitt ordre om drap på hundrevis av sivile tutsier. Imidlertid avsa ankeavdelingen ved dette tribunalet en kjennelse om at saken ikke kunne overføres likevel. Begrunnelsen var at Norge ikke hadde straffebud rettet særskilt mot folkemord.

Bagaragaza-saken påførte norske myndigheter et betydelig tap av ansikt i det internasjonale strafferettsmiljøet. Saken fungerte derfor som en katalysator for behandling og ikrafttredelse av de nye bestemmelsene. Frykten for at ICC kunne legge samme tolkningsforhold til grunn: å ikke anse norsk strafferett som tilfredsstillende nok, er tydelig i høringsnotatets begrunnelse for de nye straffebudene. Som nevnt ovenfor bryter bare ICC inn i saker hvor nasjonale domstoler ikke kan eller vil føre saken for egne domstoler. De nye bestemmelsene i norsk lov legger seg derfor tett opp til Roma-vedtektene, og dette gjelder ikke minst i forhold til en merkbar hevelse av strafferammen. Videre spesifiseres det i høringsnotatet at ”[e]tter hvert som Den internasjonale straffedomstolen utvikler rettspraksis, vil denne være av sentral betydning” i forhold til tolkningen av straffebudene.

Institusjonaliseringen av den internasjonale strafferetten, hvor én global rettsstat synes å være endepunktet, maner frem en ambisjon etter Immanuel Kants forhåpninger. I Den evige fred ville jordens innbyggere tilhøre slikt et tett fellesskap at enhver ville føle urett på kroppen hvor hen forbrytelser ble begått på jorden. Dette er en fin tanke. Men den er først og fremst en tanke om en dypere rettferdighet enn den som kommer til uttrykk gjennom den globale folkeretten.
Ikke misforstå. Det kan finnes gode grunner til å straffeforfølge mennesker som har forbrutt seg mot menneskeheten. Imidlertid reiser det seg, etter mitt syn, flere spørsmål:

For det første: Hva skal denne menneskeheten bestå i? Riktignok er ICC ratifisert av land tilhørende alle kontinenter, men den tar like fullt i bruk et rettssystem basert på den vestlig verdens rettsforståelse og historie. Domstolen har utelukkende involvert seg i saker på det afrikanske kontinentet. Hvilke implikasjoner har dette? Så klart er det disse land som ikke tilfredsstiller ICCs krav til brukbare straffesystemer. De har jo andre. Er dette neoimperialisme skjult bak rettferdighetens og menneskehetens retorikk? Gjennom omfavnelsen av den vestlige straffepleie blir alternative oppfattninger av rettferdighet skjøvet til side. Lokalsamfunn påføres en overordnet forståelse av rettferdighet som kan hende ikke alltid samstemmer med deres egne synsmåter.

For det andre: Kan muligheten til fred gå tapt i iveren etter å tilfredsstille den internasjonale offentlighetens rop om straffeansvar? Dette kan synes å skje på nåværende tidspunkt i Nord Uganda, hvor ICC har skrevet ut tiltale mot lederne i en geriljagruppe som har påført befolkningen ubotelig skade og lidelse i over 20 år. Tiltalene har imidlertid ført til at fredssamtalene i dette konfliktfulle området har brutt sammen, da geriljagruppens ledere frykter arrestasjoner om de trer ut av jungelen. Dette er konsekvenser som uskyldige i Nord Uganda må leve med. Hvilken tolkning av rettferdighet er det som kommer til uttrykk her?

For det tredje: Hvor meningsfylt er det å straffeforfølge enkeltindivider for forbrytelser som ofte bunner i dype psykososiale og geopolitiske samfunnsforhold? En slik individualisering kan blant annet bidra til å skape eller opprettholde en myte om kollektiv uskyld, samtidig som den kan gi uttrykk for en seierherrejustis som først og fremst er meningsfull for rettens entreprenører. Jeg utelukker ikke at rettsoppgjør kan ha en viktig symbolfunksjon i etterkant av det forferdelige, men da som et av mange ledd i en forsoningsprosess hvor lokalsamfunnet forblir eiere av konflikten. Dette er langt fra tilfellet i Oslo tingrett. Hvilken symbolfunksjon søkes her oppnådd? Saken er fjernet fra sin kontekst både i tid og rom. Den passer imidlertid fullkomment inn i den forståelsesmåten som preger vår globale rettsorden. Både Storberget og byråkrater i Haag er storfornøyde med de rettspolitiske tiltak norske myndigheter har satt i verk.

Med krigsforbrytersaken i Oslo tingrett symboliserer norske myndigheter at de ønsker en hovedrolle i det maktpolitiske teateret som internasjonal strafferett er. På overflaten er dette en velment ambisjon. Det føles godt å gjøre noe bra for andre mennesker. Imidlertid er det av vesentlig betydning at de gode gjerninger gjøres på de utsattes premisser. I frykt for at internasjonal strafferett forblir en arena for selvhevdelse og maktdemonstrasjoner, bør det åpnes opp for en mer kritisk tenking hva angår rettferdighet og global justis. Norske myndigheter bør bruke sin nybekreftende posisjon til å være pådriver for dette. La mennesket tilhøre menneskeheten.
 

Emneord: innvandring, krigsforbrytelser, rettsoppgjør Av Kjersti Lohne
Publisert 9. mars 2011 11:52 - Sist endra 9. mars 2011 12:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere