Panelinnlegg på stormøte om ”Kriminalomsorgsmeldingen”

Min oppgave i kveld er å si noe om noen hovedperspektiver i ”kriminalomsorgsmeldingen”. Legg merke til at jeg skal snakke om noen hovedperspektiver.

Denne meldingen er meget omfattende, og meget ”tett”, kan man si, slik at det er umulig å snakke om alt. Jeg velger ut noe som jeg er positiv til, og noe som jeg er kritisk til. Så får de andre i panelet supplere meg etter hvert.
Jeg oppfatter det slik at det er tre perspektiver som står særlig sentralt i meldingen. Jeg skal si noen få ord om alle tre.

Det første jeg ser når jeg forholder meg til meldingen, er at den sier seg å bære på et humanistisk perspektiv. Mennesket er unikt og ukrenkelig, sier meldingen. Den sier dette helt i begynnelsen. Den enkelte har rett til egne valg. Dermed må alt som skjer i rehabiliteringsøyemed skje frivillig, får vi vite. Den straffedømte skal ikke være et objekt for etaten, men ”aktør i sitt eget liv”. Grunnverdiene som et slikt humanistisk perspektiv rommer, mener meldingen, er rettssikkerhet og likebehandling, normalitetsprinsippet (som innebærer at domfelte i prinsippet har samme rettigheter som andre borgere), og prinsippet om at den domfelte har gjort opp for seg når straffen er sonet. Dette er meldingens uttalte kjerneverdier.

Hvordan skal man forholde seg til et slikt utgangspunkt? Det første som er å si, er at dette meget lett kan bli mer pene ord enn realiteter, når rammen er fengsel. Fengslet er som en tørketrommel. Når man plasserer et eller annet prinsipp inn i det, blir det ofte vridd og vrengt under tørkingen, slik at det kommer ut i den andre enden som noe helt annet i praksis enn det som var intensjonen. For å fortsette analogien et øyeblikk, har fengslet som tørketrommel jevnlig alt for høy temperatur, slik at klesvasken - det humanistiske prinsippet – komme ut sterkt krympet. Den romslige t-skjorten er blitt som en liten hvit fille. Sagt med litt alvorligere ord: Struktur og organisasjon i fengslet gjør at det som kommer ut – det humanistiske prinsippet – blir til noe ganske annerledes enn det man puttet inn.

Det er lett å si dette. Selv om det ligger meg nær, velger jeg denne gangen ikke å gjøre det med en gang. Bakgrunnen for dette valget, er intet annet enn en nokså vag fornemmelse. Av og til må det var tillatt å bygge på fornemmelser. I motsetning til så mange tidligere meldinger jeg har lest i mine 40 år i kriminalpolitisk debatt, har jeg en fornemmelse av at de som står bak denne meldingen mener noe mer med det de sier på disse punktene enn det som har vært sagt i tidligere tiår. Unntaket må være Inger Louise Valles ”kriminalmelding” i 1978. Jeg tror at dens forfattere også mente noe genuint. (Den ble sablet ned av jurister på høyresiden. Meldingen gikk for langt. Jeg deltok selv i første omgang i nedsablingen – fra en venstreside. Meldingen gikk ikke langt nok. Jeg tror ikke min egen kritikk hadde så stor virkning. Men jeg angrer dag. Så også med denne meldingen.) Hvis de som står bak meldingen av 2008 får lov til å fortsette etter valget i 2009, tror jeg de vil forsøke å arbeide for at i hvert fall biter av et humanistisk perspektiv vil bli realisert i praksis – kanskje færre fengsler, kanskje flere åpne fengsler, kanskje noe større frihet. Og vi andre kan ta meldingen på ordet, selv om ordet er svevende, og spørre: Hva nå? Vi kan holde praksis opp mot meldingen når vi mener det er riktig.

Det andre jeg ser i meldingen, er at den har en bærebjelke, oppsummert i slagsordet ”straff som virker”. Her må jeg si at jeg skiller meg nokså fundamentalt fra meldingen. Jeg skal si litt om det. Selvfølgelig virker straff. Straff kan jo gjøre folk bitre og enda sintere. Kanskje de begynner å slå ned folk når de blir straffet. Men det er ikke det meldingen mener med ”straff som virker”. Med ”straff som virker” mener meldingen at straff reduserer uønskede handlinger. Selvfølgelig virker straff slik noen ganger. Når jeg får et parkeringsgebyr, holder jeg kanskje opp med å parkere feil en stund, selv om det nok vil variere mer enn man tror. Nå har jeg ikke bil, men det er en annen og utenforliggende sak. Men det er heller ikke det meldingen mener. Når jeg møter hoderysting og negative utrop, holder jeg kanskje opp med det jeg drev med. Men det er heller ikke uformell sosial kontroll meldingen sikter til. Det meldingen mener er at de virkelig tunge samfunnsmessige reaksjonene, og spesielt fengselsstraff, er noe man kan få til å redusere uønskede handlinger. Fengslet kan redusere tilbakefall. Det er meldingens viktigste ambisjon med slagordet ”straff som virker”. Sagt på en annen måte: Fengslet har man. Det er om å gjøre å dreie det til noe rasjonelt.

Vi har et overveldende materiale som viser at fengslet ikke reduserer tilbakefall annet enn i særlige enkelttilfeller. Det har dels å gjøre med de som kommer dit. Det er ikke hvem som helst, men noen som allerede har gjort så mye rart at de får ubetinget fengsel. Men det har mest å gjøre med fengslets organisasjon og undertrykkende ramme, som nøytraliserer de gode forsøk.

Før sa man ”Nothing Works”. Man bygget da på den store mengde undersøkelser som forelå mellom 1945 og slutten av 1960-årene. Robert Martinson er et sentralt navn. Nå spør man, mer optimistisk, ”What Works?” Jeg har brukt mye av min tid de siste årene på å gå etter i sømmene den stor mengde av undersøkelser og meta-undersøkelser – samlende helhetlige undersøkelser av undersøkelser – som danner grunnlaget for optimismen: Bedre metodeopplegg, skreddersydde opplegg for den enkelte. Ja, vi finner noen virkninger etter meldingens definisjon. Men man fant noen slike virkninger i forrige generasjon av undersøkelser også. Det sentrale punkt er at virkningene i praksis er meget beskjedne, kognitive treningsprogrammer er intet unntak fra dette. Virkningene er noe større når programmene er lagt opp utenfor fengsel enn i fengsel, og dårligere etter hvert som man nærmer seg kjernen, det lukkede fengsel. Der virker fengslet rett og slett negativt. Mark Lipsey, en av størrelsene på dette området, sier oppsummerende om sin store meta-undersøkelse, at forskningslitteraturen viste ”svake eller ubetydelige virkninger på tilbakefall, og noen hadde negative virkninger”. Hvorfor? Det er implementeringen som har vist seg å være ”relativt vanskelig”, svarer Lipsey. Den fengselsmessige rammen er altså langt på vei uforenlig med de mange programmer som er blitt undersøkt.

Jeg forstår at man forsøker å selge en humanisering, et humanistisk prosjekt, politisk ved hjelp av en rasjonalistisk middel-mål tenkning som er gangbar. Men jeg stygt redd for at det blir en skuffelse som vil slå tilbake. Når man fester humanisme til en middel-mål tenkning som ikke er holdbar, kan det lett slå tilbake, særlig i økonomiske krisetider som dette, og fjerne ressursene som skal til for humanisering. Humaniseringen førte jo ikke frem. Jeg får en kjettersk tanke: Kanskje er det en del i det Terje Fredwall ved det nye Agder Universitet sier i en kronikk i Dagbladet 13. november nemlig at det ”er fullt mulig å snakke om straff gjennom andre ord enn de som kun leter etter målbare virkninger og nytteeffekter. … Det er ingen som spør om en begravelse er nyttig. Den fremstår som en nødvendighet, som et overgangsrituale der de berørte kan bli hjulpet videre med sine liv. (Den vellykkede rettsforhandling hjelper partene – ofre, tiltalte og samfunnet – til å komme videre … en straffeprosess som etterspør hva som er nødvendige og gode oppgjør for partene, fremfor hva som virker og kan evalueres”)..

Det tredje jeg ser i meldingen, også en bærebjelke, er en tilbakeføringsgaranti der fangen skal få ta del i velferdssamfunnets ressurser og goder. Det ser jeg som et helt vesentlig og flott at meldingen setter på dagsorden.

Velferdsproblemene som fangene har, har nok tidvis vært nevnt. Men i praksis er de ikke blitt tatt alvorlig. Det blir de her. Det er av vesentlig betydning at disse problemene blir skjøvet i forgrunnen, og – slik må man forstå meldingen – at man aktivt vil forsøke å gjøre noe med dem. At det ikke vil bli lett, er en annen sak. En motforestilling mot et velferdsløft for fanger har vært at det er mange andre fattige grupper som må komme foran. Jeg mener omvendt: Ved at de aller fattigste og mest stigmatiserte hjelpes først, vil det trekke andre grupper med seg, og gjøre hjelp også til dem nødvendig. Jeg er fristet til å føye til: I årtier har fagmiljøene pekt på at manglende bolig, utdanning, arbeid og sosialt miljø som hovedgrunner for tilbakefall. Men slår jeg meg ikke akkurat i dette på munnen? Sa jeg ikke at straff ikke virker, og at man kanskje burde se etter andre kriterier? Jo, jeg sa det. Men vi snakker jo her om tiden etter løslatelsen, et annet liv enn fengslet, i livet i frihet, etter straffen, eller i hvert fall etter den tyngste straffen. Hva skal til for å klare dette livet? Dessuten snakker vi her om rehabilitering i en mye bredere sosial forstand enn bare den rene innvirkning på tilbakefall. Det er en form for rehabilitering som KROM alltid har gått inn for.

Men, samtidig som jeg mener alt dette positive om løslatelsesgarantien, har jeg en uro i meg. ”Garantien” som den nå står ”skal sikre at innsatte og domfelte … kan få utløst de samme rettighetene som alle andre har, men som de på grunn av fengslingen ikke får adgang til. Den inneholder derfor ingen særrettigheter, men stiller tydelige krav til domfelte.” Tenk om det går galt? For det første kan det renne ut i sanden, og bare bli ord. For å hindre det, må tilbakeføringsgarantien gjøres mer bindende, i lov eller forskrift. For det andre, og kanskje verre: Det sniker seg en slagskygge over landskapet. Skyggen er den veldige Michel Foucault, filosofen som døde i 1988, og som etterlot seg et livsverk så langt som et vondt år, og som særlig rettet en advarende pekefinger mot oss – hva om det bare blir til at fengslet eser ut i samfunnet, hva om det blir til forfinede, nesten usynlige kontroll- og undertrykkelsestråder ute i samfunnet, mens selve fengslet består, kanskje enda stødigere? Hva om for eksempel sikker bolig, utdanning og sikkert arbeid – noe som vil være vanskelig å oppnå - blir betingelser for at du skal bli løslatt, mens fengslet står der, like trygt?

Michel Foucaults tese på dette punkt fremstilles ofte som uavvendelig. Jeg mener det er feilaktig. Han kan bekjempes. Men det vil kreve en meget sterk årvåkenhet fra justismyndighetenes side. Man må stadig være på vakt. Kanskje med må hyre noen for å gjøre jobben. Jeg er ikke søker. Men en kontinuerlig og inngående evaluering av disse farene er viktig, muligens nødvendig.

Masse mer kunne vært sagt. Noen alternativer er gode fordi de reelt kan komme i stedet for fengsel, andre alternativer som er mer tvilsomme. Om landsbyfengsel. Om barn som ikke har noe å gjøre i fengsel. Om bra ting som meldingen vil forsøke å gjennomføre, bra ting den går imot, bra ting den ikke tar opp, eller tar opp for uforpliktende. Mange av disse ting kan ventes i debatten

Emneord: straffens begrunnelser, fengselstraff, kriminalomsorg Av Thomas Mathiesen
Publisert 9. mars 2011 14:06 - Sist endra 9. mars 2011 14:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere