Rettshjelp til fanger og Stortingsmelding 37

Innledningsvis er det grunn til å registrere at rettshjelp ikke er tema i St.meld. 37 (2007-2008)

Rettshjelp og skjønnslovgivning
Innledningsvis er det grunn til å registrere at rettshjelp ikke er tema i St.meld. 37 (2007-2008) Straff som virker. Det er mange ord på de mer enn 200 sidene, men rettshjelp er ikke blant dem. I avsnitt 9.5 (s. 109-110) Realisering av innsattes og domfeltes rettigheter og plikter, kunne man tro at rettshjelpsbehovet for fanger var blitt problematisert. Det er det imidlertid ikke, og det øvrige innholdet i avsnittet gjør dette desto mer problematisk. Neste innlegg på møtet, ved advokat Frode Sulland, vil ta for seg rettighetsproblematikken for fangene, og jeg skal ikke gå ham i næringen, men la meg bare knytte noen ord om rettshjelpsbehovet til innstillingens beskrivelse av straffegjennomføringslovens bruk av skjønnsbestemmelser.

Det heter bl.a.
”Straffegjennomføringsloven er i overensstemmelse med moderne lovgivning utformet med en rekke skjønnsbestemmelser. ----

Departementet mener at det er gode grunner for å opprettholde en lovgivning med en stor grad av mulighet til å utøve et kvalifisert skjønn. Det er i liten grad holdepunkter for å hevde at dagens ”kan-regler” og muligheter til å utøve et skjønn medfører at de innsatte gis et dårligere tilbud enn det de ville få med en lovgivning med mindre adgang til skjønnsutøvelse” (St.m. 37 for 2007-2008).

Sitatets første ledd er en faglig sett meget dårlig begrunnelse for skjønnsbestemmelser. Det er riktig at mye av den moderne retten preges av skjønnsbestemmelser, blant annet for å skape muligheter for fleksibilitet i den samfunnsmessige styring. Men tendensen har vært den motsatte når det gjelder individuelle rettigheter og plikter, se blant annet utviklingen i sosial- og helseretten.

Sitatets annet ledd er åpenbart i strid med kunnskap og erfaring fra så vel fengselsområdet som andre områder. Erfaringer viser nokså entydig at skjønnsregler har en klar tendens til å bli anvendt i en ”systemvennlig” snarere enn i en individorientert retning, og at reglene fra lov gjennom forskrifter, rundskriv og praksis som utvikler seg i det enkelte miljø, gradvis svekker individets rettigheter. Ressurssterke grupper kan nyttiggjøre seg skjønnsbestemmelser, ved å pøse på med advokatbistand og politisk press. Svake grupper, med manglende makt og begrensete muligheter til å argumentere for sine rettigheter, er systematisk bedre tjent med klare regler.

På denne bakgrunn kan avsnitt 9.5 også leses som et argument for at fangene trenger rettshjelp, og i større grad med den nye lovgivningen vi har fått enn tidligere.

Straffesaksrettshjelp og annen rettshjelp
Når vi snakker om rettshjelp til fanger, snakker vi som oftest om to adskilte hovedgrupper av rettshjelp, samt ulike undergrupper.

For det første snakker vi om rettshjelp i forbindelse med straffesaken, fra mistanke foreligger og fram til endelig dom er falt. For det annet snakker vi om rettshjelp etter at domfelte er blitt fange. Denne rettshjelpen kan det være hensiktsmessig å dele i to hovedkategorier; for det første den rettshjelpen man har behov for som fange i forhold til fengselsmyndighetene og politi/påtalemyndighet, og for det annet den øvrige rettshjelp man har behov for, fordi man ikke bare er fange, men også har andre roller.

I hovedsak går det et grovt skille mellom straffesaksrettshjelpen og den øvrige rettshjelpen. I det store og det hele er det rimelig å si at vi har en sjenerøs straffesaksrettshjelp i Norge. Uavhengig av inntekt og formue har alle som er siktet for forbrytelser av et visst alvor krav på forsvarer betalt av det offentlige. Alle som spesialiserer seg som strafferettsadvokater i Norge er med på denne ordningen, de beste, de middels og de dårlige. De klager jevnlig over timesatser, stykkprisordninger osv., men mange klarer visstnok å opparbeide seg en anstendig inntekt sammenliknet med mange andre yrkesgrupper, også andre grupper med lang utdannelse og lange arbeidsdager.

Fra denne ordningen er det et dramatisk brudd over til andre former for rettshjelp. Det er ikke bare celledøra som blir lukket når soningen starter, men også muligheten til å få offentlig betalt rettshjelp i forhold til de aller fleste typer saker og juridiske problemer. Dette er et stort problem form mange ute i samfunnet, men kan få spesielt negative utslag når man sitter bak lås og slå.
 

Rett til juridisk bistand etter straffesaken
Når vi er ferdige med straffesaken, er også det normale at forsvarerens arbeid er fullført. Forsvareren har ikke noen plikt til å hjelpe domfelte med andre juridiske problemer, og vil stort sett heller ikke få betalt for slikt arbeid. I praksis er det noen forsvarere som følger opp sine klienter, og gir dem mer eller mindre systematisk bistand pro bono. Det er mer eller mindre uselviske grunner til dette. Det er også fanger som kan betale for advokattjenester. Slik betaling kan reise særskilte problemer, som ikke hører hjemme i denne sammenhengen.

De tilfellene der fanger har rett til fri rettshjelp, er regulert i lov om fri rettshjelp av 30. juni 1980. Generelt kan vi si at fanger har samme rett til fri rettshjelp som befolkningen for øvrig. Tilbudet om fri rettshjelp er svært begrenset. Det er for det første begrenset av inntekts- og formuesgrenser. Disse er så lave at de fleste med ordinære yrkesaktiviteter faller utenfor, men er naturlig nok gunstige for fanger.

Verre er det med de saklige begrensningene. Det er bare noen få saksområder som er prioritert, og de fleste saksområdene som er viktige for fanger, faller utenfor de prioriterte områdene. Dette gjelder blant annet de fleste saker der det offentlige er motpart. Det vi da står tilbake med, er en generell adgang til å dispensere fra lovens hovedregler:
Gjennom en nylig gjennomført undersøkelse har vi nå fått bekreftet det vi hittil har hatt usystematisk kunnskap om: Dispensasjonsreglene praktiseres svært strengt (Bentsen/Rønning 2008). For de fleste tilfeller og formål kan de anses som ikke-eksisterende (husker vi hva jeg nevnte om skjønnsregler innledningsvis?).

Det eneste som nå står om rettshjelp til fanger i rundskrivet til retthjelpsloven, omhandler rettshjelp til å søke om benådning:
”Fra Rundskriv G12/05:
Saker om benådning av domfelte, jf. Grunnloven § 20, anses normalt å kunne
fremmes uten advokatbistand, jf. §§ 1 og 5. Det må foreligge særlige forhold omkring
benådningssaken før det kan anses rimelig at det offentlige betaler for
advokatbistanden. Slike forhold vil være at søkerens psykiske, fysiske eller sosiale
forhold er ekstraordinært vanskelige eller at det foreligger et ekstraordinært motsetningsforhold mellom søkeren og fengselsmyndighet/fengselslegen eller annen
myndighet som ellers kunne bistått domfelte på en tilfredsstillende måte, jf.
rettshjelpsloven § 5 om lovens subsidiære karakter og pkt 2.2.6.”

Etter lovendring i 1995 gis normalt ikke rettshjelp til saker om fullbyrding av straff, og dette var tidligere kommentert slik i det gamle rundskrivet, fra 1996, sitat rundskrivet s. 85:
”I de fleste sakene om fullbyrding av straff vil politi- og påtalemyndigheten samt fengselsmyndighetene kunne gi tilstrekkelig og nødvendig veiledning, slik at advokatbistand i forbindelse med slike saker ikke kan sies å være nødvendig. Dette gjelder også spørsmål om soningssted og vilkår for soningen.

Rettshjelploven gir imidlertid departementet en alminnelig adgang til å dispensere i enkelttilfelle som faller utenfor loven, jf. Rettshjelploven § 6. Denne adgang ble pr. 1.1.1989 delegert til fylkesmennene. På bakgrunn av ovenstående bør det føres en svært restriktiv praksis med hensyn til å gi fri rettshjelp i slike saker.”

Selv om dette ikke lenger er å finne som veiledning i det nye rundskrivet, er det ingen grunn til å tro at det ikke gir en dekkende beskrivelse av dagens situasjon.

Begrunnelsen for en svært restriktiv praksis, er altså at politi- og påtalemyndighet og fengselsmyndighetene i de fleste sakene kan gi tilstrekkelig og nødvendig veiledning.

Som et innskudd gir dette grunnlag for å stille spørsmålet: Hva skal vi i det hele tatt med advokater og rettshjelp? Dersom politi- og påtalemyndighet og fengselsmyndighetene kan gi fangene den tilstrekkelig og nødvendige veiledning, kan ikke da på sine respektive områder skatteetaten gi skattytere det de trenger, og barnevernet, sosialetaten, helsevesenet, bygningsmyndighetene, NAV osv. osv. likeså? Er advokatene og andre rettshjelpstilbud i det store og hele noe unødvendig tull?

Selvsagt ikke. De som ennå ikke har forstått at det i mange situasjoner oppstår konflikter mellom myndigheter og privatpersoner, der spesielt privatpersoner ofte trenger profesjonell bistand for å komme ut av konfliktene på en akseptabel måte, har forstått lite av hvordan samfunnet fungerer. Jeg vil si at de har forstått såpass lite at de knapt fortjener vår tillit. Myten om at man ikke trenger rettshjelp der man kan nyte godt av forvaltningens informasjons- og veiledningsplikt blir mer og mer virkelighetsfjern for hvert år. Gjennom mange tiår som forsker er det faktisk ingen påstand fra offentlige myndigheter som jeg er så lei av som denne. Erfaringene i Juss-Buss og JURK, år etter år, dokumenterer til dels hårreisende feil og mangler ved gjennomføringen av veiledningsplikten. Det er direkte feilinformasjon, som for eksempel at det opplyses at det ikke engang er noen vits i å søke på et eller annet når det senere viser seg at det var det, det gis informasjon med grunnlag i hjemmestrikkete regler i strid med lovgivning, kunnskapsnivået i fengslene er ofte for lavt til å gi adekvat informasjon, elementære saksbehandlingsregler og rettssikkerhetsgarantier brytes, og det mest grunnleggende: det er ofte et motsetningsforhold mellom fangen og fengselet som gjør fengselet ute av stand til å opptre som en balansert informant. Vi kjenner mønsteret også i utallige situasjoner utenfor fengslene.

Rettshjelp fra Juss-Buss og JURK
Studentrettshjelpen fra Juss-Buss og JURK bidrar til at rettshjelpstilbudet til fangene ikke er den rene skandalen, i hvert fall ikke på det sentrale østlandsområdet.

Dette tilbudet er av gammel dato. Det begynte i januar 1975, da Juss-Buss hadde sine første vakter i Oslo og Akershus Vernelag (nå Kriminalomsorg i Frihet), med et tilbud til vernelagets klienter. I 1978 ble det ført en informasjonskampanje overfor fengslene i Oslo-området, men dette var ingen stor suksess. Det var ikke så lett for fangene i fengslene å få kontakt med Juss-Buss utenfor. Dette ble startskuddet for en omfattende undersøkelse av fangenes rettshjelpsbehov på Ullersmo i 1979 (Lid 1979), og fra 1980 har det vært faste rettshjelpsvakter i fengslene. JURK supplerte med sitt tilbud til kvinnelige fanger på Bredtvedt.

Rettshjelpsundersøkelsen fra 1979 ga det første nedslående bildet av rettshjelpsloven: Det konkluderes med at loven overhodet ikke er noe tilbud for fanger. Det er særlig to grunner til dette. For det første utelukker loven i praksis rettshjelp i fange- og strafferettslige spørsmål. For det annet må et rettshjelpstilbud til fanger være oppsøkende.

Rettshjelpstilbudet til Juss-Buss og JURK er viktig der det når fram, til fengsler i det sentrale østlandsområdet. Selv om mye av den rettshjelpen som gis er av uvurderlig betydning for fangene, ville de ikke fått slik hjelp uten studentrettshjelpstiltakene, for mesteparten av den hjelpen som gis, kvalifiserer ikke for støtte etter rettshjelpsloven. I én forstand kan innholdet i studentrettshjelpen karakteriseres som dokumentasjon på hvor dårlig det står til med det offentlige rettshjelpstilbudet i Norge.

Denne rettshjelpen dekker fengselsrett, strafferett samt mange typer rettslige problemer som fanger har utenfor murene, av så vel privatrettslig som offentligrettslig art.
Den rettshjelpen som gis, kan være viktig nok for den enkelte. Men i et større perspektiv er det enda viktigere at erfaringene gir grunnlag for viktige retts- og kriminalpolitiske initiativer fra Juss- Buss og JURK, og at de er grunnlag for forskning som avdekker svakheter i fengselssystemet som er skadelig for fangene (noen eksempler; isolasjon, utveksling av informasjon mellom politi og fengsler, grunnlag for prøveløslatelse, muligheter for å få ettergitt inndragningskrav, for å nevne noen eksempler).

Avslutning
Justisdepartementet kan unnskylde seg med at de ikke har berørt rettshjelpstemaet i St.m. nr. 37 med at det arbeides med en stortingsmelding i departementet som har et helhetlig blikk på rettshjelp. Det er da å håpe at fangene ikke faller mellom to stoler – også i denne sammenhengen.

Emneord: fengselstraff, rettshjelp, kriminalomsorg Av Kristian Andenæs
Publisert 9. mars 2011 13:50 - Sist endra 9. mars 2011 13:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere