Smerten vi ikke vil komme nær

As long as I feel the full breeze in my hair And see the sun shining strong on the leaves, I will not ask for more. What better thing could destiny give me Than the sensual passing of life in moments Of ignorance like this? Ricardo Reis

Jeg bor på Tøyen. Rundt Tøyensenteret har jeg flere ganger sett sterkt rusa mennesker, slitne og utkjørte rusmisbrukere som tilsynelatende er ute av stand til å ta vare på seg selv, som tigger eller stjeler i butikkene. Det hender at det er forstyrrende, kanskje ikke så mye for meg, men jeg har ingen problemer med å skjønne at butikkpersonale og andre som oppholder seg på stedet blir frustrerte, og kanskje også redde. Småbarnsfamilier eller eldre mennesker som er svake til beins, frykter rusmisbrukere fordi de i deres øyne så tydelig representerer noe som de bør være redde for.

Tøyensenteret har vært i fokus ettersom det foregår metadonutdeling i omfattende grad der. Derfor oppholder mange narkomane seg på stedet under apotekets åpningstider. Bydelsdirektør i Bydel Gamle Oslo Lasse Østmark oppfordret senest i juni i år fastlegene i bydelen om å forskrive metadon til henting på andre apotek enn det på Tøyensenteret. Også flere som er bosatt i området reagerer på antallet narkomane som befinner seg på Tøyensenteret, og særlig engasjerte beboere i Bydel Gamle Oslo har hatt nærmiljøkonferanse rundt problemet.

Tøyensenteret er ikke det eneste eksemplet på at synlige ansamlinger av rusmisbrukere vekker reaksjoner. 7. juni 2004 var vi vitne til politiets foreløpig største inngripen mot Plata, navnet som Christian Frederiks plass på nedsida av Østbanehallen har fått. Plata skulle sprenges. Det var ikke første aksjonen mot narkomane i området, i ettertid har det vist seg at det heller ikke var den siste. Før den tid har de narkomane blitt jaget fra andre steder, som Slottsparken og Kirkeristen. Under ryddinga av Slottsparken i 1978 og igjen i 1984, brukte politiet hester, hunder og tåregass. Myndighetenes virkemidler ved rydding av store områder har kanskje i senere tid ikke vært fullt så brutale. I høst har vi sett en omfattende innsats for å rydde opp i hasjmiljøet langs Akerselva. Aksjonen er kalt tidenes største hasjaksjon. 1. mars 2004 stengte politiet Kvadraturen på kveldstid for å redusere horetrafikken i strøket. Målet på sikt var å få slutt på prostitusjonen i området.

I ettertid har det vist seg at konsekvensene av denne typen aksjoner, som å rydde Plata eller stenge av Kvadraturen, ikke har vært av det gode. Problemene forsvinner ikke. De bare forflytter seg.

Et viktig poeng er at andre som beveger seg i områdene som har blitt nevnt, sjelden er direkte utsatt for kriminalitet. Kanskje er det ubehaget i seg selv som er problemet? Vi vet at elendigheten finnes rundt oss til enhver tid: trafficking, menneskehandel, folk som dør av overdoser, rusmisbrukere i dyp nød. Men vi vil helst slippe å bli tvunget til å forholde oss til den. Denne delen av virkeligheten er forstyrrende og frastøtende. Den er nær og ikke minst, vond å være vitne til. Er det denne smerten vi ikke klarer å kjenne på?

Det er ofte lettere å slippe nærkontakt med det vonde, og heller bruke VG og andre massemedia som kunnskapskilder. Det er lettere ikke å søke hele sannheten, ikke involvere seg. Se de narkomane som en gruppe, i stedet for enkeltmennesker. Lettere å dele inn i oss og de andre. Lettere å se på det som er annerledes som farlig og skummelt. Lett for oss som er innenfor å se ned på dem utenfor, lett å ønske å stenge dem ute fra det offentlige rom. Handler det om frykt eller forlegenhet? Politiets (og også vekternes) rolle som utøvende makt er å fjerne det synlige ubehaget slik at publikum blir fornøyd, og slik skjule vår egen utilstrekkelighet.

Den portugisiske forfatteren og poeten Fernando Pessoa (1888-1935), skrev under flere heteronym, så mange som 19, noen mer kjent enn andre. Til hver av figurene utformet Pessoa en biografi, en historie, en filosofi og en livsinnstilling, samt en total beskrivelse av deres fysiske trekk, en profil for moral, intellekt og ideologisk forankring. Ingen av bøkene han skrev, kom i hans eget navn, men ble utgitt under et av heteronymene (selv om kun en av hans bøker ble utgitt under hans levetid). ”Jeg er ikke den jeg forestiller” skal Pessoa selv ha sagt. Hvert alias representerer en del av hans personlighet. Ricardo Reis som er sitert helt i begynnelsen, var et av dem. Reis er beskrevet som en moderne hedning som unngår å sette spørsmålstegn ved livet. Han ber oss gripe dagen og akseptere skjebnen. Hva han lærer oss, er at om vi vil være lykkelige, så må vi gjøre det samme. Den vise er den som ikke søker. Den som søker vil finne alt som et bunnløst dyp, en avgrunn, og dermed tvile på sin eksistens. Som Baronen av Teive skrev Pessoa Stoikeren, hvor følgende utdrag kommer fra:
”Jeg har aldri klart å overbevise meg selv om at jeg, eller noen annen, ville kunne gi dyp og varig lindring til menneskenes plager og sorger, og langt mindre kurere dem. Men jeg har heller aldri klart å la være å tenke på dem; den minste menneskelige smerte – og i enda større grad den aller flyktigste forestilling om den – har alltid voldt meg sorg, skaket meg, berøvet meg konsentrasjonsevnen og forkludret min selvbetraktning (…). Alt hva jeg tenker og føler blir i meg en uvegerlig treghet og uvirksomhet (…)”.

Det var en mann på Tøyensenteret mye tidligere. Det er lenge siden jeg har sett ham nå. Han pleide å dra opp buksebeina og vise frem bandasjer fra ankelen til kneet hvor pusset sev igjennom. Sammen med en venn av meg var jeg på Tøyensenteret en gang i fjor. Vi går ut av butikken, og på steintrappa utenfor sitter denne mannen. Det er en vekter fra et sikkerhetsselskap på stedet, han følger med mannen på trappa, mens han vekselvis småler og rister på hodet. Han sender oss et blikk som søker etter erkjennelse og samhørighet/fellesskap/solidaritet. Den sittende er tydelig frustrert. Jeg hører stemmen, men ikke orda. Buksebeina er trukket opp, og denne gangen er bandasjene dekket med blod, som også har satt spor i form av store dråper ved inngangspartiet. Øynene hans finner mine. Orda som så kommer, hører jeg klart og tydelig: ”Se her! Se her hvis dere er mennesker!”. Blikket mitt viker. Fordi jeg er et menneske? Det er vondt å se. Det er nedslående å bli konfrontert med elendigheten. Grunnleggeren av Maritastiftelsen, Leiv O. Holstad har sagt: ”Hvis man bare kunne lære at narkomane ikke forsvinner i løse luften!”

Det nytter ikke å se bort når man stilles til ansikt med lidelse. Å jage misbrukeren bort fra det offentlige rom, er ikke det samme som å jage bort misbruket. Fattigdommen som vi stilles til ansikt med når vi ser de prostituerte på Karl Johan, er ubehagelig, fordi den er så nær, men fattigdom er et globalt problem, vi kan ikke stenge den ute. Kjemper vi en kamp mot elendigheten, eller mot de elendige? Noen ganger ønsker jeg at jeg levde med et nom de guerre som Pessoa hadde i Reis. At jeg ikke søkte etter svar og forståelse. En personlighet jeg kunne ta fram når jeg trengte den mest. Turen hjem den ene kvelden ville i det tilfelle ikke foregått i fullstendig stillhet. Jeg er heller ikke den jeg forestiller.

Emneord: rusomsorg, offentlig rom, gatefolk Av Kristine A. Ytreland
Publisert 9. mars 2011 13:38 - Sist endra 9. mars 2011 13:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere