Juryen må beholdes!

Jurydebatten raser videre – på nytt. Ingen kriminalpolitisk debatt har gått så mange ganger gjennom alle de tre siste hundreårene. Sist høst startet det hele med et utspill fra Riksadvokaten. Han ville bli kvitt juryen for å få flere domfellelser i voldtektssaker. Senere har det vært en rekke debattinnlegg i avisene og i tidsskrifter. Se bl.a. Tidsskrift for strafferett nr. 3/2008 og 4/2008, samt Lov og Rett nr. 2-2009.

Senest er jurydebatten fokusert på bakgrunn av en avgjørelse i Den europeiske menneskerettighetsdomstol, hvor den belgiske juryordningen er ansett å være i strid med EMK artikkel 6, avsnitt 1 (klage nr. 926/05 Taxquet mot Belgia). Norsk Høyesterett har etter dette henvist til behandling en anke over at lagrettens ja-kjennelse ikke er begrunnet, se Aftenposten 27.02.09.

Fremover våren skal juryspørsmålet behandles på de ulike partienes landsmøter. I den forbindelse er det av stor betydning at politikerne har et best mulig grunnlag for sine standpunkter. For å bidra til dette vil det bli arrangert et større seminar i Gamle Festsal på universitetet i Oslo 11. mars 2009. Arrangører av seminaret er Den norske kriminalistforening, Den norske advokatforening, Forsvarergruppen av 1977 og Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Det er svært ønskelig at flest mulig finner anledning til å delta på seminaret hvor både fagfolk og politikere vil holde innledninger.


Fagdommernes holdninger

Det avgjørende spørsmålet i diskusjonen om jury eller ikke må etter mitt syn være hvilken ankeordning som best sikrer tiltaltes rettssikkerhet, og i størst mulig grad hindrer uriktige domfellelser. Domstolenes oppgave i straffesaker er ikke å finne sannheten, men å vurdere om bevisene er tilstrekkelige til domfellelse. Ved denne bevisvurdering skal, som kjent, enhver rimelig tvil komme tiltalte til gode, og det er dette tvilsprinsipp som er den aller viktigste rettssikkerhetsgaranti i straffesaker. Håndheves ikke tvilsprinsippet og bevisterskelen senkes, risikerer vi stadig flere uriktige domfellelser, og tilliten til strafferettspleien reduseres ytterligere. Riksadvokatens utspill om å fjerne juryen i voldtektssaker kan synes begrunnet med et ønske om å senke beviskravet. Når argumentet er at det vil bli færre frifinnelser om man dropper juryen, må tanken bak være at det er lettere å få folk dømt når fagdommerne deltar. Dette stemmer også med både statistikk og alminnelig erfaring. Og når fagdommere lettere domfeller, så er det nettopp fordi kravet om at tvilen skal komme den tiltalte til gode ikke håndheves med samme styrke av dem som er blitt vant til å dømme. Når man over år har sett at tiltalte vanligvis er rett person på rett plass, er det forståelig at det også oppøves en viss toleranse for den problematiske tvilen.

Fagdommernes svekkede beviskrav påvirker igjen de lege meddommere slik at det lettere blir domfellelse når ikke legfolk alene i en jury skal avgjøre skyldspørsmålet. Dette må ha vært begrunnelsen for den lovendring som førte til at saken kommer opp for stor meddomsrett når fagdommerne setter en frifinnelse fra juryen til side. Det er vanskelig å se noen annen begrunnelse for denne ordningen enn nettopp at fagdommere lettere dømmer, og at man ønsker at de skal kunne hindre at juryen får gjøre ”feil” to ganger i samme sak.

Dommerne i våre lagmannsretter demonstrerer også denne sterkere viljen til å dømme gjennom sine avgjørelser om å tilsidesette juryens frifinnelser. Et velkjent eksempel på dette er frifinnelsen i NOKAS-saken, men også i flere andre mindre omtalte saker har det skjedd tilsidesettelser i den senere tid. Dette skjer også gjerne i saker hvor det ikke kan herske særlig tvil om at juryen har forstått både de rettslige og faktiske spørsmål, men hvor fagdommerne anser sin evne til bevisbedømmelse bedre enn legdommernes.

Forskning viser imidlertid at det er liten grunn for fagdommerne til å ha slik tillit til sin egen bevisbedømmelse. Det kan her vises til en nylig publisert forskningsrapport om hva fagdommere og jurymedlemmer vet om faktorer som påvirker påliteligheten av øyenvitner, se Lov og Rett nr. 8-2008, s. 472 flg. Undersøkelsen viser at det ”generelt sett er for lite kunnskap blant viktige aktører i retten om påliteligheten av øyenvitner. Faktisk synes kunnskapsnivået blant dommere og jurymedlemmer ikke høyere enn blant befolkningen i sin alminnelighet”. Dette resultat er fullt ut i samsvar med andre tilsvarende undersøkelser om evnen til å bedømme troverdighet se S. Magnussen og U. Stridbeck, Tidsskrift for strafferett 2007 s. 259.

Betydningen av slike avgjørelser om tilsidesettelse av frifinnelser er nå ytterligere forsterket gjennom en avgjørelse i Høyesterett om lagmannsrettens kompetanse ved den nye behandling etter en tilsidesettelse. Høyesterett har fastslått at lagmannsretten i den nye runden hvor den settes som meddomsrett skal ha full kompetanse, uansett hvilke spørsmål som er tilsidesatt. Dvs. at selv om lagrettens svar på flere spørsmål er godkjent av de fagdommere som administrerte i den første jurysaken, og vilkåret om at tiltalte er ”utvilsomt skyldig” bare er ansett oppfylt for ett av flere spørsmål, har Høyesterett kommet til at lagmannsretten ved sakens nye behandling skal kunne behandle også de spørsmål hvor dette vilkåret ikke er ansett oppfylt. Juryens betydning blir ved dette ytterligere redusert.

Men hvorfor dømmer så fagdommere lettere enn legfolk? Er det virkelig slik ordtaket sier at man får ekstra forstand når man får et embete – i sær et dommerembete? En del dommere kan se ut til å oppfatte det slik. For hvordan har de ellers fått en slik tiltro til egen evne til å bedømme bevis i straffesaker? Det er i hvert fall ikke utdanningen som har gitt dem denne evnen. Den inneholder intet om bevisbedømmelse. Og erfaringen ved å ha dømt i mange år skaper, som nevnt, antakelig lettere økt toleranse for tvil enn økt evne til å tvile. Et ofte brukt argument fra jurymotstandere er at det var juryen som domfelte i de mest omtalte justismordsakene, som Per Liland og Fritz Moen. Til dette er for det første å si at det ikke først og fremst er juryene som kan klandres for disse tragiske utfallene. Slik sakene ble presentert for juryen er det ikke egnet til å overraske at de dømte. Fagdommerne hadde dessuten også den gang adgang til å tilsidesette den fellende kjennelsen, men gjorde det ikke. Det er heller intet som tyder på at fagdommerne ville sørget for et annet resultat i disse sakene dersom de hadde deltatt i avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Da er det langt mer illustrerende å vise til at det var nettopp juryen som sa nei i Birgitte Tengs-saken og i Bjugn-saken. Dette skjedde til tross for at fagdommerne gjennom rettsbelæringen gjorde en stor innsats for å få til et motsatt resultat. Hadde det vært stor meddomsrett i disse sakene er det følgelig liten tvil om at presset hadde vært enda sterkere for å få til en domfellelse.


Begrunnelsesargumentet

Både Riksadvokaten og andre jurymotstandere begrunner sin holdning med at juryen ikke begrunner sine avgjørelser. Forslag til reformer som kan imøtekomme denne innvendingen ble drøftet i et høringsnotat fra Justisdepartementet i september 2006 om ”hurtigere behandling av straffesaker”. Så vidt vites har mange av høringsinstansene funnet det problematisk å finne en hensiktsmessig løsning på hvordan juryen skal kunne begrunne sin avgjørelse.

Det er imidlertid ikke vanskelig å være enig i at viktige avgjørelser bør være begrunnet så langt det er mulig. En begrunnelse vil i alminnelighet gi dem avgjørelsen gjelder veiledning i hvorfor resultatet ble som det ble. Dessuten gir kravet om begrunnelse et visst vern mot tilfeldige avgjørelser ved at i hvert fall de forhold som fremgår av begrunnelsen også må ha vært overveid. Endelig kan en begrunnelse gjøre det lettere å overprøve en avgjørelse.

EMD har i den ovennevnte avgjørelsen mot Belgia understreket de samme hensyn. Avgjørelsen gjaldt den belgiske kriminalrettens dom i en meget omtalt drapssak hvor anken ble avvist av ankeinstansen – ”kassasjonsdomstolen”. Kriminalretten hadde bestått av en leder og to bistående dommere, samt en jury. Juryen var stilt fire spørsmål som ble besvart med ja, blant annet om drapet var begått med hensikt og overlegg. EMD ga uttrykk for (i en uoffisiell oversettelse) at ”en rettsavgjørelses begrunnelse er intimt knyttet til omsorgen for en rettferdig rettergang, ettersom den gjør det mulig å opprettholde forsvarets rettigheter. Begrunnelsen er en uunnværlig del av rettspleiens kvalitet og utgjør et bolverk mot det vilkårlige” (punkt 43). Videre heter det at ”selv om man kan tillate at en høyere domsinstans gir en kortfattet begrunnelse for sine avgjørelser ved å innskrenke seg til å slutte seg til den første dommerens begrunnelse, gjelder ikke dette nødvendigvis for en førsteinstansdomstol, særlig når den dømmer i en straffesak” (punkt 44). Endelig vises det til at det også heter: ”For å kunne forklare kjennelsen for den tiltalte, men også for ”folket”, i hvis navn den avsies, er det derfor viktig å tydeliggjøre de betraktningene som har overbevist juryen om tiltaltes skyld eller uskyld, og å angi de konkrete grunnene til at hvert av disse spørsmålene ble besvart positivt eller negativt” (punkt 48).

Spørsmålet er nå om avgjørelsen er direkte sammenliknbar med norske forhold. Den første grunnleggende forskjell er at forholdet dreide seg om en førsteinstansavgjørelse, hvor man altså ikke fikk noen ny prøvelse av skyldspørsmålet i ankedomstolen. Som EMD påpeker kan det stille seg annerledes for en høyere domsinstans. På den annen side vil instansrekkefølgen kunne anføres å ikke ha vesentlig betydning dersom det i Norge skjer frifinnelse i tingretten og deretter en ubegrunnet domfellelse av juryen i lagmannsretten.

Et annet spørsmål er hvilken begrunnelse fra en jury som vil kunne anses som tilfredsstillende. EMD har i tidligere avgjørelser vist til at større presisjon i spørsmålene til juryen vil kunne kompensere for manglende begrunnelser de svarene juryen gir. Det er også i den aktuelle sak et kritikkpunkt at det ble stilt likelydende spørsmål til juryen for alle åtte tiltalte, uten at spørsmålene ble individualisert. Det er således flere av formuleringene i avgjørelsen som kan tyde på at en sterkere detaljering og presisering av spørsmålene, herunder individualisering, vil kunne ivareta kravet til begrunnelse.

I høringsnotat fra september 2006 reiste som nevnt Justisdepartementet spørsmålet om ulike måter å sikre seg juryens begrunnelse på. Det vil i lys av den ovennevnte avgjørelsen fra EMD antakelig bli nødvendig å drøfte på nytt om man kan finne en løsning som også sikrer seg juryens begrunnelse ut over det som vil kunne fremgå av spørsmålene. Det helt sentrale i denne forbindelse vil måtte være å sikre seg at juryens avgjørelse fortsatt skal skje uten påvirkning fra fagdommerne. Dvs. at juryen må treffe sin avgjørelse uten at det er fagdommerne i den aktuelle sak som skal medvirke til å formulere begrunnelsen. En mulighet vil da være at juryen bistås i nødvendig grad av en kompetent person hvis oppgave alene er å formulere på en akseptabel måte hovedpunktene i den begrunnelse juryens flertall gir for sin avgjørelse. Dersom de ulike jurymedlemmene som stemmer for flertallets avgjørelse har ulike begrunnelser for sitt standpunkt, bør naturlig nok dette også fremgå.

Undertegnede finner det for tidlig å utdype en drøftelse av dette i denne omgang, men understreker at det nå er viktig at man tar seg den tid som er nødvendig for å vurdere de aktuelle spørsmål. Det er derfor også viktig at de politiske partiene ikke treffer avgjørelse på sine landsmøter som binder dem selv eller deres representanter på en uheldig måte. Det ble påpekt av flere høringsinstanser i forhold til det nevnte høringsbrev om ”hurtigere behandling i straffesaker” i 2006 at de nevnte spørsmål burde medføre en bredere utredning fra et offentlig oppnevnt utvalg, og ikke bare reises kortfattet i et høringsbrev.

Selvfølgelig vil også disse spørsmål nå måtte vurderes i lys av hvilken avgjørelse Høyesterett kommer til i den nevnte ankesak. Kravet om en mer omfattende faglig utredning av et bredt sammensatt utvalg synes imidlertid uansett å ha blitt forsterket gjennom den senere tids utvikling.

Kravet til begrunnelse bør imidlertid ikke føre til at fagdommerne gis en så avgjørende innflytelse på avgjørelsen av skyldspørsmålet som ordningen med meddomsrett vil medføre. De hensyn EMD har pekt på vil meget vel kunne ivaretas også gjennom en begrunnelse fra juryen. En mer juridisk preget begrunnelse, slik fagdommere i en meddomsrett vil kunne formulere, vil ikke i noen større grad bidra til rettssikkerheten ved slike avgjørelser. Begrunnelse vil uansett gi begrenset veiledning om hvordan bevisene egentlig er vurdert. Begrunnelser fra meddomsretter, enten det er tingrett eller lagmannsrett, gjenspeiler heller ikke i dag i særlig grad tankeprosessen fram mot det endelige resultat. Begrunnelsene utformes i alminnelighet etter at standpunktet er tatt, og inneholder fortrinnsvis argumenter som taler for resultatet. Dette har selvfølgelig sammenheng med at den reelle begrunnelsen for et bevisresultat er vanskelig / umulig å uttrykke, og dermed forblir ukjent. Typisk er det vanskelig / umulig å forklare hvorfor man finner en forklaring fra tiltalte eller vitner troverdig eller ikke, jfr. ovenfor.

For den som står i fare for å domfelles i en alvorlig straffesak vil det avgjørende spørsmålet alltid være om han blir dømt eller ikke – det spiller mindre rolle om man får en begrunnelse, bare man blir frifunnet. Kravet om begrunnelse er dermed mer juristenes argument enn det er et uttrykk for de tiltaltes behov. Selv om også de tiltalte, særlig hvor domfellelse skjer etter anke hvor man først er frifunnet, i noen tilfeller kan ønske seg en begrunnelse, vil det viktigste fortsatt være hvilken ankeordning som i størst mulig grad hindrer uriktig domfellelse. Her er det min faste overbevisning at juryen fortsatt vil være den beste løsning, med eller uten begrunnelse for sitt resultat.

Emneord: juryordning, domstolen, straffenivå Av advokat Frode Sulland
Publisert 17. mars 2011 10:16 - Sist endra 17. mars 2011 10:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere