Marginalisering eller integrering?

Problemer løses sjelden gjennom kamp – det ser vi også i dagens internasjonale situasjon. Krisemaksimering fører ofte til tiltak det sjelden kommer noe godt ut av. Vi mennesker trenger å bli hørt, å bli sett, å bli tatt alvorlig og å bli behandlet med verdighet.

De foregående ukenes demonstrasjoner knyttet til krigføringen i Gaza, ble ødelagt av handlingene til en rekke unge gutter og menn. De avbrøt demonstrasjonen til støtte for Israel utenfor Stortinget 8. januar med kasting av flasker, stein, og sendte fyrverkeri mot fredelige demonstranter. Min første tanke var at det er trist at man protesterer mot en brutal krig og bruk av vold med liknende midler. I en viss forstand gjør en seg da like ille som dem man protesterer mot. Da palestinernes demonstrasjon noen dager senere ble avbrutt på samme måte, tenkte jeg som Erling Folkvord i Klassekampen 13. januar: ”Israel trenger nesten ikke venner med slike fiender.” Det er fortsatt delvis uvisst hva som var de unge guttenes motiv, men virkningene av det de foretok seg var negative for saken demonstrasjonene dreide seg om.

I etterkant er det imidlertid kommet fram at mange av de unge som deltok i bråket overhodet ikke hadde noen politiske motiver for å lage bråk. Dette gjelder både for de såkalte etnisk norske ungdommene og for ungdommer med minoritetsbakgrunn. Enkelte hevder at ungdommenes hovedmotiv var å bli sett og hørt. Kan man ikke bli det på fredelige måter, er det alltid en mulighet dersom man virkelig slår til og gjør noe radikalt – eller brutalt. Dette er stadig ikke bekreftet, men dersom det skulle være tilfellet, er det selvfølgelig bekymringsfullt. I så fall har det norske samfunnet en jobb å gjøre når det gjelder disse unge menneskenes framtid. Det som kanskje likevel har gjort meg mest bekymret, er ordbruken i denne saken, spesielt fra politikernes side. I Dagsnytt atten mandag 12. januar sa barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt at vi i Norge har tidligere erfaring med å ”knuse kriminelle ungdomsmiljøer med politiske undertoner.” Huitfeldt hadde tillit til at det skulle lykkes også denne gangen. I tillegg sa hun at man burde ha satt inn flere tiltak mot kriminelle ungdommer tidligere, blant annet barnevernstiltak. Kristelig Folkeparti-politiker Hans Olav Syvertsen har tatt til orde for at ungdommene må ”straffes så det svir” og det samme gjelder for en rekke andre politikere. Ordbruken henspiller på kamp – ord som ”knuse” blir brukt – og på straff. Ungdommene blir definert som ”kriminelle” til tross for at det kun er handlingene deres i forbindelse med demonstrasjonene vi i dag kjenner ordentlig til. Dessuten har både politikere og enkelte forskere tatt til orde for at dette er en ”ny og farlig trend” i det norske samfunnet, og bedriver altså en form for krisemaksimering.
Jeg forsvarer ikke vold og hærverk, og det er viktig å reagere. Men det er også behov for å nyansere, noe enkelte har forsøkt å gjøre, som for eksempel Helene Partapouli fra Antirasistisk Senter og Roger Andresen fra Oslopolitiet. Det er foreløpig ikke bekreftet at ungdommene tilhører et ”kriminelt ungdomsmiljø med politiske undertoner,” altså en organisert ”bande,” kanskje preget av ekstreme synspunkter. På den annen side er det sikkert noen av ungdommene som er engasjert i politikk, og det er ikke vanskelig å forstå at unge mennesker reagerer på det som har foregått i Gaza. De færreste av oss har forståelse for den uforholdsmessig sterke maktbruken fra Israels side i denne konflikten, og er det noe ungdom gjerne reagerer på, og med rette, så er det urettferdighet. For øvrig er det sannsynlig at den store ansamlingen av ungdom i demonstrasjonene er kommet til gjennom en form for jungeltelegraf blant venner og bekjente, godt hjulpet av moderne teknologi. Lite tyder på at ungdommenes engasjement i Israel-Palestina-konflikten er noe samlende motiv for deltakerne som sådan. Det foreløpige bildet preges av at ungdommene har hatt svært ulike grunner for å delta.

Etter det som er kommet fram, var det heller ikke alle som skjønte hva som ville bli konsekvensene av deres deltakelse, og flertallet hadde neppe noe forsett om å skade og drive med alvorlig hærverk. Det er også forskjell på å velte noen søppelkasser og å kaste stein mot mennesker eller knuse vindusruter i foretninger og restauranter. En rimelig antakelse er at de fleste ungdommene så på dette som en anledning til å lage støy og finne på noen pøbelstreker. Ut fra det vi vet om kriminalitet blant ungdom generelt, kan vi med stor sannsynlighet anta at bare en liten andel av deltakerne tilhører miljøer der det begås (mye) kriminalitet. Noen av ungdommene som ble brakt inn var bare på feil sted til feil tid, og havnet uforskyldt i politiets varetekt. Disse fortjener at vi voksne viser oss som skikkelige mennesker og gir dem en unnskyldning. I stedet for å kritisere dem som forsøker å nyansere bildet, er nettopp nyanser vi trenger. Det er
ikke det samme som å unnskylde den volden og det hærverket som ungdommene faktisk begikk.

Når vi skal reagere på dette gjelder det etter mitt syn å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Da har vi ikke bruk for høye rop om straff, kampretorikk og krisemaksimering. I denne sammenhengen fortjener blant andre Roger Andresen i Oslopolitiet ros for sin nøkterne tilnærming til problemet. Historien har vist oss at straff gjerne virker svært dårlig – dagens internasjonale politiske situasjon viser det samme. Problemer løses sjelden gjennom kamp – det ser vi også i dagens internasjonale situasjon. Krisemaksimering fører ofte til tiltak det sjelden kommer noe godt ut av. Vi mennesker trenger å bli hørt, å bli sett, å bli tatt alvorlig og å bli behandlet med verdighet. Bare slik skaper vi forståelse for hva som er godt og dårlig. De unge menneskene som har bedrevet vold og hærverk i Oslo sentrum bør møtes med alvor og med dialog. Vi må handle med klokskap og hindre reaksjoner som virker stigmatiserende og selvforsterkende på negativ atferd. Det dreier seg om våre ungdommer. De må inkluderes, ikke marginaliseres. Det er viktigere for fremtiden å forstå hva de tenker, mener og sier, enn å ”straffe dem hardt.” Ungdommene kan gjøre en praktisk innsats som kan bidra til å kompensere tapene andre har lidd som følge av deres handlinger. De bør også gis muligheten til å snakke med noen av dem som ble rammet av det de foretok seg. Det er først når vi forstår hva handlingene våre betyr for andre mennesker, at vi kan begynne å lære noe av virkelig betydning for fremtiden.
 

Emneord: demonstrasjoner, politisk motstand, Israel Palestina Av forsker Yngvil Grøvdal
Publisert 25. feb. 2011 14:43 - Sist endra 25. feb. 2011 15:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere