Personvern, ytringsfrihet og IP-adresser

I Finland lastet 15.3.1999 en ukjent person opp en kontaktannonse til et nettsted. annonsen ble lastet opp i navnet til en tolv år gammel gutt, uten guttens kunnskap. Annonsen inneholdt guttens navn og alder, en detaljert beskrivelse av guttens utseende, og en lenke til en nettside med guttens fotografi og telefonnummer ( det siste var feilskrevet). I annonsen ble det hevdet at gutten søkte intime forhold til jevnaldrene eller eldre som kunne lære ham hvordan det skulle gjøres.

Gutten ble kjent med annonsen da han fikk en henvendelse fra en mann. Guttens far ba politiet om å finne personen som hadde lastet opp annonsen for å holde ham rettslig ansvarlig. Men tjenesteleverandøren nektet å oppgi hvem som hadde den aktuelle dynamiske IP-adressen, og viste til at taushetspliktbestemmelsene i telekommunikasjonslovgivningen hindret operatøren å oppgi dette22. Påtalemyndighetene anla sak for tingretten i Helsinki med påstand om at IP-adressene måtte oppgis etter förundersökningslagen (lov nr 449/1987, endret ved 692/1997) 28 §. I sin avgjørelse av 19.1.2001 fant retten at det ikke var hjemmel for å gjøre unntak fra taushetsplikten. Etter tvångsmedelslagen (lov 450/1987) Kap 5a, 3 § og lag om integritetsskydd vid telekommunikation och dataskydd inom televerksamhet (lov 565/1999) 18 § hadde politiet rett til å få tilgang til enkelte trafikkopplysninger knyttet til telekommunikasjon hvis saken gjaldt visse nærmere angitte forbrytelser. Men bakvaskelse(”calumny”) var ikke nevnt. Hovrätten sluttet seg til avgjørelsen 14.3.2001, og Högsta domstolen avviste 31.8.2001 videre klage. Det er senere vedtatt endringer i finsk rett.

Avgjørelsen ble klaget inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som 8.12.2008 avsa dom i KU mot Finland23. Avgjørelsen er viktig av flere grunner. Det er f eks den første avgjørelsen som direkte tar opp Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen anvendt på forhold relatert til Internettet. Og den er viktig for forståelsen av forholdet mellom artikkel 8 (personvern) og artikkel 10 (ytringsfrihet). I avsnitt 48 understreker domstolen at rettshåndhevelse i moderne samfunn byr på utfordringer, og at EMK ikke må tolkes slik at politiets arbeid blir umuliggjort eller ”disproportionate” byrdefullt. Samtidig fremheves at etterforskning ikke må krenke rettsikkerheten for den enkelte. Retten aksepterer også at mangler i nasjonal lovgivning må ses i sammenheng med at det ikke alltid er lett å holde tritt med den tekniske utviklingen, men retten mener likevel at i 1999 var det vel kjent at Internettet kunne utnyttes til kriminelle formål, bl a fordi nettet tillot anonym kontakt mellom brukere. Domstolen mener derfor at Finland hadde hatt tid til å utvikle lovgivningen for å ta hensyn til dette.

Det avgjørende avsnitt 49 innledes ved at domstolen uttaler at vern av den fornærmede forutsatte at man kunne ta skritt til å identifisere den skyldige og holde vedkommende ansvarlig. Årsaken til at dette ikke kunne gjøres, var at taushetsplikt – ett aspekt ved personvernet – ble gitt prioritet.

“Although freedom of expression and confidentiality of communications are primary considerations and users of telecommunications and Internet
services must have a guarantee that their own privacy and freedom of expression will be respected, such guarantee cannot be absolute and must yield on occasion to other legitimate imperatives, such as the prevention of disorder or crime or the protection of the rights and freedoms of others. Without prejudice to the question whether the conduct of the person who placed the offending advertisement on the Internet can attract the protection of Articles 8 and 10, having regard to its reprehensible nature, it is nonetheless the task of the legislator to provide the framework for reconciling the various claims which compete for protection in this context.” I dette tilfellet mener domstolen at lovgiver hadde en plikt til å sørge for at gjeldende rett gjorde det mulig å oppgi brukeren av den IP-adressen, og slik – muligens – identifisere den som var ansvarlig for den krenkelsen retten karakteriserer som ”reprehensible”.

I dette tilfellet gjelder det to personer som begge kan kreve respekt for sitt personvern. Guttens personvern er selvsagt krenket – opplasting av annonsen av en annen i guttens navn, er i seg selv et eksempel på identitetstyveri. Opplysningene om gutten var ikke sanne, og representerer derfor sannsynligvis en ærekrenkelse. Dessuten er det behandlet opplysninger om gutten uten samtykke, og fotografiet er offentliggjort uten samtykke av den avbildede, nemlig gutten. Men også brukeren av internettjenestene har krav på personvern. Utlevering av en IP-adresse forutsettes å kunne identifisere en person uten samtykke fra vedkommende. Konfidensialitet i forbindelse med ”korrespondanse” er nettopp fremhevet i EMK art 8(1). Og denne konfidensialiteten henger også sammen med ytringsfriheten – konfidensialiteten i kommunikasjon sikrer ytringsfrihet, og brytes denne, vil det kunne føre til at man er mer tilbakeholden med å kommunisere, det som ofte kalles en ”chilling effect”.

Det er balansen mellom personvern og ytringsfrihet som dommen kommenterer. Den angir at ytrerens personvern og ytringsfrihet kan måtte vike når de kommer i konflikt med andres frihet og grunnleggende rettigheter. Men for at man skal kunne tillate dette avviket, må krenkelsen av andres rettigheter være alvorlig, et alvor som domstolen altså karakteriserer som ”reprehensible”.

Direkte overraskende er kanskje ikke avgjørelsen. Det finnes f eks en nederlandsk høyesterettsdom i en sak som har visse paralleller med KU mot Finland24. Men uttalelsene om tolkningen av EMK i forhold til reguleringen av politiets arbeid er også interessante. I dette tilfellet søkte politiet tilgang til en IP-adresse. Dette er nettopp en av de trafikkopplysningene som datalagringsdirektivet25 pålegger medlemslandene å se til at ekomoperatører lagrer. Dette er et kontroversielt direktiv, jfr f eks Janne Flyghed ”Vågar du lyfta luren nu?” (Kriminalpolitikk.no uke 7/2009). Irland mente at direktivet ikke var vedtatt med riktig hjemmel i EU-traktaten, men domstolen fant i en avgjørelse av 10.2.200926 at det var korrekt å basere direktivet på EC art 95. Men forvaltningsdomstolen i Wiesbaden har funnet27 direktivet å være i strid med EMK art 8 om personvern. Denne avgjørelsen skal være anket, og en forespørsel om uttalelse skal være sendt EU-domstolen.

I dette perspektiv blir Menneskerettighetsdomstolens avgjørelse interessant. I første omgang blir det nå opp til EU-domstolen å ta stilling til hvorvidt datalagringsdirektivet faktisk krenker EMK art 8, eller om dette er et tiltak som er nødvendig i et demokratisk land for å lette arbeidet til politi eller påtalemyndighet i et samfunn hvor elektronisk kommunikasjon er sentralt. Saken om den unge, finske gutten KU kom i tidsnok til at den hjelper å illustrere hvordan personvern ikke entydig peker ut en rettspolitisk løsning i forhold til datalagringsdiretkivet – tilgang til trafikkdata kan være nødvendig for å ivareta personvernet til en som er blitt krenket. Men man kan understreke at Menneskerettighetsdomstolen fremhevet at det gjaldt svært grove krenkelser, og dommen kan derfor ikke brukes til å begrunne en helt rutinemessig tilgang til trafikkdata.

Emneord: datalagring, personvern, ytringsfrihet Av professor Jon Bing
Publisert 17. mars 2011 10:49 - Sist endra 17. mars 2011 10:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere