2010

Tirsdag 19. oktober i år holdt jeg et foredrag ved Institutt for kriminologi og rettsosiologi (IKRS), UiO, i anledning fagkritisk uke etter invitasjon fra fagutvalget for masterstudenter ved instituttet.

Fra 1960-årene og frem til midten av 1980-årene utviklet Norge seg til å bli et av de mest repressive landene i Vest-Europa innenfor narkotikapolitikken 

I forbindelse med årets Fagkritiske uke hadde Mastergruppa på kriminologi og rettssosiologi invitert kriminolog Vibeke Ottesen for å presentere feltet biososial kriminologi .

Narkotikaspørsmålet er drivende interessant fra en samfunnsanalytisk synsvinkel, og rystende opprørende sett i forhold til moralske standarder som antagelig nokså mange er enige om.

Mennesker med rusproblemer har høy dødelighet sammenlignet med alle andre grupperinger i samfunnet.

"Menneskebrødre, la meg fortelle dere hvordan det gikk for seg. Vi er ikke brødrene dine, innvender dere, og vi vil ikke vite det."

Max Aue, fiktiv SS-soldat. De Velvillige (Littell, 2008). 

”Det er som jeg sier til disse jentene når jeg sitter i samtaler med dem, at det er ingen gutter som synes vold er noe pent eller søtt eller feminint!” 

I stedet for å følge opp initiativene om skadereduksjon og et mer helsemessig korrekt opptreden, har den statlige narkotikapolitikken framstått som den sannsynlige årsaken til at Norge fortsatt ligger på europatoppen for overdosedødsfall, og til at en lang rekke misbrukere har et mer uverdig liv enn selve trangen til stoff i seg selv gir opphav til. 

Etter tidligere diskusjoner om ytringsfrihet, blant annet i forbindelse med Dagbladets offentliggjøring av Mohammed-tegningene, er det uttrykt bred enighet i Norge om at ytringsfriheten er en viktig og grunnleggende rettighet i et moderne demokrati, og at det skal mye til før den kan begrenses.  

I et høyst komplisert arbeid, som endringsarbeid overfor mennesker er, kreves det flere menneskelige kvalifikasjoner hos de som jobber innen fengslets sosialfaglige felt. En viktig egenskap er evnen og muligheten til å skape relasjoner. 

Innsattes nye muligheter for rehabilitering og identitetsutvikling gir organisatoriske, økonomiske og personalmessige utfordringer for kriminalomsorgen. 

 Det er over ti år siden jeg leverte min hovedfagsoppgave i kriminologi, som omhandler fengselsbetjenters arbeid, men jeg forsøker fortsatt å holde meg oppdatert om det som skjer i norske fengsler. Innlegget til Olav Levin Johansen på kriminalpolitikk.no sist uke, berører imidlertid ikke bare den konkrete situasjonen i det enkelte fengsel, men noen prinsipielle spørsmål, som jeg ønsker å ta opp her.  

Relasjonelle komplikasjoner vil forfølge fengselsvesenet så lenge man har ambisjoner om og forventninger til endrings- og relasjonsarbeid innenfor en arkaisk straffestruktur. 

I sitt siste innlegg i Spalten hevder Olav Levin Johansen at det ville ”være en katastrofe om ikke kriminalomsorgen hadde høye ambisjoner om å motivere og hjelpe innsatte til et rus- og kriminalitetsfritt liv.”  Med fare for å bli polemisk er jeg fristet til å spørre: En katastrofe for hvem? 

For det første vil jeg takke Vibeke Ottesen for å ha tatt seg tid til å svare på mine refleksjoner. Jeg synes dette er en viktig diskusjon. Fra mitt ståsted – dessverre følte jeg ikke at jeg fikk noe særlig svar på spørsmålene jeg reiste.