Gatefolkets helsesituasjon

Mennesker med rusproblemer har høy dødelighet sammenlignet med alle andre grupperinger i samfunnet.

Spesielt dramatisk finner vi ofte overdosedødsfallene. Død ved overdose har vært et særlig hyppig forekommende fenomen i Norge framfor andre europeiske land med statistikk på dette feltet i en lengre periode. Spesielt gjelder dette andre halvdel av 90-tallet og årene omkring tusenårsskriftet.

Denne artikkelen skal handle om det såkalte gatefolket. Med gatefolk mener jeg mennesker som i perioder lever livet sitt på gata. Vi kjenner dem som uteliggere, prostituerte, bostedløse, arbeidsledige, sosialhjelpsmottagere, psykiatriske pasienter og andre løse fugler. Vi snakker om de sosiale (og til dels biologiske) arvtagerne etter herbergistene. Det er ikke viktig i denne sammenhengen å definere eller avgrense denne gruppen nøyaktig. De fleste av oss vet hvem det er snakk om.

De høye dødsratene har ikke passert ubemerket. Enkelte aviser (spesielt Aftenposten) har fulgt både utviklingen av tallene på feltet og den mest rammede gruppen i flere år, og media har i det hele tatt vist feltet stor interesse. Dødstallene har også blitt brukt i debattene omkring narkotikapolitiske virkemidler. Senest i debatten om etablering av”sprøyterommene” var de høye dødstallene i sentrum for ordvekslingen. Spørsmålet om hvorvidt slike tiltak kunne settes i verk ble et spørsmål om hvorvidt de kunne redde liv (sprøyterom-debatten 2005).

Jeg vil i denne artikkelen ikke legge samme vekt på død. Død er selvsagt dramatisk, og det kjennes ofte veldig urettferdig at den rammer det såkalte gatefolket så hardt som den gjør. Men er det ikke litt forhastet å basere tiltak for rusmisbrukere på frekvensen av overdosedød? Er det mindre behov for sprøyterom nå som tallene har gått ned? Døden skjuler andre og etter min oppfatning viktigere
egenskaper ved denne gruppen. I denne artikkelen vil jeg presentere en oversikt over gatefolkets helsesituasjon.

Hvorfor nøyer jeg meg med ambisjonen om å presentere en forsøksvis oversikt? Faktum er at dette er et felt som ikke er systematisk undersøkt. Riktignok er det et tema som får stadig mer oppmerksomhet, men noen systematisk kartlegging finnes foreløpig ikke.

Størst oppmerksomhet i når det gjaldt helseplager omkring 1990, fikk vi omkring HIV og Aids. Den gang var det sterk motstand mot å dele ut Metadon til stoffmisbrukere. HIV og Aidssmitte førte imidlertid til at de ble regnet som ”verdig trengende” (Midré 1991), og metadon ble delt ut som en forsøksordning for disse. For den øvrige øvrige helsesitiasjonen er det sparsomt med dokumentasjon. Det er likevel blitt hevdet at helsesituasjonen ble forverret i løpet av 90-tallet. Det er en påstand det vanskelig å dokumentere, men den økende oppmerksomheten førte uansett til opprettelsen av Feltpleien i Oslo i årene før millenniumsfeiringene. Feltpleien har for injiserende stoffmisbrukere fungert som et alternativ til Legevakten, fordelt på stasjoner forskjellige sentrumsnære steder i byen. Senere er det blitt opprettet flere tiltak for å møte denne gruppens helsebehov. Fransiskushjelpen har ”Sykepleie på Hjul”, Frelsesarmeen har ”Gatehospitalet” og i tillegg er botilbudene, både kommunale og frivillig drevne (igjen Frelsesarmeen), forsterket med sykepleiefaglig personell.

I oppblomstringen av helsefaglige tiltak, ligger det en anerkjennelse av at gatefolk, og miljøene av rusmisbrukere rundt disse, lever med dramatiske helseproblemer. I tillegg har rusmisbrukere oppnådd det som kalles ”fulle pasientrettigheter” gjennom overføringen av ansvaret for behandlingen fra fylkeskommunen til staten (”Rusreformene”, 1 og 2). Men det finnes fortsatt ingen systematisk oversikt over helsesituasjonen. (Og det til tross for at vi her snakker om en gruppe som er gjenstand for overveldende mye kartlegging og forskning.)

Det er for å imøtekomme denne mangelen at oversikten i denne artikkelen presenteres. Presentasjonen er heller ikke resultat av en større systematisk undersøkelse, det er således ikke meningen å foregi at svaret her er gitt. Til det er kildegrunnlaget for svakt. Denne artikkelen kan leses som en etterlysning.

Utvalget og kildene
Denne gjennomgangen er basert på to typer kilder, egne erfaringer med gatefolk, og mindre – mer avgrensede studier av gatefolkets helsesituasjon. Erfaringene er hentet gjennom flere år i daglig kontakt med beboere på et lavterskel botiltak for hjemløse rusmisbrukere (Marcus Thranes Hus). Beboerne her tilhører utvilsomt gatefolket, muligvis også et representativt utvalg når det gjelder helse. Den gjennomgangen som presenteres her, er basert på en oppsummering foretatt i forbindelse med en studie av samhandlingen mellom beboere og ansatte på Marcus Thranes Hus og et tilsvarende sted (og den som er interessert i en mer ordrik gjennomgang henvises til Johansen og Myhre 2005a og b).
Den mest utfyllende oversikten over beboerne fysiske helsetilstand finner vi hos Feltpleien. Det er grunn til å tro at brukerne av Feltpleien generelt, har likhetstrekk med beboerne ved kommunale ”hus” og andre hospitser i de fleste relevante sammenhenger. I det følgende presenterer vi en gjennomgang av de ”vanligste helseproblemer” Feltpleien har møtt (Feltpleien 2002). Oppsettet følger Feltpleiens egen fremstilling. Det vil også bli lagt vekt på erfaringene til det såkalte ”ernæringsprosjektet” (Sæland mfl. 2002). Ernæringsprosjektet var et samarbeid mellom Rusmiddeletaten og Høgskolen i Akershus, der kosthold og ernæringssituasjon blant rusmiddelmisbrukere skulle kartlegges. Utvalget deres er på 169 personer, rekruttert hovedsakelig i de samme institusjonene som Feltpleien har sine mottak. I tillegg er det rekruttert ved flere hybelhus og andre botilbud med høyere terskel.

Helse er et omfattende begrep, som ikke bare rommer menneskers fysiske tilstand. Verdens helseorganisasjon opererer med en definisjon som inkluderer så vel psykiske som sosiale sider av livet. Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerer helse slik:
”Ved helse må forstås at et menneske ikke bare er fri for sykdom og svakhet, men at det nyter fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære” (gjengitt av Berg 2002: 13).
Et fokus på helse blir i denne sammenhengen et fokus på fravær langs tre dimensjoner. Fysisk, psykisk og sosial helse:
 

Fysisk helse
Denne fremstillingen vil ta utgangspunkt i Feltpleiens presentasjon, utfylt med egne observasjoner og noen av ernæringsprosjektets funn. Når annet ikke er oppgitt er det årsrapport for Feltpleien 2002 som er kilde.

Abcesser
Såkalte ”bomskudd” kan føre til infeksjoner. Disse viser seg som ømme byller, som etter hvert kan sprekke. Når en abcess er ”moden” snittes den med en skalpell og tømmes for verk. Dette er en meget smertefull operasjon, siden lokalbedøvelse ikke virker i det betente området, og er gjenstand for mye engstelse og vegring mot å oppsøke hjelp. De resulterende sårene må forbindes og renses jevnlig. Feltpleien rapporterer at de ofte møter på folk med flere titalls abcesser, de har også hatt flere med mer enn hundre. Mange gatefolk har arr og kratere etter abcesser oppover langs begge ben og armer
Abcessene kan, hvis de ikke blir behandlet, føre til ”multiple infeksjoner” eller større abcesser som må opereres. Ofte er må man gjennomgå lange kurer med antibiotika for å bli helt kvitt betennelsen. Mange har imidlertid konstant betennelse i kroppen etter mange år med abcesser som aldri er leget. Dette fører til nedsatt immunforsvar og dårlig ernæringssituasjon.

Infeksjonssykdommer
Lungebetennelse, bukspyttkjertelbetennelse, ørebetennelse, streptokokkinfeksjoner i huden, Rosen og andre infeksjonssykdommer er forholdsvis vanlige i miljøet. Feltpleien får stadig lagt pasienter inn på sykehus med disse lidelsene.
Sæland og medarbeidere foretok en undersøkelse av de såkalte CRP-verdiene, som er et mål på infeksjonene i kroppen. To tredeler av de undersøkte hadde verdier som tilsa akutt infeksjon (Sæland mfl. 2002: 30). Slike infeksjoner kan være resultat av så vel forskjellige sykdommer som abcesser.

Skabb og lus
Det er observert små epidemier med skabb og flere tilfeller av flatlus. På Husene har vi sett mange tilfeller av hodelus. I perioder har det vært vanskelig å få kontroll med problemet. Beboerne sovner ofte i hverandres senger, kanskje låner de også sengetøy, håndklær, hårbørster og klær av hverandre. Den hygieniske standarden er svært varierende. Ofte er det tilfeldigheter som gjør at det oppdages hodelus, f.eks at andre beboere rapporterer om det. Mange beboere informerer ikke personalet om at de har hodelus, kanskje er de ikke klar over dette selv. Mange er heller ikke flinke til å følge opp med lusekurer og tiltak i forhold til sengetøy og klær. Dette gjør det vanskelig å få kontroll med problemet. Det har vært perioder hvor omtrent samtlige av beboerne har hatt lus, og hvor personalet har måttet arbeide systematisk med å sjekke og følge opp alle beboere.

Epilepsi
Feltpleien møter til tider pasienter med kronisk epilepsi. I brukerundersøkelsen på Feltpleien svarte 8% at de hadde Epilepsi (Strømsmo 2002). Det er ikke uvanlig å utvikle epilepsi etter langvarig rusmisbruk. Ansatte ved Husene må stadig vekk forholde seg til epileptiske anfall blant beboerne. Enkelte har både hyppige og alvorlige anfall. Flere av beboerne bruker medisiner mot epilepsi, men ofte glemmer de å ta disse eller de har ikke penger til å hente ut resepten.

Hiv-Aids
Det finnes ingen oversikt over forekomsten av slik smitte blant gatefolk, men det forekommer ikke så ofte at man støter på denne type tilstander som sosialarbeider på gateplan i Oslo. At utbredelsen er såpass begrenset kan skyldes Aids-infobussen, eller ”sprøytebussens” virksomhet. Faktum er at vi har en meget lav smitteprosent blant injiserende rusbrukere, sammenlignet med andre land, for eksempel Sverige. Likevel er det flere kjent smittede personer som bruker Feltpleien. Det foreligger sannsynligvis mørketall.

Lymfebetennelser
Brukere som har ”brukt opp” årene sine setter ofte ”skuddene” i lysken. Dette kan føre til lymfebetennelser.

Blodpropper
Å sette ”skudd” i lysken kan også føre til blodpropper. Dette er relativt hyppig forekommende, spesielt blant kvinner. Blodpropper er forbundet med sterke smerter og ikke minst fare for liv, dersom proppen løsner og setter seg for eksempel i lungen. Mange bruker eller har brukt blodfortynnende medikamenter på grunn av blodpropp. Flere har også vært innlagt på sykehus av samme årsak. Det forekommer også amputasjoner, lammelser og dødsfall forbundet med blodpropp.

Underlivsproblemer/graviditet
Mange blant gatefolket prostituerer seg. Og selv om det er vanlig å miste menstruasjonen blant kvinnene, hender det regelmessig at noen blir gravide. Da tar man som oftest abort. Tvangstiltak/behandling vil bli satt i verk dersom en kvinne ønsker å gjennomføre svangerskapet, men fortsatt ruser seg. Det er vanlig med forskjellige kjønnssykdommer, og ikke minst underlivsinfeksjoner og smerter.

Diverse smertetilstander
Feltpleien kan også fortelle om mer ubestemte ”smertetilstander” i hode, muskler og skjelett. Beboerne forteller ofte om ulike smerter og spenninger i kroppen.

Tannhelse
Feltpleien anslår at ca 80% av pasientene deres har dårlig tannhelse: Pyrrhea (betennelse i tannkjøttet), tannverk og manglende tenner. Mange har problemer med å tygge maten, og har generelle smerter i munnen. Det var imidlertid bare en prosent som oppga manglende tenner som grunn til lite matinntak (Sæland mfl. 2002). Flere av beboerne har fortalt at manglende tenner er en medvirkende årsak til dårlig selvbilde. Enkelte vil ikke smile på grunn av manglende tenner. Mange har ikke vært hos tannlege på årevis, og en stor andel sier at de har tannlegeskrekk. Personalet på Husene bruker mye tid på å hjelpe beboere med å søke tannlegebehandling og følge de til tannlege.

Hepatitt
Hepatitt finnes i tre former, A, B og C. Hepatitt A er et virus som blant annet kan gi gul hudfarge. Sykdomsbildet er noe uklart, men i enkelte tilfeller kan det være dødelig. Det er mer vanlig med generell slapphet, og de aller fleste vil bli immune etter å ha vært smittet. I Sæland og medarbeideres undersøkelse hadde 46% antistoffer mot Hepatitt A (Sæland mfl. 2002, hvilket betyr at de har eller har hatt disse sykdommene). Det er utviklet vaksine mot så vel Hepatitt A som Hepatitt B.
Hepatitt B kan føre til leverbetennelse og kronisk smittsomhet. De fleste som blir smittet og utvikler infeksjonen, blir helt friske. Enkelte (15%?) vil utvikle leverskader. I Sæland og medarbeideres undersøkelse hadde 63% antistoffer mot Hepatitt B (Sæland mfl. 2002).
Hepatitt C er en kronisk sykdom som i et ikke helt klart omfang, kanskje 80%, utvikler seg til skrumplever og leverkreft. Det mistenkes at smitte av hepatitt C også medfører mentale lidelser. I Sæland og medarbeideres undersøkelse hadde 85% antistoffer mot Hepatitt C (Sæland mfl. 2002).

Her er det imidlertid flere tall å sammenligne med. Egeland opererer med ca 80% (Egeland 2003), der ca 50% er kronisk infisert. Sæland og medarbeidere referer til en undersøkelse fra Folkehelsa der 70% er smittet. Strømsmo finner at mellom 75 og 80% rapporterer om egen smitte (Strømsmo 2002). Forskjellene kan skyldes forskjellige utvalg av brukergruppa, tilfeldigheter eller at smitten brer seg. Tallene er under alle omstendigheter så høye at variasjonene blekner mot dramatikken for gruppa som helhet. Det finnes ingen vaksine mot Hepatitt C. Det finnes riktignok en behandling, men denne er så omfattende og forbundet med så sterke bivirkninger at det blir ansett som lite realistisk å gi denne til mennesker i aktiv rus.

Leverskader
Flere av beboerne lider av ”levercirrhose”, og de medfølgende lidelser som dehydrering, dårlig appetitt og smerter. Skrumplever har dødelig utgang. I Sælands og medarbeideres undersøkelse hadde ca 20% tegn på uspesifiserte leverskader (Sæland mfl. 2002).

Andre fysiske plager som ikke nevnes av feltpleien
Feltpleien nevner ikke en plage som ”dropp-hånd” (eller fot). En grunn kan være at man vet det er lite å gjøre med dette, og ikke oppsøker lege. Grunnen til dette kan være at man har truffet en nerve i armen med sprøyta. Dette kan medføre en midlertidig lammelse og dårlig førlighet, slik at man får problemer med å gå eller å holde ting. Lammelsen går gjerne over i løpet av noen dager eller uker, men det kan ta måneder før førligheten er tilbake, kanskje blir den aldri helt den samme.

I ernæringsprosjektet ble respondentene testet for blant annet magesår. Deres undersøkelser tyder på at magesår er sterkt overrepresentert i denne gruppen (Sæland mfl. 2002). Det forekommer også beboere med til dels svært alvorlige tilfeller av diabetes (5% i utvalget til Strømsmo (2002)), mange med behov for måling av blodsukker og medisinering. Strømsmo opererer med egne kategorier for ”lungesykdom” og ”luftveisykdom”. Ca ¼ av Feltpleiens brukere forteller at de plages av dette (Strømsmo 2002).
Enkelte beboere er helt eller delvis avhengig av krykker eller rullestol, midlertidig eller permanent. Man har sett tilfeller av både lammelser og amputasjon. I tillegg opplever man forskjellige tilstander som astma, psoriasis, utlagt tarm, inkontinens, utslett og kløe. Hvorvidt slike tilstander kan sies å være overrepresentert blant beboerne, er det selvsagt umulig å svare på med det foreliggende kildematerialet. Dette illustrerer under alle omstedigheter variasjonsbredden i sykdoms- og plage-bildet til beboerne. Det er dessuten helt sikkert mer.

Ernæringssituasjonen
Ernæringsprosjektet konkluderer slik på spørsmålet om helsetilstanden:
”Den høye forekomsten av hepatitt og magesår hos rusmiddelavhengige viser at de på mange måter lever mer utsatt enn normalbefolkningen; mest utsatt lever kvinnene. Medvirkende faktorer i denne sammenhengen er sannsynligvis dårligere hygieniske forhold og stort smittepress. Antagelig etablerer sykdommene seg lettere hos disse enn i den øvrige befolkningen, fordi rusmiddelavhengige ofte lider av underernæring og i tillegg er syke på andre måter. (…) Utsikten til å bli frisk igjen er av samme grunn mindre enn i befolkningen for øvrig” (Sæland mfl. 2002: 32).

I ernæringsprosjektet var det likevel kosthold og, som navnet antyder, ernæringssituasjonen som sto i fokus. Deres funn er i høy grad relevante i denne sammenhengen. Oppsummeringene over viser en direkte kobling mellom helsetilstanden og ernæringssituasjonen. Vi vil derfor kort gjengi hovedfunnene når det gjelder ernæring.

”Body Mass Index” er en måte å estimere underernæring. Dette slår faktisk ikke så dårlig ut i undersøkelsen. Her er det litt klaring ned til kritisk nivå i gjennomsnitt. Men her skjuler gjennomsnittet at mange ligger nærmere og under, siden noen trekker nivået opp. En annen feilkilde er at denne indeksen er laget for friske mennesker. For eksempel trekker ødemer (vannansamlinger i kroppen) også opp indeksen på et annet grunnlag enn det den er laget for. (Ødemer er vanlig i forbindelse med blodpropper og tette blodårer for eksempel i lysken).

I utvalget på 169 var det 11 stykker som ikke hadde spist dagen før. De kunne således ikke svare på mange av spørsmålene. Sammenlignet med en undersøkelse av kostholdet i befolkningen for øvrig, var det følgende som var mest iøynefallende: ”det lave inntaket av alle matvarer bortsett fra sukker og sukkerholdige leskedrikker. Særlig var inntaket av poteter, grønnsaker, spisefett, melk, brød og frukt påtakelig lavt” (side 33). Menn hadde et litt bedre inntak enn kvinner. Ikke fullt så mye sukker, og litt mer frukt/brød. De som brukte Amfetamin så ut til å spise mindre enn de som hovedsakelig brukte opiater.

Kvinnene hadde et beregnet energiopptak på 62% av normalbefolkningen, men menn hadde 84%. Men mye av energiopptaket er sukker, omtalt som ”tomme kalorier”. Sukker gir ikke samme tilførsel av næringsstoffer som annen mat, og fører til at vurderingen av energiopptaket overdrives. Justert for sukkeropptaket oppsummerer Sæland og medarbeidere slik:
”Gruppen i denne undersøkelsen kan en si hadde et moderat energiforbruk og mange vil sannsynligvis ikke få dekket sitt energibehov. Så lave energiinntak indikerer at så høyt som 50% har stor risiko for underernæring hvis de har et så lavt inntak over tid. (…) Kvinnene har også et klart lavere relativt inntak enn mennene, og dermed også en dårligere ernæringsmessig profil. Ut fra dette vil en klart konkludere med at ernæringssituasjonen for begge kjønn er alvorlig, men mest bekymringsfull for kvinnene” (Sæland mfl. 2002: 36-37).

En av problemstillingene i presentasjonen deres er hvorvidt de ”rusmiddelavhengige” led under ”katabol diabeteslignende tilstand”. Dette er en teknisk term for om kroppen brytes mer ned enn den bygges opp. Her er det også tatt i bruk andre indikatorer (flere mål på blodsukkeromsetning og insulinnivå). Denne problemstillingen kunne bare delvis bekreftes: ”de nedbrytende prosessene var sannsynligvis større enn de som bygger opp vev” (Sæland mfl. 2002: 60).
At kostholdet ikke dekker deres ”antatte behov for energi og næringsstoffer” ble imidlertid bekreftet, det samme gjelder antagelsen om at de har ”dårlig ernæringsstatus”, ”særlig hvis forhold som næringsinntak, BMI og vitaminstatus tas i betraktning” (Sæland mfl. 2002: 60).

Sykehusopphold
Beboere på de kommunale ”husene” er stadig på sykehus. Flere har brannsår som krever omfattende hudtransplantasjoner (etter å ha sovnet inntil ovner, bål eller lignende). Noen har vært i trafikkulykker og brukket bein forskjellige steder på kroppen. Andre har bare falt, eller hoppet fra store høyder. Man kan ofte se folk som har tydelige tegn på utsatthet for vold. Mange beboere har arr etter knivstikk. Det har også forekommet svært alvorlig vold på Husene. I et tilfelle ble gjerningsmannen dømt for drapsforsøk. Marcus Thrane rapporterer at de hadde 44 sykehusinnleggelser blant beboerne i 2002 (Marcus Thranes Hus 2003: 8).
Vi skal også huske på at de refererte rapportene godt kan gi et bilde av helsesituasjonen som er bedre enn det er grunnlag for i beboergruppene på Husene. Det er ikke alle i disse miljøene som bruker eller kjenner til Feltpleien (ansatte på Aids-infobussen møtte stadig folk som trengte helseoppfølging, men som ikke brukte eller kjente til Feltpleien), og mange vegrer seg for å bruke tilbudet.

Psykisk helse
Feltpleien slår fast at deres brukere preges av veldig dårlig mental helse, og presenterer anslag over fordelingen av psykiske lidelser. I Feltpleiens årsrapport gjengis følgende oppramsing under overskriften ”Psykiske problemer”:
”Psykiske sykdommer med diagnose, atferdsproblemer, psykiske plager som følge av rusmisbruk (psykisk nedslitthet, depresjon), traume etter vold/voldtekter. Personlighetsforstyrrelser som viser seg ved utagerende adferd og lav terskel for affekt- og stresstoleranse. Problemer med angst og sorgreaksjoner” (Feltpleien Årsrapport 2002: 9).

Det finnes imidlertid ingen forsøk på å anslå omfanget av disse problemene for gatefolket. Statens Helsetilsyn utarbeidet i 2000 en rapport om ”Personer med samtidig alvorlig psykisk lidelse og omfattende rusmisbruk”, under ledelse av Kielland (Statens Helsetilsyn 2000a). Denne rapporten tar for seg en større gruppe enn det som kan sies å utgjøre gatefolket, i det den gjør et forsøk på å kartlegge helsetilstanden til alle med ”omfattende rusmisbruk”. Dette inkluderer en stor gruppe som ”kun” misbruker alkohol, løsemidler og andre rusmidler, uten for eksempel å injisere dem direkte i blodet/muskulaturen. Kielland og hans medarbeidere konkluderte med at det var ca 4000 personer i Norge som trengte psykiatrisk oppfølging utover det behandlingsapparatet kunne tilby den gang, som kunne klassifiseres som lidende av dobbeldiagnose. Av disse var den største gruppen de såkalt ”sårbare pasientene”, ca 2300. Sårbare pasienter er de som lider av ”schizofreni og lignende”, ”bipolar psykose”, ”alvorlige depresjoner”, ”Alvorlige angstlidelser”, ”alvorlige spiseforstyrrelser” og ”alvorlige ikke utagerende personlighetsforstyrrelser”. Arbeidsgruppen fant også over 1300 såkalt ”utagerende”. Her finner vi personer med ”dyssosiale og emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelser”. I tillegg mente de å finne belegg for at en gruppe bestående av mennesker med ”kognitiv svikt” (som også kalles ”lett psykisk utviklingshemming”) på ca 350 (Statens Helsetilsyn 2000a: 43-45). I en rapport om de psykiatriske ungdomsteamene (Statens Helsetilsyn 2000b) gjengis en oversikt over internasjonale studier om sammenhengen rusmisbruk og psykiske lidelser:
Studiene viser at psykiske forstyrrelser gjennomsnittlig er dobbelt så vanlig blant alkoholavhengige som hos personer uten rusmisbruk. Hos narkomane er forekomsten enda høyere. Blant personer med psykiske lidelser er forekomsten av alkoholavhengighet omtrent den dobbelte av hva den er i normalbefolkningen. Blant rusmisbrukere som er i institusjonsbehandling har mellom 50% og 80% også en psykisk lidelse. Blant pasienter i psykiatrien har 20% til 50% et rusproblem. I Stockholm fant man at blant 3500 sprøytemisbrukere hadde 40% alvorlig psykisk lidelse (Statens Helsetilsyn 2000b: 21).

Kiellands undersøkelse tok altså for seg alle former for rusmisbruk, og hadde som målsetting å kartlegge de som ikke fikk tilstrekkelig hjelp under (den) dagens system.

En stor andel av gatefolket er i åpenbart behov for akutt psykologisk og psykiatrisk oppfølging, dette er noe en hver som er i daglig kontakt med gruppen kan vitne om. Dette gjelder tilfeller av så vel forfølgelsesforestillinger, ofte knyttet til langvarig amfetaminbruk, som mer psykotiske tilstander. Mange sliter med depresjoner, og ikke minst angst. Flere sier at de sliter med selvmordstanker, enkelte har også forsøkt å ta sitt eget liv. Noen virker direkte desorientert i forhold til sine omgivelser. Hva som er hva kan ofte være vanskelig å avgjøre. I mange tilfeller er de mentale problemene helt åpenbare, og erklærte. Mange har fått diagnoser som schizofreni, manisk-depressiv lidelse, angst, depresjon, borderline personlighet eller psykotisk. Det er mennesker som har hatt mye kontakt med psykiatriske institusjoner tidligere, og som kanskje kommer direkte fra institusjonsopphold. I andre tilfeller er det mindre uttalte behov for, eller forbindelser til hjelpeapparatet.

Ernæringsprosjektet inkluderte enkelte spørsmål om blant annet depresjoner og angst. Her svarer 72% at de av og til eller ofte har angst, og 76% at de av og til eller ofte er deprimert. 40% sier de av og til eller ofte har selvmordstanker, og mer enn 60% sier de har forsøkt å ta sitt eget liv (Sæland mfl. 2002: 23). Dette er store tall, men begrepene er upresise. Det er derfor noe uklart hvor mye som kan legges i dem.
Mange beboere hevder at de er eller har vært ”hyperaktive”, eller har ”ADHD”. Dette er ikke tematisert i de omtalte rapportene, men preger helt sikkert mange av beboernes historier og hverdag. Begrepet psykisk helse er også omstridt. Hvor mye av det vi kaller psykiske problemer, er mentale tilpasninger til problemer i livet generelt? Det er vanskelig å si noe bestemt om dette, men det er vel rimelig å anta at dette gjelder for en stor del av alle som trenger psykiatrisk hjelp? Dette bringer oss over i neste kategori for helse, ”sosial helse”.

Sosial helse
Sosial helse er et begrep som peker på de relasjonelle forhold som en del av en persons velvære. Alle mennesker er avhengige av mennesker og institusjoner (i vid forstand) rundt seg. Disse relasjoner utgjør en neglisjert del av menneskers helse, så også gatefolkets. Det finnes ingen systematisk undersøkelse av denne delen av helsebegrepet, heller ikke for gruppen som er i fokus her. Man kan sette den sosiale helse på dagsorden under syv overskrifter: Forhold til foreldre, forhold til egne barn, vennskap, inntekt, utdanning og arbeidserfaring, boforhold og utsatthet for kriminalitet. En tentativ diskusjon omkring disse temaene finnes i Johansen og Myhre (2005). Her blir det bare plass til en kort oppsummering.
Den store majoritet har lite eller ingen kontakt med familien, selv om noen møtes for eksempel på julaften. Forholdet til foreldre, søsken og egen familie er ofte forbundet med dårlig samvittighet og/eller brutte bånd.
Det er udiskutabelt at gatefolket som gruppe er så overrepresentert i forhold til omsorgssvikt og misbruk fra barndommen, at det ville vært grovt uaktsomt å ikke ta hensyn til dette i en gjennomgang av deres livssituasjon.

Det sier seg selv at det å ha omsorg for et barn ikke lar seg kombinere med livet på gata. Dette er en kilde til mye sorg og fortvilelse for mange, spesielt kvinnene. Men det er også enkelte som har kontakt med barna sine. Gatefolket er på den ene siden preget av mye sosialitet. Det er mye banking på dørene, kjøp og salg av ting og stoff. Alle kjenner alle etter veldig kort tid på Husene. Samtidig er det mange som føler seg ensomme og overlatt til seg selv. Det er et miljø som er preget av lite solidaritet (Svensson 1996, i all beskjedenhet - se også Johansen 2002).

Det å skaffe seg nok penger er usikkert og anstrengende. Mange livnærer seg ved tyverier, prostitusjon, salg av dop, tigging og andre uspesifiserte aktiviteter (lete etter verdisaker). Det spørs om ikke det er rimelig å kalle dette for (ekstrem) fattigdom.

I ernæringsprosjektet hadde 8% ikke hadde fullført grunnskole, 65% hadde grunnskole som høyeste utdanning, 21% hadde fullført videregående skole, mens 8% hadde fullført en høyskole- eller universitetsutdannelse (Sæland mf.l. 2002). Egne erfaringer går også i retning av at beboerne på ”husene” generelt sett har lav utdannelse og liten arbeidserfaring. Mange av beboerne har problemer med å skrive helt enkle setninger og har håndskrift som ville utløst alarm blant lærere i barneskolen.

Blant gatefolk finner man mange som lever ute, også om natten, og som ordner seg fra dag til dag, noen ganger ute, andre ganger hos bekjente. Å bo på hospits og lignende regnes som ”uten fast bopel”.
Det er lett å glemme at gatefolk også er utsatt for kriminalitet. I realiteten er de nok den klart mest utsatte gruppen i samfunnet, selv om de aldri kommer med i de store undersøkelsene (for eksempel levekårsundersøkelsene til SSB).
I tillegg er det verdt å merke seg at en ikke ubetydelig andel av gatefolket har krigserfaringer. Dette gjelder både tidligere flyktninger (Holt 2002), og tidligere soldater i den norske hær (særlig mennesker utplassert som fredsbevarende styrker). Man kan også regne opp det å være bærer av et stigma som en særlig form for sosial lidelse, som tilkommer mennesker med aktivt rusmisbruk. Dette er et aspekt ved livet som rusmisbruker som også er lite studert.

Gatefolkets elendighet
Det er ikke er hensikten her å hevde at alle gatefolk lider av like dårlig helse. Riktignok ser det ut til å være vanskelig å ha heroin eller amfetamin som daglig rusmiddel i - la oss si ti år - uten å få varige helseplager av det ene eller andre slaget. Men det er ikke slik at plagene er jevnt fordelt. Det er tvert i mot store variasjoner, som i befolkningen for øvrig. Når man ser på utbredelsen, er det likevel vanskelig å forestille seg at gatefolket ikke opplever en veldig sterk overutsatthet for forskjellige lidelser. Dette gjelder både i antallet lidelser i gjennomsnitt, men også fordelingen. Her er det mange mennesker med store helsemessige problemkomplekser.

Dette gjelder også den psykiske helsen. Det ser ut til at intensivt rusbruk i årevis ofte har mentale forstyrelser som følgesvenn, men dette er ikke poenget her. Det er store individuelle forskjeller. Det er heller ikke slik at psykiske problemer skal betraktes som årsak til rusbruken. På den annen side ville det være å overse åpenbare sammenhenger, dersom man ikke tok hensyn til den store overrepresentasjonen av slike problemer i gruppen. For mange er nok rusbruken en del av løsningen på et større problem.

De samme forhold gjør seg gjeldende for spørsmålet om sosial helse. Intensiv rusing medfører over tid brutte relasjoner, ensomhet, utsatthet for vold og annen kriminalitet. Samtidig er det en stor andel av beboerne som opplevde slikt lenge før de begynte å ruse seg. Dette er ikke en årsak eller unnskyldning for deres oppførsel. Når det likevel er en så tydelig større andel av forsømte barn i denne gruppen sammenlignet med normalbefolkningen, gir det grunn til å betrakte dette som et lag av kontekst med høy grad av relevans.

Selvsagt er det enklere å tilskrive rusmisbrukere offerstatus og elendighet ved å påpeke deres høye dødelighet. Men de varierende dødstallene skjuler en permanent tilstand av helsemessig elendighet blant gatefolk, som mangler sidestykke i Nord-Europa. Kan hende oppsummerer denne uttalelsen fra en ansatt i Feltpleien tilstanden til gatefolket: ”De har helse som man må til den tredje verden for å finne” (”Daglig må de ta seg av store åpne sår” 2004).
Men dette er det vanskelig å slå fast. Der finnes nemlig ingen mer presis gjennomgang av gatefolkets helsetilstand enn det som er forelagt over. Og det til tross for at gatefolket nok hadde kommet svært heldig ut i en kåring over grupper som er mest forsket på. Men en dag kanskje man vil flytte fokus fra spørsmål om når og under hvilke omstendigheter man inntok illegale stoffer første gang, til disse umiddelbart mer presserende forhold?

Litteratur
Berg, Siv Frøydis (2002): Den unge Karl Evang og utvidelsen av Helsebegrepet. Solum forlag, Oslo.
Daglig må de ta seg av store åpne sår (2004): Christine Engh og Camilla Høyem, Aftenposten 25.02.2004, side 7.
Egeland, Atle (2003): Hepatitt C. Rusmiddeletatens kompetansesenter.
Feltpleien (2002): Årsrapport. Rusmiddeletaten, Oslo.
Holt, Karin (2002): Innvandrere og rusbehandling. A-senteret og Kirkens Bymisjon i Oslo.
Johansen, Nicolay B: Tillit og svik i narkomiljøet. Sirusrapport 4/2002.
Johansen, Nicolay B. og Hanne Myhre (2005a): Skadereduksjon i praksis – del I. Kompetansesenteret, Rusmiddeletaten i Oslo. Narkotikapolitikk | Aktuelt | 12.06.06 | www.kriminalpolitikk.uio.no
Johansen, Nicolay B. og Hanne Myhre (2005b): Skadereduksjon i praksis – del II. Kompetansesenteret, Rusmiddeletaten i Oslo.
Marcus Thranes Hus (2003): Årsrapport 2002.
Midré, Georges (1995): Bot, Bedring eller Brød. Universitetsforlaget, Oslo.
Sprøyterom-debatten i Dagbladet 2003-2004 (2005): Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Statens Helsetilsyn (2000a): Personer med samtidig alvorlig psykisk lidelse og omfattende rusmisbruk. Utredningsserie 10-2000. IK-2727.
Statens Helsetilsyn (2000b): De psykiatriske ungdomsteamene. Utredningsserie 11-2000. IK-2728.
Strømsmo, Siri (2002): Feltpleien i Oslo: en undersøkelse om brukertilfredshet. Kompetansesenteret, Rusmiddeletaten i Oslo Kommune.
Svensson, Bengt (1996): Pundare, jonkare och andra. Carlssons.
Sæland, Mone, Anne Smedhaugen, Frank Leo Eriksen, Ingrid Barikmo og Arne Oshaug: Mat i kampen for et verdig liv ved rusmiddelavhengighet. Høgskolen i Akershus, 2002.
 

Emneord: gatefolk, Helserett Av Nicolay B. Johansen
Publisert 16. mars 2011 13:57 - Sist endra 16. mars 2011 15:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere