Sosialt fengselsarbeid. En utopi?

Relasjonelle komplikasjoner vil forfølge fengselsvesenet så lenge man har ambisjoner om og forventninger til endrings- og relasjonsarbeid innenfor en arkaisk straffestruktur. 

Dagens fengselssystem preges av ambisiøse mål: Fangene skal samarbeide med, åpne seg for og betro seg til sine voktere. Kontaktbetjenter skal veilede og påvirke sine ”kontaktfanger” til endring, og atpåtil fremstå som konstruktive rollemodeller (Justis- og politidepartementet, 2008, s. 205; Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, 2002, s. 2).

Manglende innsikt

Tidskriftet Aktuell for NFF [Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, red. anm.] har gjennom ulike bidrag og kommentarer (deriblant Olav Levin Johansens innlegg som også ble publisert på www.kriminalpolitikk.uio.no) satt fokus på relasjonsarbeid og relasjonelle utfordringer i fengsel. Slike innspill er både riktige og viktige, men man sitter igjen med et inntrykk av at sentrale problemstillinger angripes på feil nivå. Spørsmålet om relasjonsbygging har en tendens til å bli redusert til et spørsmål om formell utdanning, kompetanse og økonomiske rammebetingelser. Kjernen i manges argumentasjon synes å være at interessekonfliktene mellom fanger og voktere kan løses gjennom økt bemanning og en fengselsfaglig høyskole. En slik tilnærming vitner om manglende innsikt i den sosiale dynamikken som preger et fengsel.
De sentrale problemstillingene må derimot angripes på et mer overordnet og strukturelt nivå; på et plan der man griper fatt i fengselsregimets fundamentale kontroll- og straffestruktur.

Lidelser og krenkelser

Humanistiske behandlings- og resosialiseringsidealer til tross: Fengselet er og blir en total institusjon der fanger skal sone sin straff. Fysisk avstraffelse er estattet med frihetsberøvelse, men angrep på psyken er ikke mindre skadelig og smertefull enn fysiske angrep på kroppen.

Fangen opplever lidelser som følge av selve frihetsberøvelsen; tap av sosial kontakt og emosjonelle relasjoner med familie og venner, tap av autonomi, ensomhet og moralsk avvisning (Sykes, 1958). I tillegg kommer lidelser og krenkelser forårsaket av fengselets behov for ”ro, orden og sikkerhet”, eksepelvis innlåsning, overvåkning, disiplinærreaksjoner og inngripende kontrollrutiner. Fengsling er blant de mest stressende og traumatiske opplevelser et menneske kan oppleve. Enkelte forskere har faktisk rangert fengselsopphold som en sterkere stressfaktor enn alvorlig sykdom og dødsfall i nær familie (Holmes & Rahe, 1967). Det har også blitt fremhevet at selvmord er den hyppigste dødsårsaken i fengsel (Benjaminsen & Erichsen, 2002).
Man skal selvsagt ikke legge skjul på at de ansatte har en viktig oppgave med hensyn til å følge opp og støtte fangene. Man må imidlertid ikke glemme at vokterens hovedoppgave er å sørge for at fangen forblir ufri. I motsetning til relasjonen mellom behandler og pasient, der partene har en felles interesse i at pasienten skal gjøres frisk, preges forholdet mellom fange og vokter av en grunnleggende interessekonflikt der den ene parten får i oppdrag å holde den andre innesperret (for eksempel Falck, 2006).

Strukturelle komplikasjoner

Fengselstrukturen medfører dermed rammebetingelser som vanskeliggjør etablering av tillitsfulle og bærekraftige relasjoner mellom fanger og voktere generelt, og mellom fanger og kontaktbetjenter spesielt.

På den ene siden står man overfor komplikasjoner som følge av at vokterne er en del av fengselsregimet og følgelig assosieres med dette. Kontaktbetjenten er en del av, mottar lønn fra og har lojalitetsforpliktelser overfor det regimet som påfører fangen betydelige lidelser og krenkelser. Fangens negative opplevelser med og negative forhold til straffesystemet vil ”smitte over” på forholdet til kontaktbetjenten.
På den annen side står man overfor komplikasjoner som følge av vokterens og kontaktbetjentens direkte interaksjon med fangen. Rammene for interaksjonen er i stor grad styrt av strukturelle forholod. Vokterne pålegges å utføre krenkende og inngripende kontrolloppgaver overfor fangene. Urinprøvetaking, stripping (kroppsvisitasjon), avhør telefonavlytting, cellerazziaer og kartlegging/overvåkning er kritiske eksempler.

I forholdet mellom fange og vokter foreligger det en betydelig maktubalanse som følge av et asymmetrisk bytteforhold; vokteren kontrollerer en rekke forhold som er av betydning for fangen, mens fangen på sin side kontrollerer få eller ingen goder som er av betydning for vokteren. I tillegg kommer en relasjonell asymmetri der det forventes at fangen skal betro seg til vokteren mens vokteren, av ”sikkerhetsmessige hensyn”, skal unngå å være privat.

Asymmentrien tydeliggjøres og konsolideres gjennom vokterens bruk av uniform. Uniformering bidrar til å forsterke skillet mellom fanger og voktere, og dermed også til å skape et sosialt klima preget av kategoriseringer der et ”oss” blir stående i motsetning til et ”dem”. Slike sosiale strukturer fremdyrker avstand og mistillit. Likevel er det nettopp i dette vepsebolet av konflikter, lidelser og krenkelser at fengselsvesenet mener at nærhet og tillit skal blomstre.

Høyere utdanning er ikke løsningen

De relasjonelle komplikasjonene er fortrinnsvis en følge av strukturelle motsetninger i fengselsregimet, primært av den fundamentale interessekonflikten mellom fange og vokter og av vokterens dobbeltrolle som både vokter og hjelper (Aftenposten, 27.05.08).

Mange har tatt til orde for at problemene kan møtes ved å gi vokterne høyere formell utdanning, eksempelvis i form av en fengselsfaglig høyskole. En slik tilnærming tar imidlertid ikke høyde for det faktum at fangenes problematiske forhold til vokterne skyldes vokternes rolle, ikke deres kompetanse eller eventuelt mangelen på sådan. Vokteren vil befinne seg i nøyaktig den samme dobbeltrollen selv om han eller hun innehar en doktorgrad. Som følge av den antagonistiske strukturen vokteren er en ufravikelig del av, vil han eller hun, uavhengig av formell kompetanse, ikke komme i posisjon til å utøve det sosiale fengselsarbeidet som etaten selv hevder å etterstrebe.

Løsninger må utformes på strukturnivå

Det kan selvsagt ikke utelukkes at det finnes eksempler på at fanger og kontaktbetjenter evner å etablere konstruktive relasjoner. Det er imidlertid grunn til å anta at slike eksempler representerer personavhengige unntak fra hovedregelen.
Det betydelige spriket mellom idealer og realiteter synes å være konsekvenser av at man forventer nærhet og tillit i en sosial struktur som fremdyrker avstand og mistillit. Den mest hensiktsmessige tilnærmingen til dette problemet vil dermed være å endre den straffestrukturen som i dag aksentuerer mistillit, interessemotsetninger og rollekonflikter.

Det er nærliggende å forestille seg et valg mellom to alternativer. Man kan opprettholde dagens fengselsstruktur, men i så tilfelle bør man senke de ambisiøse målsetningene om sosialt fengselsarbeid. Alternativt kan man beholde målsetningene, men da bør man samtidig endre fengselsstrukturen. Et utgangspunkt kan være å differensiere mellom ansatte som vokter og ansatte som hjelper.

Referanser:

Aftenposten (27.05.08). Hjelpere og voktere. Kronikk.
Benjaminsen, S. & Erichsen, B. (2002). Selvmordsadfærd blant indsatte. København: Kriminalforsorgens uddannelsescenter.
Falck, S. (2006). Mellom straff og behandling. Tvangsplassering av ungdom med alvorlige lærevansker. Oslo: Kommuneforlaget.
Holmes, T. H. & Rahe, R. H. (1967). The social readjustment rating scale. Journal of Psychosomatic Research, 11, 213-218.
Justis- og politidepartementet (2008). Stortingsmelding nr 37 (2007-2008). Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. Oslo: Justis- og politidepartementet.
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (2002). Retningslinjer for kontaktbetjentarbeidet. Rundskriv KSF 02/2002. Oslo: Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
Sykes, G. (1958). The society of captives: A study of a maximum security prison. New Jersey: Princeton University Press. 

Av forvaringsfange 03/43
Publisert 22. feb. 2011 17:26 - Sist endra 14. juni 2016 09:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere