Sosialisering og atferdsendring i det sosiale fengselsarbeidet

Innsattes nye muligheter for rehabilitering og identitetsutvikling gir organisatoriske, økonomiske og personalmessige utfordringer for kriminalomsorgen. 

Sosialisering og atferdsendring til et lovlydig liv etter soningen må være et samfunnsmessig mål, både individuelt for den løslatte og for det øvrige samfunnet som skal leve side om side med den løslatte. 

Atferdsendring og relasjonens betydning i sosialt fengselsarbeid

Hovedmålet med rehabilitering er, og må være, en atferdsendring fra rus og kriminalitet til et lovlydig liv. ”Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at domfelte skal kunne gjøre en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger” (Strgjfl:2001:§ 3). Ogden (2009) sier at fordi antisosial atferd er lært, er den også mulig å avlære eller forebygge med læringsbaserte tiltak. Forskningslitteraturen konkluderer med at det aldri er for sent å behandle alvorlige atferdsproblemer selv om mange blir marginale i samfunnsliv og arbeidsliv og har manglende sosiale ferdigheter som fører til kriser. Videre har mange problemer med rusmisbruk som fører til fengsel og institusjonsopphold. Ut fra et humanistisk tankesett i et moderne og rikt samfunn ville det være en katastrofe om ikke kriminalomsorgen hadde høye ambisjoner om å motivere og hjelpe innsatte til et rus- og kriminalitetsfritt liv. For kriminalomsorgen som system og oss som jobber i dette systemet, er det viktig med stor grad av ydmykhet overfor hvordan innsatte opplever fengselsoppholdet. Når en ser hva forskningslitteraturen konkluderer med, må likevel ikke innsattes negative opplevelse hindre kriminalomsorgen i å ha ambisjoner om stadig å utvikle nye og bedre metoder i rehabiliteringsarbeidet.

Andrews og Bonta (2006) sier det er viktig at arbeidstakere som skal ha suksess i jobben med klienter, etablerer høy kvalitet på relasjonen. De må demonstrere antikriminelle holdninger, forsterke klientens antikriminelle uttrykksformer og synliggjøre at de misliker klientens prokriminelle uttrykksformer og samtidig demonstrere alternativer. ”Expressed disapproval is more punishing within an open and warm relationship than it would be in a relationship characterized by distrust and dislike”(:355). Denne forskningen viser hvor viktig det er med høy kvalitet på relasjonene i sosialt fengselsarbeid som inkluderer fengselsbetjentens hjelper- og kontrollrolle. Fengselsbetjentene/kontaktbetjentene må være tydelige i sin rolle ved å støtte innsatte på det positive og være en grensesetter når innsatte uttrykker kriminelle holdninger og viser negativ atferd. I tillegg er det særdeles viktig at betjentene på en god og læringsalternativ måte kan veilede og vise innsatte nye og gode alternativer til eksempelvis kriminelle- og antisosiale holdninger. Når fengselsbetjentene må sette grenser, viser Andrews og Bonta at åpen og varm relasjon virker sterkere straffende enn om innsatte misliker og har mistillit til fengselsbetjentene. Det betyr at en god og solid relasjon gjør det vanskelig for innsatte å bryte en gjensidig tillit som er opparbeidet gjennom et godt samarbeid der innsatte ønsker å bekjempe sitt kriminelle livsmønster og fengselsbetjenten/kontaktbetjenten ønsker å hjelpe og veilede innsatte i denne prosessen. Dermed blir det meningsløst og tenke seg at fengselet skal organiseres med en gruppe betjenter og sosialarbeidere som jobber med innholdet i soningen, og en annen gruppe som skal gjennomføre kontroller og visitasjoner.

Helhet og sosialisering som kriminalomsorgens utfordring

Å fødes inn i et samfunn betyr å ha med seg både arv og miljø. Arven er biologisk betinget og derfor ”umulig” å rokke ved, mens sosialisering inn i miljø og samfunn er betinget av eksempelvis gode signifikante omsorgspersoner. I denne rehabiliterings- og sosialiseringsprosessen vil blant andre fengselsbetjenten/kontaktbetjenten være den ”profesjonelle signifikante andre” overfor innsatte.
Hoëm (1978) sier at identitet har både et psykologisk og sosialt aspekt i seg. Det må bety en gestalttenkning hvor han ser menneskets identitetsutvikling som en helhet. Gestaltpsykologien er opptatt av helheter og har utviklet læresetningen om at ”helheten er mer enn summen av delene” (Hammerlin og Larsen:1997:131). Når helhetene er mer enn summen av delene, må det i en sosialiserings- og rehabiliteringssammenheng innen kriminalomsorgen bety at fengselsbetjenten må jobbe helhetlig profesjonelt pedagogisk, psykologisk og sosialt med den innsatte. Dermed må en eventuell ”nøkkel” i det fremtidige rehabiliteringsarbeidet ligge i en gjensidig respekt for hverandres rolle. Det vil si at innsatte gjør en ”egen innsats” for å komme ut av rus og kriminalitet, på tross av sin ufrihet. Fengselsbetjenten på sin side må videreutvikle en profesjonalitet som skaper gode relasjoner ut fra en nødvendig dobbeltrolle. Fra den innsattes side må fengselsbetjenten, på tross av skjev maktfordeling, godtas som en hjelper som vil den innsatte godt med tanke på rehabilitering og identitetsutvikling. Fengselsbetjenten på sin side må vise ydmykhet, empati, respekt og ha høy faglig og menneskelig kompetanse som fører til de relasjonene som skaper et godt sosialt fengselsarbeid. Ut fra en gestalttenkning i en fullverdig sosialisering og rehabilitering er det selvfølgelig ikke bare relasjonen mellom innsatte og fengselsbetjent som har betydning. Den positive tilrettelegging og anerkjennelsen som den innsatte og fengselsbetjenten får fra kriminalomsorgen og det øvrige samfunnet, vil ha stor betydning i det sosialfaglige fengselsarbeidet. Likeså vil prososiale- og antikriminelle venner, slekt og øvrige fagpersoner ha betydning i en positiv rehabilitering og identitetsutvikling.

Hvorfor henger profesjonalitet og høyere utdanning sammen?

Da jeg for flere år siden ved Åna fengsel presenterte for innsatte at fengselsbetjenter skulle være programinstruktører, ble det latter i forsamlingen. De innsatte mente at det måtte være psykologer eller terapeuter som skulle være programinstruktører fordi kognitive programmer er utenfor fengselsbetjentens kompetanseområde. Ved Åna fengsel får fengselsbetjentene i dag nesten uhemmet ros av innsatte som gjennomfører programmene. Jeg er ikke selv programinstruktør og har derfor ikke gjennomført opplæringen til programinstruktørene, men når jeg veileder og drøfter teori og praksis med dem, oppdager jeg et høyt faglig nivå, dype gode refleksjoner og et solid humanistisk menneskesyn. Selv om ikke denne instruktøropplæringen er en høgskoleutdanning, sier det meg at høyere utdanning mot en videre profesjonalisering av fengselsbetjentyrket vil gi de innsatte større muligheter for rehabilitering, identitetsutvikling og gode sosiale relasjoner. Høyere utdanning og økt spesialkunnskap om innsattes behov vil gi fengselsbetjentene økt trygghet både i hjelper- og kontrollrollen. Ifølge Mette Grude, fengselsleder ved Åna fengsel, kreves det talent for å skape god relasjonell kontakt, som videre fører til motivasjon og mestringsevne hos innsatte. Hun føyer til at økt kunnskap styrker talentet. En av de største utfordringene i profesjonaliserings-utviklingen blir kanskje å overbevise innsatte om at fengselsbetjentene har de kvalifikasjonene som kan balansere mellom hjelper- og kontrollrollen på lik linje med anerkjennelsen av programinstruktørene.

Dersom fengselsbetjentene skal ha muligheter til å utøve sin profesjonalitet, må det foreligge profesjonelle arbeidsbetingelser. Det betyr at fengselsbetjentene får mer tid til å danne relasjoner, motivere og å fordype seg i innsattes utfordringer mot et rus- og kriminalitetsfritt liv. Fengselsbetjenten må ta avgjørelser på bakgrunn av ”teoretisk kunnskapsbase ut fra forskning og skjønnsutøvelse” (Johansen:2007:58). En hoveddimensjon i profesjonelle arbeidsbetingelser må være små avdelinger/fengsler hvor fengselsbetjenter med høy profesjonell kompetanse jobber selvstendig, individuelt og tverrfaglig ut fra teori og forskning. Dessuten må det norske samfunn ha vilje til å gjøre de politiske grepene som fører til høy faglig og profesjonell kompetanse. Det må også utvikles profesjonelle arbeidsbetingelser for fengselsbetjentene i det sosiale fengselsarbeidet overfor innsatte. 

Spesielt interesserte kan i min hovedfagsoppgave fra 2007 med tittelen ”Fengselsbetjentens yrkesidentitet og profesjonalitet”, samt artikkel sendt til stortingsrepresentanter og alle enhetene i kriminalomsorgen med tittelen ”Stortingsmelding nr. 37, og fengselsbetjentens kompetanse/profesjonalitet” lese mer om profesjonalisering og høyere utdanning.

Litteratur

Andrews, D. A. og Bonta, J. (2006): The psychology of criminal conduct. 4th ed. Lexis Nexis.
Hammerlin, Y. og Larsen, E. (1997): Menneskesyn i teorier om mennesket. Ad Notam Gyldendal AS Oslo.                                           
Hoëm, A. (1978): Sosialisering, en teoretisk og empirisk modellutvikling.  Universitetsforlaget AS
Johansen, O. L. (2007): Fengselsbetjentens yrkesidentitet og profesjonalitet. Hovedoppgave i pedagogikk. Universitetet i Oslo
Ogden, T. (2009): Sosial kompetanse og problematferd i skolen. Gyldendal Norsk Forlag AS 2. utgave, 1 opplag                                                                                               
Strgjfl.(2001:21): Lov om straffegjennomføring av 18. mai. 

Av Olav Levin Johansen, fengselsførstebetjent, Cand.polit.
Publisert 22. feb. 2011 17:37 - Sist endra 25. feb. 2011 15:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere