Sosialt fengselsarbeid - hva er det?

 Det er over ti år siden jeg leverte min hovedfagsoppgave i kriminologi, som omhandler fengselsbetjenters arbeid, men jeg forsøker fortsatt å holde meg oppdatert om det som skjer i norske fengsler. Innlegget til Olav Levin Johansen på kriminalpolitikk.no sist uke, berører imidlertid ikke bare den konkrete situasjonen i det enkelte fengsel, men noen prinsipielle spørsmål, som jeg ønsker å ta opp her.  

Det dreier seg om forholdet mellom hjelp og kontroll, om hva et fengsel er, og om synet på fanger.

Nytter det?

Min egen hovedfagsstudie viste at det å arbeide som fengselsbetjent var en utfordring på flere plan. I pressen hevdes det med jevne mellomrom at det er en farlig jobb. Man kan bli skadet, både på kropp og sjel. Fengslet jeg observerte og intervjuet i, Oslo fengsel avdeling A, var neppe blant de verste i så måte, i alle fall ikke på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Betjentene der var ofte mer bekymret over at det de drev med så ut til å være til liten nytte. I dette fengslet var stort sett et sted mellom 80 og 90 prosent av fangene residivister til enhver tid. De hadde altså vært der før, noen en rekke ganger. For en del betjenter var dette særlig problematisk. De hadde en visjon om å gjøre noe ”kriminalitetsforebyggende.” Dette førte til at mange av dem ønsket seg til avdelinger der det skjedde noe nytt, der man prøvde ut ulike tiltak som skulle gi den enkelte fange muligheter for en annen fremtid. Innad i anstalten eksisterte en slags rangeringsordning, ikke bare av fanger, etter hvor stort endringspotensial de ble vurdert å ha, og hvor de dermed ble plassert, men også av betjentene. Dette siste ble riktig nok ikke sagt rett ut på organisasjonsnivå, men blant betjentene var det en del som opplevde å føle seg som nederst på rangstigen fordi de jobbet på avdelinger der ”søpla” satt (dette ordet ble flere ganger brukt om fanger, ikke minst av folk i ledelsen). Konkurransen om jobbene i de mer spennende avdelingene var stor.

Engasjerte betjenter, og dem fantes det langt flere av en jeg hadde trodd da jeg gikk i gang med prosjektet, var med årene blitt mer og mer skeptiske til fengsel som reaksjonsform. Troen på fengslet som et sted for forbedring, svant ettersom årene gikk. Allmennprevensjonen ble det aldri snakket om. Den eneste effekten de kunne se, var det faktum at mennene ble uskadeliggjort i en periode. Men heller ikke det syntes å ”imponere.” Mange var tvert om opptatt av at verden utenfor ikke kunne være særlig mye ”farligere” når disse var løslatt. Hovedandelen av fangene var ”småkjeltringer,” mange med langvarig rusavhengighet.

Være noen, gjøre noe som hjelper...

I dette perspektivet er det ikke rart at en del fengselsbetjenter ønsket seg noe annet. Hvor mange av oss ville synes det var tilfredsstillende å gå årevis i en jobb vi ikke så den store meningen med? Mange jobber er riktig nok slitsomme og bærer preg av å være sisyfosarbeid. Det er ingen grunn til å idyllisere arbeidslivet. Jeg tror likevel det er særdeles nedslående å være ansatt i et system som har en så dårlig resultatliste å vise til. Om vi legger til relativt dårlig lønn, påståtte dårlige arbeidsvilkår, og liten mulighet for egenutvikling og karriere, kan ”regnestykket” fort gå i minus. Johansens innlegg tyder på at frustrasjonen blant mange av de ansatte i fengslene fortsatt er stor, og at dette ikke er noe tilbakelagt stadium siden jeg gjorde min undersøkelse.

Hva er fengsel?

Om jeg leser Johansen riktig, skal faglig og personlig utvikling – gjennom høgskoleutdanning – og bedre bemanning, gjøre de engasjerte betjentene bedre i stand til å utøve det rehabiliteringsarbeidet fengslet til nå ikke har kunnet skryte av. Men lar det seg gjøre med slike midler? Hindring nummer en ligger trolig i straffen selv, i det Nils Christie kaller pinepåføringen. Straff skal kjennes, det skal ikke være noen dans på roser å sitte i fengsel. Lempeligere soningsvilkår må fortjenes, de kommer ikke av seg selv. Fengslet skal holde fangene innesperret – i alle fall til de har gjort seg fortjent til noe annet (eller straffetiden er ute). Vekten på sikkerhet er stor. Implisitt i fengselssystemet ligger en mistillit til mennesket som har forbrutt seg. Vedkommende fratas også sin selvbestemmelse, og i de aller fleste anstalter kjøres fangen inn i regimer der han (eller hun) ikke trenger å tenke, beslutte, osv. I tillegg er følelsesuttrykk, eller kanskje heller følelsesutbrudd, som lett kan følge av fangens generelle livssituasjon, for ikke å si av fengselsregimet som sådan, sjelden ønsket. Sinne og sterke uttrykk for frustrasjon blir gjerne sett som truende (jeg snakker nå i særdeleshet om lukkete anstalter, som det finnes ulike former for). Fengsel fratar mennesker det de trenger mest dersom de skal kunne skape seg bedre liv: Mulighet til å beslutte, mulighet til å ta ansvar, er noe av dette.

En som kan og en som ikke kan

Synet på fangen som en man ”skal gjøre noe med” er problematisk i seg selv. Noe av det jeg reagerer mest på i Johansens innlegg, er det han sier om fengselsbetjenten som pedagog og oppdrager. Det er altså snakk om et svært ulikeverdig utgangspunkt, noe som likner relasjonen mellom foreldre og barn eller mellom lærer og elev. I realiteten er fanger imidlertid ofte godt voksne mennesker med mye livserfaring og kunnskap, på godt og vondt. Det betyr ikke at fanger ikke trenger å lære noe – det gjør vi alle, hele livet – det er først og fremst utgangspunktet til Johansen jeg reagerer på. Fengselsbetjenten skal oppdra fangen. Fengselsbetjenten skal ha pedagogiske kunnskaper som så skal kunne ”anvendes” på fangen. Er det dette fanger trenger? Hvordan ser dette ut fra fangens perspektiv? Hvordan føles det å skulle bli ”oppdratt” av en fengselsbetjent på 26 år, når man selv er en mann på 40? Vil en 25 år gammel fange synes det er ok å bli ”oppdratt” av en jevnaldrende?

Spørsmålene er flere enn svarene i dette innlegget. En ting vil jeg imidlertid kort se nærmere på: Spørsmålet om hjelp versus kontroll, som også Johansen er inne på. Makt, kontroll og omsorg er aspekter ved mange relasjoner mellom mennesker. Mellom foreldre og barn, mellom helsearbeider og pasient, mellom sosialarbeider og klient. Noen sitter med kunnskap, mulighet og myndighet. Den andre parten anses å ha behov for kunnskapen (barnet, pasienten), og trenger alt fra omsorg (barnet, pasienten, klienten) til konkret hjelp (barnet, pasienten, klienten). Ikke desto mindre er det erkjent at kombinasjoner av kunnskap (makt i seg selv) og omsorg byr på store utfordringer. Dette gjelder på mange arenaer i livet. Men fengselsinstitusjonen byr på en særlig utfordring, og det er denne fengselsbetjentene må leve med i sitt daglige arbeid: Fengslet administrerer straff som skal kjennes som straff. Fanger erfarer daglig at ”privilegier” de er blitt gitt kan tas fra dem like fort som de er tildelt. Fengslets iboende mistroiskhet fremmer negativ, snarere enn positiv, forsterkning. Skal vi kunne bryte vante handlingsmønstre, må vi bygges opp, heller enn å brytes ned. Skal vi få tro på oss selv, må noen også tro på oss. Vi trenger tillit. Min kjennskap til fangers erfaringer tilsier dessverre at tillit har usedvanlig dårlige kår i fengsel.

Et annerledes syn på folk?

Jeg tror derfor at ”hjelpen” i fengsel alltid vil lide av kontrollen, uansett hvor mye kunnskap fengselsbetjentene skaffer seg. Fengselsbetjentenes hverdag kan kanskje bli mer meningsfull med mer kunnskap, men fangenes kan bli mer utrygg. Med mindre hele fengselsregimet blir gjenstand for total nytenkning. Personlig har jeg ingen tro på at ufrivillig innesperring gjør oss til gode mennesker.

At fengselsbetjenter kan få gode relasjoner til fanger tviler jeg derimot ikke på. Om de kan bli såkalte ”signifikante andre” for fangene vet jeg ikke. Jeg vet ikke hva Johansens forskning sier, men jeg tror uansett ikke at vi skal ta for gitt at betjentenes forhold til fangene er det samme som fangenes forhold til betjentene. Skal jeg dømme ut fra utsagnene til en del av betjentene jeg intervjuet, har de som sitter med kontrollen – betjentene – behov for å føle at de er ”ålreite mennesker.” Om det samme gjelder for fangene, kan jeg ikke si noe om. Deres posisjon er imidlertid langt mer utsatt. Dette står ikke i motsetning til et ønske om at fengselsbetjenter kan opptre som gode medmennesker. Jeg tror imidlertid at løsenordene er respekt, lydhørhet, ærlige tilbakemeldinger og tillit, heller enn pedagogikk, sosialfag, psykologi og sikkerhetsstudier. Jeg mener fortsatt at det er positivt og sunt at kompetanse på disse områdene tilføres fengslene utenfra, og på uavhengig vis. Fengslet er lukket nok som det er – det bør etter min mening ikke bli ”selvforsynt.” Dette særlig med tanke på at mesteparten av arbeidet for en tilværelse uten lovbrudd trolig finner sted utenfor fengslet. Men det er en annen debatt.
 

Av Yngvil Grøvdal, stipendiat ved Det juridiske fakultet, UiO
Publisert 22. feb. 2011 17:32 - Sist endra 25. feb. 2011 15:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere