Tillit og systematisert mistillit

I sitt siste innlegg i Spalten hevder Olav Levin Johansen at det ville ”være en katastrofe om ikke kriminalomsorgen hadde høye ambisjoner om å motivere og hjelpe innsatte til et rus- og kriminalitetsfritt liv.”  Med fare for å bli polemisk er jeg fristet til å spørre: En katastrofe for hvem? 

 Levin Johansens innlegg styrker meg i oppfatningen om at dette først og fremst er katastrofalt for de ansatte i fengslene. Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg i uke 43, er det neppe tilfredsstillende å arbeide i et system som har så nedslående resultater å vise til. Ambisjoner knyttet til rehabilitering av fanger har en i imidlertid hatt siden Botsfengslet i Oslo ble bygget midt på 1800-tallet. Det gjaldt å kartlegge, gjøre beregninger om fare for tilbakefall, sørge for minst mulig negativ innflytelse og for at fangene fikk tilført de ferdigheter som skulle gjøre dem i stand til å fungere utenfor anstalten, som lovlydige borgere. Espen Schaannings bok om Botsfengslet viser den slående likheten mellom datidens metoder og tenkemåter og det som i dag foregår i norske fengsler, og er av samme grunn relativt deprimerende lesning.

Levin Johansen refererer i dette innlegget til forskning som støtter hans eget synspunkt om at fengselsbetjenter har behov for høyskoleutdanning. Slik jeg leser ham må følgende skje innenfor murene: Fangen må få et varmt og åpent forhold til fengselsbetjenten, og forholdet skal i tillegg være solid og bygget på tillit. Teoretikerne Levin Johansen støtter seg til, mener nemlig at et slikt forhold gjør det vanskeligere for fangen å gjøre noe galt. Det er trolig riktig at det føles vanskeligere å svikte noen som har tillit til en, enn en person som hele tiden uttrykker tvil om hvor vidt en er til å stole på. Fra min egen skoletid husker jeg en klasseforstander som av og til forlot klasserommet under prøver. Dette hadde i all hovedsak den effekten at vi fortsatte å arbeide med oppgavene en og en, i stedet for å jukse ved å skaffe oss hjelp fra medelever som hadde lest leksa godt. Trolig benyttet læreren seg av enkel sosialpsykologi. Hun viste oss tillit det var vanskelig å bryte uten å føle seg ubekvem.

Gode, solide, tillitsfulle relasjoner er trolig også viktig for fanger. Men bør en slik relasjon inkludere den ene partens mulighet til å låse den andre inne, kontrollere ham, visitere ham, ta urinprøver, kontrollere og begrense tiden han får bruke med mennesker som betyr noe for ham, avlytte hans telefonsamtaler, rapportere negativ atferd, frata ham privilegier, ja kort sagt sørge for at han soner sin straff? Alt dette er mistillit satt i system. Innlegget til Levin Johansen tyder på at han erkjenner den doble rollen fengselsbetjenten har overfor fangen dersom han både skal fungere som kontrollør, straffegjennomfører og som hjelper. Sett fra hans perspektiv må imidlertid fangen se gjennom fingrene med dette, med den begrunnelse at fengselsbetjenten vil fangens beste. I det hele tatt inneholder innlegget mange krav til fangen, som skal gjøre sitt beste for ikke å bryte ”tilliten” han får, som må ”gjøre ”en egen” innsats for å bryte med rus og kriminalitet, på tross av sin ufrihet,” la seg overbevise om at fengselsbetjenten uten problemer ”kan balansere mellom hjelper – og kontrollrollen” osv. Men det er ikke nødvendigvis fengselsbetjenten som menneske, som er problemet. Han eller hun kan godt ha de beste forutsetninger for å bygge gode mellommenneskelige relasjoner, med eller uten utdanning. Problemet ligger snarere i oppgaven med å gjennomføre et onde som er ment som et onde. Som jeg var inne på over, blir fengslet derfor et usedvanlig vanskelig sted for tillitsbygging.

Levin Johansens prosjekt går åpenbart ut på å gjøre fengselsvesenet selvforsynt. Han mener sågar at det er meningsløst at noen tar seg av det han kaller innholdet i soningen, mens andre tar seg av kontrolloppgavene. Jeg forstår at det kan føles meningsløst for betjenter som ønsker seg flere utfordringer og mer innhold i jobben. Fangene derimot, skal en dag ut igjen i samfunnet. Slik jeg ser det, var det snarere der enn i fengsel de burde fått muligheten til å utvikle nye sider og finne en ny kurs i livet. I fengsel er den største utfordringen kanskje å holde ut innesperringen og den totale institusjonens grep om ens hverdag og minste bevegelse. Utenfor står utfordringene i kø. Beslutninger skal tas, man skal kunne klare seg økonomisk, sosialt og helsemessig. All erfaring og forskning viser at muligheten for rehabilitering er større jo åpnere soningsforholdene er. Også i den siste kriminalmeldingen gjøres denne erkjennelsen.

Mitt formål med dette innlegget er ikke å argumentere mot høyere utdanning for fengselsbetjenter generelt. Hvis det fremste argumentet for en slik utdanning er at en da kan ”stenge” fengslet for alle andre enn ansatte i systemet og fangene, blir jeg derimot meget betenkt.

Av stipendiat Yngvill Grøvdal
Publisert 22. feb. 2011 17:45 - Sist endra 25. feb. 2011 15:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere